Skribenter
96 201
redigeringer
Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige (1814 -1905): Forskjell mellom sideversjoner
Politikk og økonomi i unionstiden med Sverige (1814 -1905) (vis kilde)
Sideversjonen fra 30. jul. 2020 kl. 07:37
, 30. jul. 2020→Striden om parlamentarismen
(Asbjørnsenseddel er nå ugyldig) |
|||
| Linje 200: | Linje 200: | ||
Mot seg hadde Sverdrup og Venstre en konservativ gruppering omkring [[Frederik Stang]] ([[1808]]-[[1884]]), jurist som Sverdrup. Stang var en glimrende advokat og ble statsråd da [[Indredepartementet]] ble opprettet i [[1846]]. Han var statsråd i det viktige tiåret da så mange vidtrekkende beslutninger om næringsveier og samferdsel ble fattet. Av helsemessige grunner trakk han seg tilbake i 1856, men ble statsråd igjen i 1861 og førte forsetet i den norske regjeringen til 1873. Da ble stattholderposten opphevet og kongen utnevnte Stang til statsminister. Stang utviklet seg i stadig mer konservativ retning og ble nok en ensom mann i sentrum av den konservative fløyen. | Mot seg hadde Sverdrup og Venstre en konservativ gruppering omkring [[Frederik Stang]] ([[1808]]-[[1884]]), jurist som Sverdrup. Stang var en glimrende advokat og ble statsråd da [[Indredepartementet]] ble opprettet i [[1846]]. Han var statsråd i det viktige tiåret da så mange vidtrekkende beslutninger om næringsveier og samferdsel ble fattet. Av helsemessige grunner trakk han seg tilbake i 1856, men ble statsråd igjen i 1861 og førte forsetet i den norske regjeringen til 1873. Da ble stattholderposten opphevet og kongen utnevnte Stang til statsminister. Stang utviklet seg i stadig mer konservativ retning og ble nok en ensom mann i sentrum av den konservative fløyen. | ||
{{thumb | {{thumb|Frederik Stang foto.jpg|Frederik Stang.|Ukjent/Oslo Museum.}} | ||
Den avgjørende styrkeprøven mellom Stang og Sverdrup ble statsrådssaken som dreiet seg om å åpne for statsrådenes adgang til Stortinget. Dette var en grunnlovssak som ble nektet sanksjon av kongen i 1872. På grunn av noen tekstlige endringer i forslaget ble det oppfattet som nytt da det kom opp igjen i 1874 og vedtatt uendret i [[1877]]. Så ble saken koblet til om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i 1880 hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre, og midt oppe i striden gikk Frederik Stang av som statsminister i 1880, svekket i sin helse, trett, skuffet og sjokkert over vedtaket i Stortinget. Kongen utnevnte Christian August Selmer til statsminister. | Den avgjørende styrkeprøven mellom Stang og Sverdrup ble [[statsrådssaken]] som dreiet seg om å åpne for statsrådenes adgang til Stortinget. Dette var en grunnlovssak som ble nektet sanksjon av kongen i 1872. På grunn av noen tekstlige endringer i forslaget ble det oppfattet som nytt da det kom opp igjen i 1874 og vedtatt uendret i [[1877]]. Så ble saken koblet til om kongen hadde absolutt veto i grunnlovssaker eller bare utsettende veto. På Stortinget i 1880 hadde venstresiden stor majoritet og vedtok statsrådssaken for tredje gang, og kongen nektet igjen sanksjon. Stortinget vedtok så med stort flertall at saken var gjeldende lov. Regjering og Storting sto steilt mot hverandre, og midt oppe i striden gikk Frederik Stang av som statsminister i 1880, svekket i sin helse, trett, skuffet og sjokkert over vedtaket i Stortinget. Kongen utnevnte Christian August Selmer til statsminister. | ||
Stortingsvalget i 1882 førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i [[Lagtinget]] til å anlegge sak for riksretten og samtidig være sikre på vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt i 1884. De fleste av statsrådene ble dømt til å ha tapt sine embeter. Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister som naturlig nok ikke ville få styringsmuligheter mot Stortingets vilje. Kongen ga etter og bad så Johan Sverdrup om selv å danne regjering. En epoke i statsstyringen var over. Statsministeren skulle stå til ansvar for Stortinget. | Stortingsvalget i 1882 førte til at venstresiden kom styrket tilbake, og Johan Sverdrup var dens ubestridte leder. Nå var majoriteten så stor at opposisjonen kunne besette tilstrekkelig med plasser i [[Lagtinget]] til å anlegge sak for riksretten og samtidig være sikre på vinne rettssaken. Sakens innhold ble utformet i 1883, og kjennelsen falt i 1884. De fleste av statsrådene ble dømt til å ha tapt sine embeter. Kongen bøyde seg for dommen, men prøvde å finne ny statsminister som naturlig nok ikke ville få styringsmuligheter mot Stortingets vilje. Kongen ga etter og bad så Johan Sverdrup om selv å danne regjering. En epoke i statsstyringen var over. Statsministeren skulle stå til ansvar for Stortinget. | ||