Ole Høiland: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
| Linje 20: | Linje 20: | ||
Høiland foretok en rekke dristige tyverier, og rømte minst elleve ganger fra fengsel. Han ble hardt straffet gjennom fengslinger, straffearbeid, og kakstrykninger (pisking). Både alle hans rømninger, første gang i 1816, og det dristige innbruddet i [[Norges Bank]]s avdelingskontor i [[Christiania]] nyttårsaften 1835 medvirket til at han ble svært kjent, og hans utfordrende brev til ledelsene i fengslene bidro til at det dannet seg en rekke myter rundt ham.<ref name=nbl>[https://nbl.snl.no/Ole_H%C3%B8iland Ole Høiland] på [[Norsk biografisk leksikon]]</ref> | Høiland foretok en rekke dristige tyverier, og rømte minst elleve ganger fra fengsel. Han ble hardt straffet gjennom fengslinger, straffearbeid, og kakstrykninger (pisking). Både alle hans rømninger, første gang i 1816, og det dristige innbruddet i [[Norges Bank]]s avdelingskontor i [[Christiania]] nyttårsaften 1835 medvirket til at han ble svært kjent, og hans utfordrende brev til ledelsene i fengslene bidro til at det dannet seg en rekke myter rundt ham.<ref name=nbl>[https://nbl.snl.no/Ole_H%C3%B8iland Ole Høiland] på [[Norsk biografisk leksikon]]</ref> | ||
De første rømningene var fra lokale arrestlokaler, som ofte ikke var annet enn et rom i rådhuset eller hos lensmannen. I 1824 var de lokale myndighetene på Sørlandet gått lei, og han fikk en strengere dom. I februar ble han kakstrøket på torget i Kristiansand, og måneden etter ble han sendt til Christiania for å sone på [[ | De første rømningene var fra lokale arrestlokaler, som ofte ikke var annet enn et rom i rådhuset eller hos lensmannen. I 1824 var de lokale myndighetene på Sørlandet gått lei, og han fikk en strengere dom. I februar ble han kakstrøket på torget i Kristiansand, og måneden etter ble han sendt til Christiania for å sone på [[slaveriet på Akershus]]. Der ble han en del år, og han ble en mønsterfange. Han slapp nokså raskt å gå med fangejern, og fikk en godt tone med både fangevokterne og de andre fangene. Han hadde klart å smugle inn penger, og var ikke gjerrig når andre fanger mangla tobakk eller brennevin. Alle var overbevist om at han nå hadde slått seg til ro og ville sone sin straff. Men den 26. juni 1831, etter mer enn sju år på slaveriet, snudde han alt på hodet igjen. Fangene var på [[Vippetangen]] for å bade – det var en del av hygieneregimet på slaveriet – og sammen med tre andre fanger så han sitt snitt til å rømme. Og det viste seg at det ikke var en helt spontan handling, for kvelden før hadde han fått en tidligere slave til å plassere en robåt med fire par årer ved stranda. Med fire sterke karer ved hvert sitt årepar kom de seg raskt ut med kurs for [[Nesodden kommune|Nesodden]]. Litt utpå fjorden dreide de mot [[Røyken kommune|Røyken]]. Etter å ha brutt seg inn på en gård der for å få mat og brennevin strøk de innover [[Lierskogene]] og gjemte seg. | ||
De fire klarte å holde seg på frifot fram til november 1831. Belønningene som ble utlovet var forholdsvis store, særlig for to av rømlingene. Den ene var Ole Høiland, og den andre var den kjente forbryteren [[Ole Gulbrandsen (Kuntegutten)|Ole Gulbrandsen]], kalt Kuntegutten. De ble angitt av bønder som var ute etter belønning, og politiet fant dem. Både Høiland og Kuntegutten ble piska som straff for rømninga. For Kuntegutten ble det for mye; han tok sitt eget liv på cella like etter. | |||
