Sandsundvær

Sandsundvær, gnr. 20/bnr. 3, en samling lave, nesten jordløse holmer, skjær og fluer langt ute i havet utenfor Skibbåtsværet, nordvest i Herøy kommune på Helgeland. De viktigste holmene i Sandsundværet er Vardtangen, Innerloddet, Hjerthaugen, Ytterloddet og Påskeskjæret, som ligger kloss inntil hverandre, og danner en naturlig havn med form som en lang kile (derav navnet “Kilo” på lokal dialekt). Noen steder kunne en gå fra ene holmen til den andre ved fjære sjø, andre steder var holmene forbundet med gangbroer. I tillegg til Vefsnholmen og Skarholmen er det disse holmene som har hatt bebyggelse. Høyeste punktet på de holmene der folk har holdt til er på Hjarthaugen, 5-7 meter over havet. Skarholmen, der fyret står, er 14 meter over havet på det høyeste. (Jakobsen 1975; Moursund 2001:4)

Stedsnavnene

Mikal Jakobsen (1922:211) antyder at stedet opprinnelig het “Sandsundøyene”, og først fikk navnet “Sandsundvær” rundt 1870 i forbindelse med den økte aktiviteten der på denne tida. Første leddet i navnet, “Sandsund”, kan muligens være en forvanskning av “Samsund”. Lokalt har man tradisjonelt snakket om "Samsundøyene" og "Samsundværet".

Vefsnholmen er noen ganger omtalt i flertall som “Vefsnholmene”, antagelig fordi holmen blir delt i to ved flo sjø. Navnet skal ha kommet fordi det mest var vefsninger som hadde buene sine der (Moursund 2001:4). Ytterloddet er på gamle kart også betegnet som “Hjemlandet”. De øvrige stedsnavnene er stundom gitt alternative varianter som for eksempel “Kvaltangen” (Jørgensen 1951), “Hvaltangen” eller “Vardtangen” (de to siste variasjonene er ikke så overraskende, siden “-l” uttales omtrent som “-rd” på lokal dialekt), og “Hjerthaugen”, “Hjertholmen” eller “Gjertholmen”. I tillegg finnes selvsagt også arkaiske stavingsformer som for eksempel “Paascheskiær” for Påskeskjær.

Eiere av været

Fra gammelt av lå Sandsundvær muligens under Nord-Herøy gård. På 1700-tallet ble i alle fall Skibbåtsvær forpaktet av Jørgen Sverdrup på Nord-Herøy, på vegne av eieren, baron de Pettersen i Amsterdam (Solheims upubl. gårdshist. u.å.). Væreiere i Sandsundvær fra 1870-tallet av var lensmann C.M. Havig i Silvalen, senere Evert Johannesen på Tenneset, som kjøpte det i 1897 for 7000 kroner. I 1914 ble det solgt videre til interesser – «Clemet og Johnsen» – i Bergen. Været ble kjøpt for 10.000 kroner av Trygve Sivertsen fra Løkta og Anders Zahl Reines fra Leirfjord, i 1931 (Moursund 2001:18; Solheim upubl. gårdshist. u.å.). Trygve Sivertsens datter Liv, og mannen Petter Hestmo, Namsos er i dag eiere av været sammen med Jan Bergum, også fra Namsos.

Den tidligste bosetningen i været

Sammen med Floholmene var Sandsundvær et av de beste stedene lokalt for fangst av sel og storkobbe. Dette skal ha vært i tiden før Skibbåtsvær fikk fast bosetning på 1700-tallet (Jakobsen 1922:211; Solheim upubl. gårdshistorier, uten årstall). Været er også en av de beste plassene for laksefiske (Moursund 2001:18). I kommersielt henseende er det dog først og fremst det gode fisket etter sild og skrei ved Slaggrunnegga mellom Sandsundvær og Floholmene som er bemerkelsesverdig.

