Skutemaleri: Forskjell mellom sideversjoner
Ingen redigeringsforklaring |
Ingen redigeringsforklaring |
||
Linje 1: | Linje 1: | ||
'''[[Skutemaleri]]''' er et portrett av et fartøy. Skutemaleri vokste fram som egen sjanger på slutten av [[1700-tallet]], hadde sin storhetstid i andre halvdel av [[1800-tallet]] og døde ut med fotografiets [[Bilde:Gleswær av Sebøy.jpg|thumb|Fullrigger Gleswær malt av Ole Johnsen Sebøy avbildet liggende i Napoli-bukta (Bård Kolltveit)]]utbredelse på begynnelsen av [[1900-tallet]]. | '''[[Skutemaleri]]''' er et portrett av et fartøy. Skutemaleri vokste fram som egen sjanger på slutten av [[1700-tallet]], hadde sin storhetstid i andre halvdel av [[1800-tallet]] og døde ut med fotografiets [[Bilde:Gleswær av Sebøy.jpg|thumb|Fullrigger Gleswær malt av Ole Johnsen Sebøy i 1829 avbildet liggende i Napoli-bukta (Bård Kolltveit)]]utbredelse på begynnelsen av [[1900-tallet]]. | ||
Skutemaleriene eller skipsportrettene har som hovedformål å formidle de karakteristiske kjennetegn ved bestemte eksisterende fartøyer. Det er i de fleste tilfeller angitt i maleriets nedre kant hvilket fartøy hovedmotivet skal forestille. I tillegg er det i noen tilfeller påskrevet opplysninger om hvem som er skipsfører og hvilken by som er hjemmehavn. Da skipsportrettmalerne gjerne malte bildene sine med skipsførere og redere som kunder, var det om å gjøre å få med alle detaljer riktig gjengitt. Derfor var det også viktig at skutene framsto i så fordelaktig tilstand som mulig, så de er som oftest avbildet under seil med rærne braset hardt og med alle seil satt. | Skutemaleriene eller skipsportrettene har som hovedformål å formidle de karakteristiske kjennetegn ved bestemte eksisterende fartøyer. Det er i de fleste tilfeller angitt i maleriets nedre kant hvilket fartøy hovedmotivet skal forestille. I tillegg er det i noen tilfeller påskrevet opplysninger om hvem som er skipsfører og hvilken by som er hjemmehavn. Da skipsportrettmalerne gjerne malte bildene sine med skipsførere og redere som kunder, var det om å gjøre å få med alle detaljer riktig gjengitt. Derfor var det også viktig at skutene framsto i så fordelaktig tilstand som mulig, så de er som oftest avbildet under seil med rærne braset hardt og med alle seil satt. |
Sideversjonen fra 11. nov. 2011 kl. 18:11
Skutemaleri er et portrett av et fartøy. Skutemaleri vokste fram som egen sjanger på slutten av 1700-tallet, hadde sin storhetstid i andre halvdel av 1800-tallet og døde ut med fotografiets
utbredelse på begynnelsen av 1900-tallet.
Skutemaleriene eller skipsportrettene har som hovedformål å formidle de karakteristiske kjennetegn ved bestemte eksisterende fartøyer. Det er i de fleste tilfeller angitt i maleriets nedre kant hvilket fartøy hovedmotivet skal forestille. I tillegg er det i noen tilfeller påskrevet opplysninger om hvem som er skipsfører og hvilken by som er hjemmehavn. Da skipsportrettmalerne gjerne malte bildene sine med skipsførere og redere som kunder, var det om å gjøre å få med alle detaljer riktig gjengitt. Derfor var det også viktig at skutene framsto i så fordelaktig tilstand som mulig, så de er som oftest avbildet under seil med rærne braset hardt og med alle seil satt.
Skipsportretter finnes i alle teknikker. Det var likevel ikke vanlig i Norge å male dem i olje før utpå midten av det 19de århundre. Mer vanlig var akvarell og gouache. Dette var teknikker som var hurtigere å framstille, som ikke var kostnadskrevende og som derfor kunne selges til en rimeligere penge enn oljemaleriet. Forskjellige trykketeknikker , først tresnitt, aquatint og senere litografi, eksisterte som billigere versjoner av utvalgte malerier. I Holland utviklet familien Weyts en teknikk som kalles underglassmaling, hvor skipet nettopp er malt på en glassplates bakside, noe som gir en spesiell effekt. Ofte ble dette malt i to sjikt, noe som ga en ”tre-dimensjonal” effekt. Skipsportretter ble også brodert i silke, med spente seil som står ut fra bildeflata. Mange sjømenn fikk malt ei skute på skipskista si.
Ettersom fotografiet fikk større fotfeste som dokumentasjonsmetode mot slutten av 1800-tallet, svant behovet for skutemaleriet hen.
Kilder
Berggreen, Brit: «Identifisering av fartøyportretter». I: Norsk Sjøfartsmuseums årbok 1973. Oslo, 1974.
Hamre, Harald: De stolte skutene. utstillingskatalog, Stavanger, 1997.
Holm-Petersen, F.: Skibsportrætmalere. Troense, 1967.
Lampe, Carl Henrik: En systematisk gjennomgang av et utvalg norske skutemalerier fra det 19. århundre. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, 2006.