Nå var det slutt på å være mønsterfange. Dels stolte ikke vokterne lenger på ham uansett, og dels var Ole innstilt på å rømme igjen så raskt som mulig. Det gjorde han flere ganger, men hver gang ble han tatt, og hver gang ble det pisking og tunge jern. Når han var ute klarte han alltid å skaffe seg penger, uten at det ser ut til at man klarte å få tatt ham for disse tyveriene. Og på en eller annen måte fikk han inn pengene, trolig gjennom gode hjelpere. Så når han kom ut av enecelle, ble det alltid brennevin og tobakk på fangene. Slik sikra han seg lojalitet fra de andre fangene, og dermed mindre risiko for at noen skulle tyste mens han planla neste rømning. | |||
Det var også noen ansatte som hjalp ham. En av dem var [[Andreas Berg (baker)|Andreas Berg]], som var ansatt på bakeriet på festningen. De la planer sammen, og Berg henta flere ganger penger fra Oles gjemmesteder rundt omkring i [[Oslomarka]]. | |||
== Norges Bank-kuppet == | |||
Hans innbrudd i Norges Banks avdelingskontor i Christiania kom etter lang tids planlegging, hvor han i forkledning greide å ta kopier av vaktmannens nøkler. Han kunne da låse seg inn i hvelvet og stjal 64 000 [[speciedaler]] (256 000 kroner) i kasserte sedler, i den tid et uhyre høyt beløp.<ref name=nbl /> Det ble av [[Justisdepartementet]] utlovet en dusør på 300 spesidaler for pågripelse av Høiland, og etter syv uker på frifot ble han arrestert i [[Lier]]. | Hans innbrudd i Norges Banks avdelingskontor i Christiania kom etter lang tids planlegging, hvor han i forkledning greide å ta kopier av vaktmannens nøkler. Han kunne da låse seg inn i hvelvet og stjal 64 000 [[speciedaler]] (256 000 kroner) i kasserte sedler, i den tid et uhyre høyt beløp.<ref name=nbl /> Det ble av [[Justisdepartementet]] utlovet en dusør på 300 spesidaler for pågripelse av Høiland, og etter syv uker på frifot ble han arrestert i [[Lier]]. | ||
Historien om dette kuppet starta med samarbeidet med Andreas Berg, den korrupte bakeren. Den 11. juni 1834 rømte Ole igjen, men denne gangen gjemte han seg ikke i marka. I stedet tuslet han gjennom byens gater bort til [[Grønland (Oslo)|Grønland]], der han gjemte seg hos Berg og kona. Det oppsto søt musikk mellom mestertyven og kona, og de skal ha planlagt å rømme sammen etter ranet - ingen ære mellom tyver, tydeligvis. På et tidspunkt var han så frekk at han oppsøkte Berg på jobb. Han hadde et tau med ei klo i enden, og brukte det til å klatre over festningsmuren mot [[Kongens gate (Oslo)|Kongens gate]]. Han fortalte Berg om at han ville rømme sammen med kona hans. Så gikk han ut av porten, og la igjen et signert brev til kommandanten i vakta. Det er slik man blir en levende legende. | |||
Ole og fru Berg dro ut på landet, et sted nord for byen. Men livet på rømmen var ikke fullt så romantisk som hun hadde trodd. Man blir skitten, sulten og kald. Til slutt ga hun opp og dro hjem. Ole dro da også innover mot byen, til [[Torshov (strøk)|Torshov]] i [[Aker herred]]. Der fikk han bo i kjelleren til en gammel bekjent. Han sørga for flere rømningsveier, og lagde seg et lite verksted der han satt og filte til nøkler og dirker. | |||
== Etter det store ranet == | |||
Han ble deretter fengslet på [[Akershus festning]] under svært strenge sikkerhetstiltak, men han greide allikevel etter lang planlegging å rømme igjen etter fire år. Han var deretter på frifot i tre år, og flakket rundt flere steder i landet. Han levde et liv preget av sult og kulde i blant annet [[Nordmarka]] og [[Lillomarka]]<ref>''Aftenposten Aften'', innstikket ''Bedre By'', onsdag 3. oktober 2012.