Lokalhistorikeren Paul Solheim nevner Sander Salamonsen fra Inderholmen som "den første» som tok i bruk Sandsundværet. Sander Salamonsen, eller Alexander Inderholmen, som han het i følge Mikal Jakobsen (1922:211), var født 28. mai 1850 i Husvær (Solheim upubl. gårdshist. u.å.). På 1870-tallet skal han ha vært ute ved egga og lett etter nye fiskeplasser. Fisket viste seg godt utenfor Sandsundvær, og han rodde flere sesonger alene herfra før flere etter hvert kom etter senere på 1870-tallet (Jakobsen 1922:211). På dette tidspunktet skal det imidlertid allerede ha stått sildesalterier og buer her, fra storsildårene på 1860-tallet (se under) (Jakobsen 1922:211; Moursund 2001:3; Solheim 1984). Mikal Jakobsen skriver dertil i Alstahaug Kanikgjeld (1922:211) at i 1870 «gjenoptoges de gamle fiskepladse udenfor Skibaasvær og Sandsundøerne» (understreking er ikke i original), noe som også peker mot bruk av været i tidligere perioder. Solheim antyder likeledes at det hadde vært drift utenfor Sandsundvær i alle fall siden først på 1800-tallet (Solheim 1984:89).

I motsetning til Skibbåtsvær som har en dokumentert fast bosetning siden 1700-tallet (i følge Paul Solheim kanskje så tidlig som 15- eller 1600-tallet (Solheims upubl. gårdshist. u.å.) og frem til slutten av forrige århundre, er det usikkert om aktiviteten i Sandsundværet bare representerte en sesongbasert bruk, eller om en også hadde en fast bosetning her. Solheim skriver i denne sammenheng at det i Sandsundvær «må ha vore fast busetnad [...] i lang tid”, uten at det fremgår hva han legger i dette i kronologisk forstand (Solheim, upubl. gårdshistorier u.å.). Han antyder også at det var fastboende her før Salamonsens tid, altså før 1870-tallet (Solheim 1984). De man kjenner til ved navn er dog èn familie, som var fast bosatt i været på 1880-tallet og frem til 1893, nemlig Benjamin Nilsen (1826 - 1893) og Lavine Benjaminsdatter (1817-).

Benjamin omkom på havet, like innenfor Sandsundvær den 28. desember 1893. Han hadde “vore innæfør” og handlet, antagelig i Øksningan eller Åkvik. Roende utover til været i den lille åpne færingen ble han overrasket av tungsjøen like før han var kommet til heimen på Sandsundvær. Kona Lavine sto på hjelpeløs på land og så på at Benjamin klamret seg til framstamnen på båten før han ble borte for godt. Selv hadde hun ingen båt, og kunne ikke gjøre noe fra eller til, hverken for å berge mannen, eller for å komme seg av holmen for å få varslet om ulykka etterpå. Ikke før dagen etter kom folk utover på annet ærend (de skulle se etter rekved til å fyre med), og oppdaget båten på rek. Benjamin ble aldri funnet, men Lavine og datteren kom seg i det minste av holmen, og fikk ta inn hos slektninger på Skogsholmen. (Bastesen 1976)

Storsildtida og vinterfiske etter skrei

Sikkert er det uansett at det ble folksomt i Sandsundværet på siste halvdel av 1800-tallet, etter at storsilda kom til Helgelandskysten på 1860- og 1870-tallet. Folk strømmet til fiskeværene i regionen, og i Herøy ble det en voldsom utbygging av Lyngvær, Inderholmen og ikke minst Skibbåtsværområdet. I toppåret 1871 skal det ha vært ikke færre enn 3000 fiskere, fordelt på bortimot 700 båter, samlet i Skibbåtsværet under den to måneder lange sesongen. I tillegg kom alle de som vi ikke har dokumentasjon på, men som vi vet har vært der - handelsmenn, brennevinsselgere og visstnok også prostituerte, samt selvsagt håndverkere som seilmakere, bøkkere og tømmermenn. Det kom også mange kvinner, særlig fra Gudbrandsdalen, for å jobbe med pakking av sild. Mange av disse ble etterhvert gift og bosatt her på Helgeland (Ottesen 2007). Salterier og losjihus ble på 1860- og 1870-tallet reist på nærmest hver eneste ledige flekk, inkludert holmene i Sandsundvær (nevnt bl.a. i Jakobsen 1922:211; Moursund 2001:3).

Storsildtida betød at herøyfjerdingene ble mer økonomisk uavhengige, siden sildeoppkjøperne betalte oppgjør kontant i neven på fiskerne. Som sogneprest Walnum antyder i sin kallsbok var det likevel væreierne som tjente de store pengene, personer som for eksempel eieren av Sandsundvær, lensmann Havig i Silvalen.

