Namsen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Namsen
No-nb digifoto 20141002 00029 NB WF OHK 097962.jpg
Namsen gjennom Ranem i Overhalla. Ranem kirke midt på bildet langs elva.
Basisopplysninger
Alt. navn: Laakese, Nååmesje
Lengde: 230 km
Samlet fall: 455 m
Middelvannføring: 304,5 m³/s
Nedslagsfelt: 6274,3 km²
Kilde: Store Namsvatnet
Høyde ved kilde 455 moh.
Utløp: Namsos
Høyde ved utløp: 0 moh.
Namsen ved utløpet i Namsos.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1963).

Namsen er den største elva i Trøndelag og definerer både dalføret og regionen Namdalen. Den er rundt 230 kilometer lang, med et samlet nedbørsfelt på nesten 6300 kvadratkilometer.

Løp

Vassdraget har sine øverste kilder i den sørlige delen av Børgefjell og drenerer dette området. Utløpet mot nordvest fra Store Namsvatnet (455 moh.) regnes som elvas start. Dette var tidligere det viktigste utløpet fra vannet, men ved reguleringen for kraftutbyggingsformål i 1959 ble sjøen oppdemmet (454-440 moh.), og tunnel fra den sørlige delen av Store Namsvatnet ble laget sørover ned til Vektaren.

Elva renner fra utløpet mot nordvest til sammenløp med Storelva, og videre mot sørvest gjennom Namdalen til Grong. Fra Grong og til munningen i Namsfjorden ved Namsos renner den hovedsakelig mot vest.

Sideelever

Sanddøla (t.v.) og Namsen (t.h.) møtes med Grong i midten. Her sett sørover.
Foto: Kurt Melhus (2012).

De to sideelvene fra øst er store og inngår i kraftutbyggingen av vassdraget. Fra vest/nordvest er det en rekke små og store tilløp, hvor enkelte har kilder i Høylandet.

Viktige sideelver
Navn Kommune(r) Kilde
Fra øst
Tunnsjøelva Røyrvik, Namsskogan Tunnsjøen
Sanddøla Lierne, Grong Sandsjøen
Fra nordvest (utvalg)
Frøyningselva Namsskogan Frøyningen
Bjørhusdalelvene Namsskogan Stor-/Litlbjørhusdalene
Lindsetåa Namsskogan Lindsetvatnet
Høylandsvassdraget Overhalla/Høylandet Blårøyvatnet

Innsjøer

Reguleringsmagasiner
Navn Moh. Reg.høyde Areal Volum Bilde
Store Namsvatnet 454-440 14 meter 39,4 km² 458 millioner m³
Vektaren 445,5-440 5,5 meter 9,2 km² 39 millioner m³ Vuaktere.jpg
Limingen 417,7-411,7 6 meter 93,5 km² 260 millioner m³ Limingen.jpg
Tunnsjøen 357-352 5 meter 100,2 km² 440 millioner m³ Datnejaevrie (Tunnsjoen) med tre.jpg
Tunnsjøflyan 348-345 3 meter 7,1 km² 13 millioner m³

Erosjonssikring

Erosjonssikringen i Bjøra.
Foto: Knut Ove Hillestad/NVE (1974).

Den siste delen av vassdraget er det lite fall og vassdraget meandrere seg med relativt lite fall. Dette medfører at elvebreddene er utsatt for erosjon spom gjør at blant annet landbruksområder er utsatt for skader og tap som Vibstadraset i 1959, og også kirkeanlegget ved Ranem kirke.

Disse erosjonstiltakene er en del av prosjektet Kulturminner i vassdrag fra 2010:

Bjøra

Bjøra er nederste del av sidevassdraget Høylandsvassdraget og renner fra Eidsvatnet til utløpet i Namsen, Nesten hele strekningen på rundt 15 kilometer har erosjonssikring på begge sider. Deler av sikringene ved Styggmelen er en del av kulturminneprosjektet, og dette er fem km nordøst for Ranem kirke, hvor det er bygget et erosjonssikringsanlegg langs venstre side av elva. Anlegget består av steinkledd elveskråning av sprengt stein som beskytter dyrket mark, bebyggelse og vei.

Mange sikringstiltak i Namsen og Bjøra ble bygd på 1960- og 1970-tallet etter store leirras. Anlegget på 350 meter ved Styggmelen ble planlagt i 1968 og arbeidene ble utført i 1972.

Ved Ranem kirke

Ranem kirke er en fredet kirke fra 1200-tallet og ligger tett på elveløpet. Det er her bygget et 900 meter langt erosjonssikringsanlegg langs høyre elvebredd som beskytter kirke, kirkegård, riksvei, vei ned til bru, brukar og tettbebyggelse. Anlegget har en tradisjonell utforming som utfylling med plastringsstein fra steinbrudd i nærheten. Det går sti langs elveskråningen.

