Norske Gardsbruk
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Norske Gardsbruk er et bokverk som omhandler norske jordbruksenheter, både garder og småbruk. Verket kom først ut i perioden ca. 1940-1970, mens en oppdatert utgave ble utgitt fra 1990-åra. Mens det opprinnelige Norske Gardsbruk kun har artikler om de bruka hvor eieren hadde bestilt bøker, skal den nye utgaven i prinsippet omtale alle eksisterende jordbrukseiendommer. Begge utgavene har opplysninger om arealene på garden, eierfamilien, hus og driftsforma. I utgaven fra 1990-tallet har en dessuten tatt med opplysninger om de de store endringene i jordbruket sia 1950-tallet, særlig "traktoriseringa" og omlegginga av driftsforma. På flatbygdene innebar dette overgang fra ku til korn.
Bakgrunn
Den eldste utgaven må ses i sammenheng med bondebevegelsens kamp for sjølhevding i mellomkrigsåra. Bøndene var pressa på defensiven av det økonomisk framvoksende industrisamfunnet og en stadig sterkere arbeiderbevegelse, i tillegg til den økonomiske krisa. På slutten av 1930-tallet begynte Norges Bondelag derfor et arbeid med å gjenreise bondens status, ikke minst gjennom gards- og ættegransking. Dette kom til uttrykk gjennom bygdebøker og diplomer for eiendoms- og slektsforskning. I gardsartiklene i Norske Gardsbruk er det gjerne setninger som "Ættegard fra omkring 1650" og "Bestefaren kjøpte garden i 1836". Noen artikler avslører også små brudd på slektstradisjonene, forårsaka av den økonomiske krisa: "Garden har vært i ætta siden 1720, med unntak av årene 1931-36. Eieren kjøpte den av Hypotekbanken".
Norske Gardsbruk som historisk kilde
Mørke kvelder på den norske landsbygda har gjerne blitt brukt til å bla i Norske Gardsbruk. Verket må sies å være den egentlige bibelen i de mer sekulariserte bygdene. Her kunne en lese hvor mye jord naboen hadde, når slekta kom til garden, og når ungene hans var født.
Noen av disse opplysningene er pålitelige, men ikke alle. Dette gjelder for eksempel dateringa av de eldre husa på garden. Disse er de fleste tilfeller svært omtrentlige og bærer preg av gjetting. Oftest er det eieren sjøl som har oppgitt disse årstalla og andre data. Et annet eksempel er arealoppgavene, som sjelden er resultat av nøyaktig oppmåling. Det virker også å være en tendens til