Selv om storsilda forsvant i løpet av relativt få år, var det også flere gode år med feitsildfiske, særlig i perioden 1876 – 1878. Skibbåtsværområdet ble da mer og mer brukt som vinterfiskevær, og fiskerne lå da særlig i Sandsundvær og på Ytterodden. Skreifisket var usikkert, været varierte, og uværet kunne ta bruket. Silda som åte var også upålitelig: kom ikke silda opp i Slagrunnegga, kom heller ikke torsken. I årene 1876-1880 drev (i gjennomsnitt hvert år) 207 mann fiske fra Sandsundvær med et utbytte på ca 85.000 torsk. Fangstmengden ble regnet ut i antall fisk på denne tiden. I 1883 tok 160 mann ca 45.000 torsk, og i 1889 var det 237 mann som fisket tilsammen 139.000 torsk. På ulykkestidspunktet i 1901 var det 254 fiskere i været. Fiskerne i 1901 var fordelt på 40-50 båter – for det meste åttringer og firroringer, samt noen fembøringer og listerbåter (Jakobsen 1922:211; Moursund 2001: 4-5; Solheim 1984). Listerbåtene var en ny båttype, som var begynt å bli populær i Nord-Norge rundt denne tiden.

Utbyggingen av været

Som nevnt var det en del salterier i været fra storsildtida på 1860-tallet, og det hadde kommet til en del buer etter hvert, i tillegg til at det som nevnt ovenfor også hadde bodd en familie fast her på 1880-tallet. Det var imidlertid særlig Evert Johannessen fra Tenna som bygde ut været i årene etter at han kjøpte det i 1897. Både fiskere og arbeidere skulle ha losji her i ukesvis, og fisken måtte foredles. Reidar Moursund skriver at det ble bygget på så og si hver eneste ledige flekk (Moursund 2001:3). Fiskerne bodde sammen, ei kokke og to båtlag (ett båtlag var gjerne på en 4-6 mann), i hver av de 16 rorbuene. De fleste av disse sto på Ytterloddet. I værets største bygning, et tre-etasjers gammelt sildesalteri på Innerloddet, hadde Jon Smith fra Lauvøy butikk, salteri og boliger for ytterligere tyve fiskere. Solheim (upubl. gårdshist. u.å.; 1984) skriver at det i Sandsundvær, i tiden like etter at moloen var ferdig, fantes to handelsmenn, fem trandamperier og fem salterier – i tilegg til at flere båtlag saltet fisken selv, samt at det opererte flere “flytende salterier” i været. I tillegg var der selvsagt også fiskehjeller, særlig på Påskeskjæret som visstnok skulle være den beste plassen å henge fisken på (Moursund 2001:5).

Før moloen ble bygget seilte Greger Nilsen i Fagervika på Sør-Herøy posten utover, to ganger i uka. Etter at moloen kom var det poståpneri her i perioden 10. januar - 20. april. Johan Holstad var postekspeditør i to år (1911-1912), i perioden 1913 - 1917 Eilif Iversen. (Solheim upubl. gårdshist. u.å.) Det var faste anløp av lokalbåten to ganger i uka.

På Skarholmen var det en fyrlykt, med tilhørende fyrvokterbolig. Det er usikkert når den var satt opp, men det kan ha vært rundt 1880 – Baste Bastesen i Skibbåtsvær skal nemlig ha vært den første fyrvokteren her, og bodde visstnok her flere vintre på 1880-tallet. Senere ble fyret automatisert, antagelig før ulykken i 1901 (Solheim upubl. gårdshist. u.å.; Jon Ove Ottesen, pers. medd.). Sommeren 1900 ble det bygget brønner – “statsbrønner” – på Vardtangen, Hjerthaugen og Vefsnholmen (Moursund 2001:5). Tidligere hadde en måttet hente vann på «Sommersæten», en øy lenger inn mot Skibbåtsvær (Ottesen, pers. medd.). Det var tatt initiativ til molobygging fra kommunen i 1898, men tiltaket var ikke iverksatt før ulykka i 1901 (se under).

Ulykka i 1901

Den 22. januar 1901 ble Sandsundvær rammet av et uvær som, i kombinasjon med springflo, tok livet av én kvinne og 33 menn. Flere store bølger slo over de lave holmene i været og tok med seg både båter, bygninger og mennesker.

