Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten): Forskjell mellom sideversjoner

'''[[Postgangen Trondheim-Vardøhus (Nord-Norgeruten)]]''' var av stor betydning fordi Nordområdet lenge hadde vært politisk omstridt. Sverige, som ønsket adgang til hav, hadde prøvd seg med en form for anneksjonspolitikk, men Kalmarkrigen ([[1611]]-[[1613]]) hadde resultert i at områdene i nord til og med [[Finnmark fylke|Vardøhus amt]], ble anerkjent som del av Danmark-Norge. På østsiden av Varangerfjorden kom russisk territorium, men Danmark/Norge hadde ikke hatt konflikter med Russland i nord. Det var naturligvis viktig for kongen å ha administrativ og politisk forbindelse med landsdelen for å kunne håndheve makten både innad i landsdelen og mot omverden. </onlyinclude>

Det var Ulrik Frederik Gyldenløve, stattholder i Norge [[1664]]-[[1699]] og uekte sønn av kong Frederik III (regjeringstid [[1648]]-[[1670]]) som fikk opprettet postgangen på Nord-Norge på [[1660-tallet]]. Arbeidsgruppen som kaller seg samkultgruppen har fulgt postgangen helt til unionen mellom Danmark og Norge ble oppløst i 1814. Ordet samkult er et akronym (forkortelse) for ''sam''ferdsel ''kul''tur og ''t''eknologi. Det er gruppens overbevisning at samferdsel, kultur og teknologi henger intimmt sammmen, og det er dette samspillet som står sentralt i gruppens arbeid. Grunnleggende informasjon av betydning om postvesenet er samlet i den oversiktlige artikkelen [[Postgangen 1647-1814 i Norge|samkult1]]. I seks artikler er fem nasjonale og en internasjonal postrute presentert. Nord-Norgeruten er en av de nasjonale hovedrutene, se også lenker.

Postbonden på Rotvold hentet posten ved Trondhjem postkontor og førte den til Malvik, der andre postbønder overtok og førte postsekken til Stjørdal. Postveien fra 1600-tallet finnes fortsatt i Gjevingsåsen mot Hommelvik – den er nå skogsbilvei. I samme området er kjøreveien fra 1700-tallet bevart i bratt lende, delvis på 2 meter høye tørrmurer.  Posten fulgte Trondhjemsfjorden og Borgenfjorden mot Steinkjer, deretter gikk ruten over Hjellbotn og Namdalseid og frem til Selnes et kort stykke fra dagens Namsos. Så ble posten ført sjøveien nordover. Det var den opprinnelige ruten.<br />

Det var flere grunner til omlegging av postruten i 1804. En ny organisering av ordningen med postekspresser hadde vist seg påkrevd, og postgang hver annen uke gjennom Trøndelag hadde vist seg utilstrekkelig. Trøndelag var et sterkt militært område med lokalisering av store militære enheter. Allerede i 1740 hadde det militære organisert en ukentlig privat regimentspost mellom Innherad og Trondhjem. Posttjenesten ble utført av soldater som gikk ruten, men de tok også med seg privates post så langt nordfra som Helgeland og Salten. På den måten gikk Postverket glipp av inntekter, men siden det den gangen ikke var aktuelt å øke frekvensen, gjorde ikke Postverket noen anstrengelser for å stoppe denne private posten. Først i 1804 kom ordningen med ukentlig rute i Postverkets regi mellom Terråk og Trondhjem. Da la forsvaret ned sin rute. [[Bilde:Gamle artillerimodeller.jpg|thumb|Kanoner med hjul og meier for hæren (Postverket, 1985 i anledning 300 års jubileum for artilleriet i Norge)]]<br />

   

Sterkt forsvar i Trøndelag ga uttelling under den store nordiske krigen. Ned Verdalen kom den svenske generalen Armfelt med 10 000 mann høsten [[1718]] for å erobre landsdelen, mens kongen, Karl XII gikk til angrep i Syd-Norge. Et planlagt angrep på Trondhjem og Christiansten festning ble oppgitt på grunn av mangel på tungt artilleri. På festningen ventet 1 000 mann og mange kanoner på Armfelt som bare hadde syv små feltkanoner. Han våget derfor ingen storm på festningen. Da kongen falt ved Fredriksten festning mot slutten av 1718, returnerte Armfelt til Sverige gjennom Tydalen og 3000 mann omkom i snøstorm.<br />

I Steigen fins flere historiske steder. Det har vært høvdingsete på Vollmoen og i Bøvika. Ved Steigen kirke ble det holdt lagting for lenene i amtet hvert år til 1797. I Steigen lå et viktig poståpneri. Der ble brevene sørfra sortert i to pakker. Den ene ble sendt nordover til Vesterålen, den andre vestover til [[Lofoten]].<br />

I Tjeldesundet krysset posten grensen mellom [[Salten]] og [[Senja]] fogderi. Fogdegården Ervik i Senja fogderi lå like utenfor dagens [[Harstad]].<br />