Allerede mellom 1758 og 1780 ble det utført forbygningsarbeider ble utført mellom 1758 og 1780 i Namsen for å hindre at kirken skulle rase ut i elva. Arbeidene ble bestilt av daværende eier av kirken, Abel Margrethe Hammond Holst Meyer (1706–1787) som engasjerte den erfarne ingeniøroffiseren oberstløytnant Henrich Christopher Sommerschild til å forestå arbeidene. Dette besto av tømmerstokker og faskiner, og arbeidene ble beskrevet slik: «Det ble rammet ned i elvekanten en 'Græsselig mængde pæler' og mellom disse ble det pakket tett med 'granteller' med kvisten på, og ovenpå fylt med stein så høyt at fyllingen raget 6 til 8 alen over Namsens vannflate».

I 1880 ble forbygningen forsterket og elvemelen ble plastret med stein som var en meter brede og opptil 30 cm tykke ble manuelt lagt ned i en lengde på 310 meter. Rundt hundre år senere, i 1959, ble det foreslått å sikre 480 meter av elvemelen og dette arbeidet ble utført i perioden 1959-1962. I 1969 ble det planlagt å forlenge anlegget videre forbi kirken og ned til brua og dette ble oppstartet i 1971, og det var under dette gravearbeidet at plastringsstein, grantrær og pæler fra 1700-tallet ble oppdaget. Ingen rester ble tatt vare på i 1971. De gamle restene ligger mest sannsynlig begravd under denne delen av steinfyllingen.

Ved Vibstad

Dagens anlegg strekker seg fra Skveneset og 1500 meter nedover elva. Dette sikrer nærliggende jordbruksområder mot erosjon og skred. Dagens anlegg representerer et typisk rassikringsanlegg.

Ved Vibstad gikk det store jordraset «Vibstadraset» 22. februar 1959 som fylte opp Namsen med masser på en 500-600 meter lang strekning. Dette medførte at elveløpet ble stengt og elva oppdemmet ovenfor raset og tørrlagt nedenfor. Dagen etter tok Namsen et nytt løp på motsatt side av rasgropa.

Året etter ble arbeidet med å gjenopprette elva med erosjonssikringtiltak. Tiltakene gikk ut på å støtte opp elvemelen (skrenten som følge av raset) med en bratt forbygning, delvis lagt i grøft gjennom rasmassene og som en tradisjonell erosjonssikring på nedre del.

I 2000 og 2001 ble forbygningen gjennom det gamle rasområdet restaurert samtidig som den øvre halvdelen av anlegget ble tilført stein og slaket ut. For å stabiliseere massene mot ytterligere ras ble også skråningsfoten ble kraftig forsterket.

Virksomheter

Fløting

Rundt to millioner tømmerstokker var gjennom Skage lense i løpet av en sesong.
Millavassdammen sett oppstrøms, mot vannet.
Foto: Tore Olav Sandnæs/NVE

Namsen var i lange tider en ferdselsåre for transport av varer, tømmer og folk. Tømmerfløtingen tok vanligvis tre uker hele veien til Namsos og varte fram til 1970. Særlig Tunnsjøelva var krevende å få tømmeret uskadd ned, men også andre steder som Aunfossene.

Utdypende artikkel: Skage lense

Selve fløtingen gikk ned til Skage lense, etablert i 1906 i Overhalla hvor alt tømmeret ble samlet og «soppet» (samlet i bunter) og slepet ned til sagbrukene ved elvas munning i Namsos. Skage lense tok imot opptil to millioner tømmerstokker i sesongen.

I 1876 ble det fløtet rundt 144 000 tømmerstokker mens det ved århundreskiftet hadde økt til rundt 600 000 tømmerstokker, rundt en tredel av all fløtingen i Nord-Trøndelag.

Også Fiskumfossen var vanskelig og i 1860-årene utredet Namdal Tømmerdireksjon mulighetene for å grave en fløytningskanal forbi fossen på sørsiden hvor fjellet ikke lå åpent i dagen. Formålet var at tømmeret ikke skulle samle seg i bakevja under fossen på denne siden, noe som medførte et tungt og langvarig arbeid med å få dratt tømmeret tilbake i elveløpet. Kanalen skulle etter planen gå forbi denne bakevja.

Gravingen ble igangsatt og store mengde jordmasser ble gravd ut for hånd med spader, men arbeidet møtte protester fra laksefiskeinteressene som fryktet at dette ville føre til at elva ville grave ut mer av bredda på sørsiden og forurensninger av elvevannet. 7. juni 1864 ble det lagt ned forbud mot videre graving, og dette ble stående også etter anke. Det er fortsatt spor i terrenget etter kanalen, selv om området gjengrodd med skog.

