Sjekte

Sjekte er benevnelse på en åpen spissgatted robåt og en tyngre åpen, spissgatted båt for seil, årer og motor. Den var på rundt 15 til 20 fot, utstyrt med 2 til 4 årer og hadde ofte en liten seilrigg, bestående av spriseil og fokk. Senere ble sjekta utstyrt med motor og ble kjent under benevnelsen motorsjekte. Sjekta er klinkbygd og stevnen er som regel reist rett på kjølen, forsterket av et krumvokst kne, kalt stavnkne. Sjektene stives av tverrskips ved å feste en eller flere tofter til bordgangene på hver side med tofteknær. Spantene eller bandene er som oftest delt. Sjektene var mest utbredt på sør- og østlandet og gikk også under benevnelsene snekke og kogg.

Benevnelsene snekke og sjekte

Navnet snekke (liten skute, liten båt) kommer fra norrønt snekkja, som var benevnelsen på et slags langskip, som var en vanlig krigsskipstype fra rundt år 1000 og fram mot høymiddelalderen. Navnet ble lånt til Russisk og benevnelsen schnjacka ble brukt om en åpen fiskebåttype som ble brukt på Kola-kysten på begynnelsen av 1900-tallet. Navnet snekke ble spesielt brukt på Østlandsområdet.

På Sørlandet var det vanlig å bruke benevnelsen sjekte, som kommer av nederlansk schjacht , og brukes om en bruksbåt bygd for årer og/eller seil om en felles båttype som ble brukt østenfjeldsk.

Østnorsk og vestnorsk båtbyggertradisjon

Den første som tar for seg båtene langs den norske kyst på en skikkelig måte, er fyrdirektør Diriks. 11863 utgav han i tidsskriftet "Folkevennen" en artikkel kalt "Om de forskjellige Baade i Norge". Her tar han for seg båter langs hele kysten, fra svenskegrensen til Nordkapp, og beskriver ved hjelp av tegninger de mest vanlige typene. Diriks delte landet inn i to hovedområder, de østlandske båter fra svenskegrensen til omtrent ved Egersund, og de vestlandske og nordlandske båter fra Egersund og helt nord. Grensene mellom de forskjellige hovedtyper av båter faller nesten sammen med inndelingen av losvesenets sønnenfjelske og nordenfjeldske distrikter. Det kan være på sin plass å se på noen av de karakteristiske forskjellene mellom båtene fra de forskjellige hovedområdene.

De vestlandske og nordlandske båtene var lange og smale og forholdsvis lette. De var bygd av brede bord som ble holdt sammen av jernnagler og hadde rette og høye stevner. De var lette å ro og kunne utstyres med seil som vanligvis var råseil, dvs. ett stort seil som står på tvers av båten. Denne type båter har arkeologene funnet rester etter langt tilbake i førhistorisk tid. De har likhetstrekk med vikingskipene, bare at de er av mindre format.

De østlandske båtene var forholdsvis brede, dype og tunge og egnet seg best til seiling. De var bygd av mange smale bord, hovedsakelig i eik og holdt sammen med trenagler. De hadde hellende stevner og var som oftest utstyrt med spriseil, fokk og klyver. Når disse typer båter ble tatt i bruk, vites ikke sikkert, men man regner med at de har vært i bruk i over 300 år. Diriks nevner forskjellige typer småbåter som prammer, sjekter, seilbåter, hvalerbåter og listerbåter blant de østlandske typene.

Litteratur

Sjektehavna i Stavern (Per Hillesund)

• Gøthe Gøthesen, Motorbåten - Fra snekke til motorkrysser, fra ferieferd til smuglertokt 1997
• Arne R. Hole, Båter og Kystfolk 2007
• Gøthe Gøthesen, Norske båter bind I- Skagerakkysten 1977
• Arne Emil Christensen: Østlandssjekte fra Bratteklev. Tidsskriftet KYSTEN nr.1 - 1982
• Torstein Arisholm: Seilkogg (A) “Smart II”. Tidsskriftet KYSTEN nr. 4 - 1987
• Arne Emil Christensen: Rokogg fra Kragerøskjærgården. tidsskriftet KYSTEN nr.2 – 1991
• Arne Emil Christensen: Sjekte fra Mandalselva. Tidsskriftet KYSTEN nr. 4 – 1993