</ref>. Han ble til slutt angitt av familien han bodde hos på [[Konnerud]] ved [[Drammen]], som hadde latt seg friste av den høye dusøren, men ble i stedet straffet for å ha skjult ham så lenge. Familien holdt dessuten på å bli lynsjet av befolkningen, for Høiland var blitt en kjent og populær mann gjennom måten han han utfordret myndighetene, med sine mange fengselsrømninger og innbruddet i Norges Bank. | Han ble deretter fengslet på [[Akershus festning]] under svært strenge sikkerhetstiltak, men han greide allikevel etter lang planlegging å rømme igjen etter fire år. Han var deretter på frifot i tre år, og flakket rundt flere steder i landet. Han levde et liv preget av sult og kulde i blant annet [[Nordmarka]] og [[Lillomarka]]<ref>''Aftenposten Aften'', innstikket ''Bedre By'', onsdag 3. oktober 2012.</ref>. Han ble til slutt angitt av familien han bodde hos på [[Konnerud]] ved [[Drammen]], som hadde latt seg friste av den høye dusøren, men ble i stedet straffet for å ha skjult ham så lenge. Familien holdt dessuten på å bli lynsjet av befolkningen, for Høiland var blitt en kjent og populær mann gjennom måten han han utfordret myndighetene, med sine mange fengselsrømninger og innbruddet i Norges Bank. | ||
Sideversjonen fra 6. jul. 2021 kl. 07:54
Ole Pedersen Høiland (født 1797 på gården Høiland i Grenem Sogn i Bjellands prestegjeld,[1] død 20. desember 1848 i Christiania) var en norsk tyv og i noen grad folkehelt i Indre Agder.
Høiland vokste opp i fattige kår og utviklet tidlig en evne til å kombinere kriminelle handlinger med folkelig sympati. Han er kjent for en rekke innbrudd, blant annet i Norges Bank nyttårsaften 1835 og at han til tross for lange fengslingsperioder stadig greide å rømme. Han endte sitt liv ved å henge seg på cellen på Akershus festning.[1] Historien om Ole Høiland er filmatisert i den norske spillefilmen av Knut Andersen, Balladen om mestertyven Ole Høiland fra 1970.
Bakgrunn
Ole Høiland ble døpt 24. februar 1797 i Grindheim kirke i Bjelland prestegjeld i Lister og Mandals amt, dagens Vest-Agder. Faren var bonden Peder Olsen Høyland, moren var Gjertrud Gullovsdatter. Ole var eldst blant fire søsken, hans to søstre var den to år yngre Gunvor og den fire år yngre Åsa, og den syv år yngre broren Andreas.
Familien solgte odelsgården Høyland og flyttet til Kristiansand omkring 1802. Faren Peder arbeidet da som «kjører». Både gårdssalget og det faktum at familien rundt 1816 står registrert som boende i et hus tilhørende byens fattigkasse og sto under fattigvesenets forsorg, tyder på at det har vært svært dårlige kår i familien. På denne tiden var det også hungersnød i Norge på grunn av Napoleonskrigene og britenes blokade av Kattegat/Skagerrak. Kornlageret i Kristiansand ble stormet og plyndret av sultne mennesker, og det var allment stor nød blant fattige på Sørlandet. Ole mor skal ha tydd til nasking for å overleve, og hun skal ha oppfordra Ole til å gjøre det samme. Om det er sant er usikkert, men det er ikke en usannsynlig historie.
Høiland hadde i denne perioden fram til 1816 forskjellige jobber, som gjeter på gårdene Ugland og Egeland, gårdsarbeid på Knarrevig, og i hele tre år var han i tjeneste hos en prest Lassen på Tveit prestegård i Tveit kommune, øst i dagens Kristiansand. Han framsto som en gutt med mangelfull og forssømt oppdragelse og med liten interesse for skolelærdom, og den unge gutten viste stor opprørstrang når han ble straffet for dette.[1]
Høiland hadde som ung et mareritt hvor han drømte at noen la noe tungt på brystet hans for å kvele ham. Da han våknet, stod rommet hans i brann og var fullt av røyk. Han reddet livet ved å hoppe ut av vinduet i 2. etasje, men slo seg så kraftig at han hadde rygg- og hoftesmerter i flere år.[2]
Som nittenåring ble Ole tatt for tyveri for første gang, og plassert i arresten i Kristiansand. Derfra rømte han, og så var grunnlaget lagt for et liv prega av tyverier, arrestasjoner og rømninger på rekke og rad.