Utdypende artikkel: Sandsundværulykka

Sikringen av været

Omfanget av ulykken i 1901 skyldtes delvis de dårlige havneforholdene i Sandsundvær. Havnedirektøren hadde i sin programerklæring fra 1868/69 understreket at havner som var brukt til fiske skulle prioriteres, mens «Havnefondet», som ble opprettet i 1874, var øremerket utbygging av fiskerihavner (kystverkets hjemmesider: http://www.kystverket.no/?aid=9030946). Væreier Evert Johannessen hadde allerede i 1898 tatt initiativ overfor Arbeidsdepartementet for å få bygget en molo. Herredsstyret, Søndre Helgelands fogderi og Nordlands amt stilte seg bak dette. Havnedirektøren fikk derfor Sandsundvær kartlagt, og tiltaket kostnadberegnet, i 1900. Moloen ville komme på 63.000 kroner. (Mikal Jakobsen (1922:211) skriver at plan og kostnadsoverslag var utarbeidet allerede i 1898). Ulykken kom sikringsarbeidet i forkjøpet, men fremskyndet prosessen, til tross for at det ble uttrykt tvil (en tvil som vel skulle vise seg velbegrunnet etter hvert, se under) om hvorvidt været hadde fremtiden for seg. Statens havnevesen påbegynte arbeidet med moloen i 1902, og den sto ferdig i 1907 (Jakobsen 1922:211; Moursund 2001:11-15; Solheim 1984).

Moloen ble bygget fra Vardtangen i sørvest og nordøstover Innerloddet. I slukten mellom Innerloddet og Hjarthaugen ble det også bygget et kortere parti. Mellom Hjerthaugen og Ytterloddet ble det lagt store steinblokker i stedet for mur. Moloen er 515 meter lang, og høyden er 5-6 meter over lavvann. Støpsand ble hentet blant annet på Dønna, mens stein ble sprengt ut på Raunakken (en ubebodd holme på yttersida av Sandsundvær), Hjerthaugen og Vardtangen. Langs deler av moloen og bergene mellom molostykkene, ble det også satt opp et 254 meter langt solid jerngelender i 1913. (Jakobsen 1922:211; Moursund 2001:15-17).

Senere uværsvintre

Sikkerhetsforanstaltningene viste antagelig sin berettigelse uværsvinteren 1913 og, enda en gang i 1932, under værforhold som skal ha tilsvart de som utløste ulykken i 1901 (Jakobsen 1982:57; Moursund 2001:17). I 1913 gikk det faktisk så hardt for seg at N.J. Wiigs skonnert “Spekulation”, som lå i været, måtte kappe mastene for å berge seg (Solheim upubl. gårdshist. u.å.). Det er likevel usikkert om været virkelig var like ille da som det hadde vært i 1901. Anton B. Jørgensen, en av de overlevende fra 1901, mente i alle fall at moloen, som ga en viss beskyttelse i 1913 og 1932, ikke ville gjort store forskjellen om den hadde vært der ved ulykka i 1901 (Jørgensen, intervju 1951).

Motorisering og fraflytting

Sandsundvær var fortsatt i bruk etter ulykken, og hadde en kort gjenoppblomstring etter molobyggingen (Moursund 2001:17). Folk begynte likevel å flytte buene innover til Skibbåtsvær eller til Lofoten fra 1914-15 av (“første tiåret av 1900-tallet”, i følge Solheim 1984), etter at det var blitt vanlig med motor i båtene rundt inngangen til det andre tiåret av forrige århundre. I Skibbåtsvær var det tryggere og bedre havn, og nærheten til fiskefeltet var ikke like vesentlig lenger (Jakobsen 1975; Solheim upubl. gårdshist. u.å.; 1984). I årene 1910-1912 var det likevel fortsatt oppimot 400 mennesker i Sandsundværet, i følge Solheim (upubl. gårdshist. u.å.), og i 1913 vet en at det var 50-60 båter som drev fiske fra været.

Kulturminner i været

Kulturminnene i været er først og fremst de to gjenværende buene, moloen, gelenderet på denne, og de tre statsbrønnene. I tillegg finner vi to steder “trapper” som er skåret rett inn i berget på steder hvor det var bratt der en mått ta seg ned til båtene. Den ene er på sørsida av Ytterloddet, den andre på Hjerthaugen (Moursund 2001:18). I Leirfjord finnes fortsatt en bu som i sin tid sto i Sandsundvær, men som ble kjøpt og flyttet innover til Ulvangen i 1899.