Sesongen var på forsommeren og det var tviktig å bli tidlig ferdig av hensyn til laksefisket.

Utdypende artikkel: Millavassdammen

Fløtningsdammen Millavassdammen ligger ved Millavatnet i Ausvassåa, en sideelv til Lindsetåa og som renner ut i Namsen. Dammen er en såkalt «flakdam», en lokalt tilpasset variant av tømmerkistedam som i stedet for en loddrett tømmervegg opp mot vannet som i ordinære tømmerkistedammer, har den skråstilte flak. Dammen er fra rundt 1900 og var i bruk fram til 1968 da fløtningen opphørte i dette området. Dammen ble restaurert i 2007 og inngår i prosjektet Dammer som kulturminner.

Fiske

Sportsfiskerhuset fra 1847 rundt en kilometer nedenfor Fiskumfossen i Namsen.
Foto: Fra Hjulstad: Namsen i våre minner,s. 50
Norges lengste laksetrapp fra 1975 ved Nedre Fiskumfoss kraftverk i Namsen.
Foto: Sissel Riibe/NVE (2009).
Nedre Fiskumfoss før utbygging.

Særlig laksefisket har i lang tid vært viktig i Namsenvassdraget er et av Norges største og viktigste laksevassdrag med en lakseførende strekning på 200 kilometer. Det fiskes fra land og fra båt, og med både flue, sluk, wobler og mark. Fortsatt tas det laks på over 20 kilo i vassdraget. Den lakseførende delen av vassdraget ligger i Høylandet, Grong, Overhalla og Namsos kommuner og er foruten Namsen også sideelvene Bjøra og Sanddøla. I tillegg har det også gått en del ørret i elvene i vassdraget.

Fra 1830-åra begynte det å komme også engelske sportsfiskere til elva. I 1847 ble det bygget et stort og etter tiden bekvemt sportsfiskerhus i Tørrisdalen, rundt en kilometer nedenfor Fiskumfossen, hvor engelske sportsfiskere leiet inn både kokker og roere. Huset var i bruk fram til andre verdenskrig, og ble senere revet.

Det ble bygget et ishus i Overhalla for å ta imot fiskefangsten, i 1932 tok dette imot rundt to tonn laks. I 2020 ble det i heler elva fisket 28 tonn laks, og i øvre del av vassdraget er det en såkalt relikt (stasjonær) laksestamme, kalt namsblanken, småblank eller blank. Dette er en variant av atlantisk laks (Salmo salar).

Det er av hensyn til laksebestanden bygget laksetrapper ved de fem nederste kraftverkene, trappen ved Nedre Fiskumfoss er landets lengste og denne ble tatt i bruk i 1975. Disse laksetrappene medfører at laksen nå går høyere opp i vassdraget enn tidligere.

Det har gjennom historien vært konflikter mellom lakse- og fløytningsinteressene. Mye tømmer i elva under fløytningen forstyrret laksen slik at den ikke ville bite, og tømmeret skal ha ødelagt mudderet til lakseyngelen enkelte steder. Lakseinteressene fikk også i 1864 stoppet kanalisering for tømmer forbi Fiskumfoss, nevnt ovenfor.

Kraftutbygging

Magasiner for kraftverkene i Namsenvassdraget er hovedsakelig Tunnsjøen, Limingen og Namsvatnet.

Kraftverk i vassdraget
Kraftverk Satt i drift Kommune Vannkilde Ytelse Produksjon
Røyrvikfoss 1965 Røyrvik Vektaren 16 MW 92 GWh
Linvasselv 1962 Strömsund, Jämtland Limingen 68 MW 200 GWh
Tunnsjø 1963 Lierne Limingen 32 MW 143 GWh
Tunnsjøfoss 1986 Røyrvik Tunnsjøen 8,5 MW 29 GWh
Tunnsjødal 1963 Namsskogan Tunnsjøflyan 176 MW 877 GWh
Åsmulfoss 1971 Grong Namsen 12 MW 75 GWh
Aunfoss 1979 Grong Namsen 28 MW 202 GWh
Øvre Fiskumfoss 1976 Grong Namsen 7,6 MW 51,5 GWh
Nedre Fiskumfoss 1946 (nedl. 2023) Grong Namsen (39 MW) (246 GWh)
2023 Grong Namsen 93,8 MW 375 GWh

Linvasselv kraftverk ligger delvis i Sverige, med kraftstasjonen i Sverige og vannressurser fra Norge. Kraftverket er bygget ut og eid 50/50 mellom norske og svenske interesser. Derfor går halvparten av den nevnte produksjonen i tabellen til det norske nettet, resten til det svenske nettet.

Kilder


Koordinater: 65.0122° N 13.5405° Ø