Vilhelm II av Tyskland

Mal:Thumb høyre Vilhelm II (født 1859, død 1941) var Tysklands siste keiser, fra 1888 til 1918. Han var sønn av Fredrik III og prinsesse Viktoria, og barnebarn av dronning Victoria av Storbritannia.

Vilhelms foreldre var liberale, men selv tok han en militær utdanning og ble influert av Bismarck. Da Vilhelm ble keiser i 1888 ville han samarbeide med Bismarck, men forholdet mellom de to ble vanskelig, og Bismarck ble tvunget til å gå av etter ei krise i 1890. Vilhelm ville gjøre Tyskland til en sterk stormakt, og var spesielt opptatt av utenriks- og kolonipolitikk. Han styrka hæren og marinen, med tydelige offensive hensikter. Hans politikk var ofte uklar etter at Bismarck forsvant fra scenen. I stedet for å finne en ny sterk rikskansler plasserte han svake personer i embetet. Den usikkerhet han skapte førte til tap av anseelse, og til sterk kritikk fra sosialdemokratene. Han var en viktig faktor i prosessen som førte fram til utbruddet av første verdenskrig, men da krigen var et faktum kom han i bakgrunnen. Ved krigens slutt i november 1918 nekta ententen å slutte fred med keiseren, og han måtte derfor abdisere den 9. november 1918. To dager senere ble våpenhvile inngått. Keiseren fikk asyl i Nederland, og bodde i Doorn til sin død i 1941.

Besøk i Norge

Før 1914 besøkte Vilhelm II flere ganger Vestlandet. Han bodde på Kviknes Hotel i Balestrand da han fikk nyheten om krigsutbruddet. Dette var et sted han hadde besøkt flere ganger; året før hadde han fått reist en statue av sagnkongen Bele på den ene av Balehaugene.

2. juli 1890, bare et par år etter at han tiltrådte, åpnet keiser Vilhelm II veien fra Holmenkollen til Frognerseteren i dagens Oslo sammen med kong Oscar II. En bauta ble reist til minne om begivenheten.

Kilder

• Vilhelm 2 - tysk keiser 1888–1918 i Store norske leksikon
• Balestrand tettsted i Store norske leksikon