Veøya

Veøya er en 1,1 km², ubebodd øy og det tidligere tettstedet Veøykaupangen. Navnets første ledd stammer trolig fra norrønt vé, som betyr helligdom. Første gang Veøya omtales i skriftlige kilder er i forbindelse med slaget ved Sekken i 1162, der Håkon Herdebrei tapte kampen mot Erling Skakke.

Veøya ligger i Romsdalsfjorden, sørøst i Molde kommune i Møre og Romsdal – omtrent midt mellom Rødvenfjorden, Sekken og Nesjestranda. Øya var navn på og tilhørte den tidligere Veøy kommune som ble delt og inngår i delvis Rauma og Molde kommuner, ved kommunesammenslåing 1. januar 1964.

Det ble i 1970 etablert et 350 daa stort landskapsvernområdet nord på øya. Både kirken og prestegården ligger innenfor området.

Veøykaupangen

Det er underlig at den lille øya i Romsdalsfjorden tidlig var markedsplass og senere kaupang. Grunnen til at den ble kaupang var nok frykten for å seile på det beryktede havstykket Hustadvika. Båtene seilte heller en indre led inn Romsdalsfjorden. De som skulle nordover seilte inn Langfjorden hvor båtene tidligere ble dratt over land fra Eidsvåg til Tingvollfjorden, på Nordmøre. Dersom reisen var til Østlandet gikk turen over land fra Åndalsnes. Midt i denne skipsleden ligger Veøya, plassert som et knutepunkt for båttrafikken i Romsdalsfjorden. Dette er årsaken til at stedet var en kaupang (tettsted), et administrativt, økonomisk og religiøst sentrum i Romsdal i middelalderen.

Den var et viktig senter i regionen og fylkestinget for Romsdalen ble holdt på øya. På det meste bodde nær 300 mennesker på Veøya. Det er antatt at det var 100 våningshus. Det er gjort myntfunn som tyder på at stedet hadde et eget myntpregeri.

Veøya var kaupang fra 1200-tallet og frem til svartedauden herjet landet i 1349–50. Kaupangens liv og handel ble sterkt redusert etter svartedøden.

På Veøya bor det ikke lengre noen mennesker. De gjenværende bygningene er Veøy gamle kirke og den tilhørende prestegården, de er i dag eid av Romsdalsmuseet. Middelalderkirken Veøy gamle kirke er en steinkirke fra sist på 1100-tallet, den er i bruk som kirke enkelte dager i året, og i pinsen er det tradisjon med gudstjeneste der. Siste gang den var i bruk son sognekirke var i 1907. Presteboligen er fra midt på 1700-tallet og har vært bolig blant annet for familien William Coucheron Aamot.

Litteratur

• Sanden, Jarle. (red.) 1999. Veøyboka ISBN 82-90251-64-5