Virke
Høiland foretok en rekke dristige tyverier, og rømte minst elleve ganger fra fengsel. Han ble hardt straffet gjennom fengslinger, straffearbeid, og kakstrykninger (pisking). Både alle hans rømninger, første gang i 1816, og det dristige innbruddet i Norges Banks avdelingskontor i Christiania nyttårsaften 1835 medvirket til at han ble svært kjent, og hans utfordrende brev til ledelsene i fengslene bidro til at det dannet seg en rekke myter rundt ham.[3]
De første rømningene var fra lokale arrestlokaler, som ofte ikke var annet enn et rom i rådhuset eller hos lensmannen. I 1824 var de lokale myndighetene på Sørlandet gått lei, og han fikk en strengere dom. I februar ble han kakstrøket på torget i Kristiansand, og måneden etter ble han sendt til Christiania for å sone på slaveriet på Akershus. Der ble han en del år, og han ble en mønsterfange. Han slapp nokså raskt å gå med fangejern, og fikk en godt tone med både fangevokterne og de andre fangene. Han hadde klart å smugle inn penger, og var ikke gjerrig når andre fanger mangla tobakk eller brennevin. Alle var overbevist om at han nå hadde slått seg til ro og ville sone sin straff. Men den 26. juni 1831, etter mer enn sju år på slaveriet, snudde han alt på hodet igjen. Fangene var på Vippetangen for å bade – det var en del av hygieneregimet på slaveriet – og sammen med tre andre fanger så han sitt snitt til å rømme. Og det viste seg at det ikke var en helt spontan handling, for kvelden før hadde han fått en tidligere slave til å plassere en robåt med fire par årer ved stranda. Med fire sterke karer ved hvert sitt årepar kom de seg raskt ut med kurs for Nesodden. Litt utpå fjorden dreide de mot Røyken. Etter å ha brutt seg inn på en gård der for å få mat og brennevin strøk de innover Lierskogene og gjemte seg.
De fire klarte å holde seg på frifot fram til november 1831. Belønningene som ble utlovet var forholdsvis store, særlig for to av rømlingene. Den ene var Ole Høiland, og den andre var den kjente forbryteren Ole Gulbrandsen, kalt Kuntegutten. De ble angitt av bønder som var ute etter belønning, og politiet fant dem. Både Høiland og Kuntegutten ble piska som straff for rømninga. For Kuntegutten ble det for mye; han tok sitt eget liv på cella like etter.
Nå var det slutt på å være mønsterfange. Dels stolte ikke vokterne lenger på ham uansett, og dels var Ole innstilt på å rømme igjen så raskt som mulig. Det gjorde han flere ganger, men hver gang ble han tatt, og hver gang ble det pisking og tunge jern. Når han var ute klarte han alltid å skaffe seg penger, uten at det ser ut til at man klarte å få tatt ham for disse tyveriene. Og på en eller annen måte fikk han inn pengene, trolig gjennom gode hjelpere. Så når han kom ut av enecelle, ble det alltid brennevin og tobakk på fangene. Slik sikra han seg lojalitet fra de andre fangene, og dermed mindre risiko for at noen skulle tyste mens han planla neste rømning.
Det var også noen ansatte som hjalp ham. En av dem var Andreas Berg, som var ansatt på bakeriet på festningen. De la planer sammen, og Berg henta flere ganger penger fra Oles gjemmesteder rundt omkring i Oslomarka.
