Spyttebakke

På tog var det oppslag om at man måtte bruke spyttebakke, og at man kunne bli kasta av toget dersom man spytte på gulvet.

Foto: Steinar Bunæs (2014).

Spyttebakke var et husgeråd som var vanlig i hjem der en person tygget skrå eller snus, og på mange offentlige steder. Bakken var enten i keramikk/porselen eller mest vanlig i emaljert jern.

Bakken var gjerne todelt, formet som en skål med lokk. Lokket hadde hull slik at en treffsikker spytter slapp å flytte seg fra stolen. Hensikten var å samle opp spytt, tobakkssaus og -rester på en måte som gjorde renhold noenlunde enkelt, samtidig som en slapp at det ble brune flekker på golvet rundt om godstolen. Spyttebakker var også et vanlig inventar i forsamlingshus og andre lokaler hvor folk ferdes, f.eks i venterom på jernbanestasjoner. Her var det ofte plassert et lite oppslag på veggen med anmodning om å benytte spyttebakken.

Spyttebakker på offentlige steder ble et viktig tiltak mot tuberkulose, etter hvert som man forsto at spyttet inneholdt smittestoffer. Det å spytte hvor som helst var vanlig, og spyttebakkene bidro til at spyttet ikke havna på gulvet og ble dratt med på skosålene. I ei bok om tuberkulose fra 1898 kan vi lese at «[man] kan bli nødt til [...] at pålægge [tuberkulosesmittede] at spytte i en spyttebakke istedetfor hvorsomhelst de lyster, selv om dette er dem lidt ubehageligt».

I Norge brukes nok spyttebakker i senere tid nesten utelukkende av vinsmakere, som er nødt til å spytte ut dersom de skal smake på mange viner.

Kilder

• Spyttebakke på Wikipedia på bokmål og riksmål.
• Hanssen, Klaus. Om Tuberkulose. Utg. Cammermeyer. no#. 1898. Digital versjon på Nettbiblioteket.
• Holmboe, M.. Forslag til offentlige Foranstaltninger mod Tuberkulosen. Utg. [s.n.]. xx#. 1895. Digital versjon på Nettbiblioteket.