Utenfor Sandsøy og Grytøy ligger Bjarkøy som er en historisk øy nevnt i  [[Snorres kongesagaer]]. Den var hjemstedet til [[Tore Hund]], en annen av høvdingene som var med i slaget på Stiklestad i 1030 og medvirket til at kong [[Olav Haraldsson]] ble drept.<br />

Seilasen gjennom Solbergfjorden og deretter gjennom det langstrakte Gisundet foregikk i ly av øya Senja. Ved utløpet av Gisundet møter den sjøfarende Malangen, men trolig av flere grunner, som bosettingsmønster og farefull seilas, fortsatte posten innover på sydsiden av Malangen og Straumsfjorden. På nordsiden av Straumsfjorden ligger Kvaløya, og etter Straumsfjorden fortsatte posten nordover på innsiden av Kvaløya og gjennom Sandnessundet som skiller Kvaløya fra Tromsøya.<br />

Tromsø ble bispesete i [[1803]] og amtmannen flyttet dit i 1814, men byveksten var langsom i den første tiden fordi unionen deltok i Napoleonskrigene på Napoleons side. I 1812 ble byen til og med angrepet av engelske styrker. Under unionstiden med Sverige (1814-1905) skjøt byveksten fart. Tromsø er i dag den største byen i Nord-Norge.<br />

Etter 1690 ble innlandet viktigere for bosettingsmønsteret, de ytterste fiskeværene mistet sin betydning, og fogden flyttet i [[1695]] fra Karlsøy. Da ble også postruten lagt om. Etter seilasen ut Grøtsundet, ble ruten lagt inn Ullsfjorden, over Lyngseidet, ut Lyngen, gjennom Rotsundet, over Skjervøy og Kvænangen og inn til Alteidet.<br />

På de sydligere postruter har Samkultgruppen i betydelig grad benyttet en bok som Statens vegvesen utga i 2002 ''Vegvalg. Nasjonal verneplan. Veger – bruer – vegrelaterte kulturminner'' (ISBN 82-91130-20-5). I Nordlandenes amt fantes i unionstiden praktisk talt ikke veier. På listen fins 270 veimiljøer og enkeltobjekter fra hele landet, men bare to fra Nordlands amt. Det ene veimiljøet (objekt 106) heter Postvegen og viser et lite parti av veien over Lyngseidet. Statens vegvesen skriver at det er ikke kjent hvor gammel veien er, men mener det er en av fylkets eldste kjøreveier og har oppgitt 1800 som årstall. Veivesenet skriver også at den er en typisk  ”eidevei” som var vanlig langs hele norskekysten. Bildet viser veien.<br />

== Strekningen Alteidet-Vardøhus festning ==

Når vi sammenholder posthistorien som Schou skrev til Postverkets 300 års jubileum i 1947, Erhard Johannessens posthistorie til 350 års jubileet i 1997 og til slutt de nordiske postmuseers beskrivelse fra 2004, finner vi betydelige forskjeller. Det fins heller ikke et tidsuavhengig svar fordi traseen ble forandret fra tid til annen, og forfatterne har ikke beskrevet tidsutvikingen på en konsistent måte. Vi kan ikke fri oss fra følelsen av at amtet var så langt vekk og postgangen så sporadisk at presisjonsgrad ikke ble sett på som vesentlig. Det kan også se ut til at postgangen var forskjellig om sommeren og om vinteren.<br />

Vi har i Samkult, etter å ha studert kildene vi har funnet frem til, valgt opplysningene i boken ''En reise på Nordens eldste postveier'' utgitt i 2004 av de nordiske postmuseer som grunntrasé. Opplysningene er oppgitt å være relevante for 1690-årene, altså ved etableringen. Det første bildet viser hovedpostruten gjennom Vardøhus amt tegnet inn av Samkultgruppen på ''Det bestes store verdensatlas'' (1963-utgaven). Kartet viser med posthorn steder som omtales i teksten. Kartet begynner med Tromsø og ruten følges videre frem til Vardøhus festning (Vardø). Blå prikker angir båtrute, røde prikker angir landrute. I noen grad har gruppen vært nødt til å foreta et skjønn når det gjelder fordeling mellom land- og sjøetapper.<br />

I hovedruten har vi i vår beskrivelse foran kommet til Smørfjorden. Derfra ble posten fraktet videre nordover til Sortvik i Porsangerfjorden, hvoretter postfolkene foretok en tur-/returreise nordover til Kjelvik på Magerøy, den gangen et viktig fiskeri- og handelssted på øya. På denne avstikkeren var det nødvendig med to postskifter, det ene i Repvåg.<br />

Schou skriver at Vadsø lenge hadde vært den betydeligste handelsplassen i Finnmark og at handelsmannen og prosten vekslet om å være poståpner.<br />

{{Kulturminneløypa}}

[[Kategori:Postvesen]]

{{f2}}