Loven om prestegardsreduksjon

Arbeid pågår: Vennligst ikke rediger artikkelen mens arbeidet pågår. Se redigeringshistorikken for detaljer.

Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.

Loven om prestegardsreduksjon ble vedtatt av Stortinget i 1882. Hensikten med loven var å redusere størrelsen på prestegardene, som i de fleste bygder var blant de største landbrukseiendommene. Gardene skulle ned til såkalt «normalstørrelse», noe som innebar at de skulle fø 3-5 hester og 10-12 kuer. I løpet av en tiårsperiode ble det solgt fra jord og skog fra mange prestegarder, først og fremst husmannsplasser og areal som lå et stykke fra sjølve prestegarden. Da prosessen var fullført, var det bare 15 garder som besto av mer enn 300 mål jord.

Bakgrunn

Prestegardene, særlig på Østlandet, var digre jord- og skogeiendommer. Stange prestegard på Hedmarken var den aller største, og på slutten av 1800-tallet hadde den ei skyld på over 120 skyldmark. Ikke langt bak fulgte prestegardene på Gran og Toten, begge på Vestopplanda. Toten prestegard fødde på slutten av 1800-tallet 16 hester og hele 44 kuer. Prestegardene kunne ha 10-20 husmannsplasser, og til de største kunne det derfor høre over 100 mennesker.

Alt i 1843 gikk en geistlig lønningskommisjon inn for å redusere prestegardene. Kommisjonen uttalte blant annet:

«Den Tid, da man, med Miskjendelse af Religionens og Kirkens Betydning, mere agtede Præsten, som Formand for Landhuusholdning og Agricultur, end for hans Virksomhed, som Præst, er nu, om end ikke aldeles forsvunden, saa dog i Hensvinden.»

Stortinget avviste den gangen reduksjonsforslaget, som ikke ble vedtatt før nesten 40 år seinere, men kommisjonen pekte på noe viktig. Prestens rolle var endra, noe som hadde sammenheng med grunnleggende forandringer i det norske samfunnet.

For det første var Norge blitt mer spesialisert. I løpet av 1800-tallet ble utdanning og opplysningsarbeid i større grad overlatt til sekulære institusjoner, f.eks. de nye landbruksskolene. Behovet for at geistligheten også skulle fungere som «potetprester», var derfor mindre. Trenden var også at stadig flere prestegarder ble bortforpakta, slik at prestene kunne konsentere seg om religiøst arbeid.

For det andre hadde de demokratiske ideene slått rot. Disse innebar blant annet økonomisk utjevning og at ei underprivilegert klasse som husmennene skulle hjelpes opp i sjøleierstanden. Husmannsplassene under prestegardene var ofte ganske store, og hadde potensial til å bli drivverdige sjøleierbruk.

For det tredje hadde landet langt på veg blitt et pengesamfunn. Prestenes inntekter kom derimot fortsatt i naturalia, som utbytte fra jord- og skogbruksdrift. Bodde presten i ei rik jordbruksbygd med tilsvarende verdifull prestegard, hadde han derfor et «fett» kall. Å redusere prestegardene og i stedet gå over til pengelønn var derfor en tilpasning til det pengebaserte samfunnet. I 1897 erstatta fast lønn delvis inntektene fra prestegardsdrifta, men det var først på 1950-tallet at gardsinntektene ble tatt helt bort fra beregninga av inntektsgrunnlaget til prestene.

Kilder og litteratur

• Horgen, Jan E.: Norske prestegarder - folk og hus, Landbruksforlaget 1999. Se særlig s. 56 og 95-99.
• Holst, O. og J. Jacobsen: Norges Prestekald, Aschehoug 1894.
• Matriklene av 1886 og 1904.