Norges Bank-kuppet
Hans innbrudd i Norges Banks avdelingskontor i Christiania kom etter lang tids planlegging, hvor han i forkledning greide å ta kopier av vaktmannens nøkler. Han kunne da låse seg inn i hvelvet og stjal 64 000 speciedaler (256 000 kroner) i kasserte sedler, i den tid et uhyre høyt beløp.[3] Det ble av Justisdepartementet utlovet en dusør på 300 spesidaler for pågripelse av Høiland, og etter syv uker på frifot ble han arrestert i Lier.
Historien om dette kuppet starta med samarbeidet med Andreas Berg, den korrupte bakeren. Den 11. juni 1834 rømte Ole igjen, men denne gangen gjemte han seg ikke i marka. I stedet tuslet han gjennom byens gater bort til Grønland, der han gjemte seg hos Berg og kona. Det oppsto søt musikk mellom mestertyven og kona, og de skal ha planlagt å rømme sammen etter ranet - ingen ære mellom tyver, tydeligvis. På et tidspunkt var han så frekk at han oppsøkte Berg på jobb. Han hadde et tau med ei klo i enden, og brukte det til å klatre over festningsmuren mot Kongens gate. Han fortalte Berg om at han ville rømme sammen med kona hans. Så gikk han ut av porten, og la igjen et signert brev til kommandanten i vakta. Det er slik man blir en levende legende.
Ole og fru Berg dro ut på landet, et sted nord for byen. Men livet på rømmen var ikke fullt så romantisk som hun hadde trodd. Man blir skitten, sulten og kald. Til slutt ga hun opp og dro hjem. Ole dro da også innover mot byen, til Torshov i Aker herred. Der fikk han bo i kjelleren til en gammel bekjent. Han sørga for flere rømningsveier, og lagde seg et lite verksted der han satt og filte til nøkler og dirker.
Etter det store ranet
Han ble deretter fengslet på Akershus festning under svært strenge sikkerhetstiltak, men han greide allikevel etter lang planlegging å rømme igjen etter fire år. Han var deretter på frifot i tre år, og flakket rundt flere steder i landet. Han levde et liv preget av sult og kulde i blant annet Nordmarka og Lillomarka[4]. Han ble til slutt angitt av familien han bodde hos på Konnerud ved Drammen, som hadde latt seg friste av den høye dusøren, men ble i stedet straffet for å ha skjult ham så lenge. Familien holdt dessuten på å bli lynsjet av befolkningen, for Høiland var blitt en kjent og populær mann gjennom måten han han utfordret myndighetene, med sine mange fengselsrømninger og innbruddet i Norges Bank.
Det var en syk og nedbrutt 45-åring som ble sendt tilbake til en enecelle i et trebur i Kronprinsens kruttårn på Akershus. Han følte seg sviktet av folk han trodde var hans venner; de ville bare ha stadig mer penger for å hjelpe ham. Han søkte etter en stund den nye kongen Oscar I om benådning, men søknaden ble avslått. Han mistet livsgnisten og gjorde minst ett selvmordsforsøk før 20. desember 1848. Den dagen barrikaderte han døren til cellen og klarte å henge seg før vokterne fikk brutt opp døren.
Ettermæle
Ole Høiland huskes som en av de store mestertyvene i norgeshistoria, og troner sammen med Gjest Baardsen på toppen i dette selskapet. Det er skrevet flere bøker om ham, og det er laget både teaterstykker og film. Rudolf Muus tok ham for seg flere ganger, i en blanding av fiksjon og fakta. Det ble også skrevet flere skillingsviser om ham, blant annet av Gjest Baardsen.
Referanser
- ↑ 1,0 1,1 1,2 Harald Meltzer:Ole Pedersen Høilands Liv og Levnet, side 97-98
- ↑ Meltzer, s. 8
- ↑ 3,0 3,1 Ole Høiland på Norsk biografisk leksikon
- ↑ Aftenposten Aften, innstikket Bedre By, onsdag 3. oktober 2012.
Litteratur og kilder
- Ole Høiland i Historisk befolkningsregister.
- Ustvedt, Yngvar: Slavene på Akershus. Utg. Cappelen. 1999. Digital versjon på Nettbiblioteket.