Enevelde

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Eneveldet ble innført i 1660 og formalisert i Kongeloven av 1665.
Foto: Thomas Bredøl

Enevelde eller absolutt monarki er en styreform der monarken har ubegrenset makt. Med dette følger en sterkt sentralisert stat. I Danmark-Norge ble eneveldet innført i 1660 etter begivenheter i København som i realiteten var et statskupp fra kongens side. Det skjedde i allianse med borgerstanden og presteskapet. Det høyadelige Riksrådet ble under trussel om bruk av militærmekt tvunget til å gi avkall på sin rett til å velge konge, og arvekongedømmet med eneveldige fullmakter til den kongelige person kom i stedet.

Statskuppet i København

Den 18. oktober 1660 hyllet stendermøtet i København den regjerende Frederik III som dansk arvekonge. Formelt sett var det Riksrådet, adelen for øvrig, borgerstanden og geistligheten som hadde besluttet å gi arveretten til kongen. Inntil da var kongene blitt valgt av Riksrådet mot å utstede en valghåndfestning, som blant annet bekreftet adelens privilegier. Riksrådet gav nå valghåndfestningen tilbake til kongen. Det skjedde den 17. oktober, dagen før arvehyllingen fant sted. Den nye regjeringsformen ble fastlagt ved den såkalte enevoldsarveregjeringsakten av 10. januar 1661, som adelen, geistligheten og borgerskapet i Danmark undertegnet.

Hyllingsmøtet i Norge

I Norge ble suverenitetsakten, likelydende med enevoldsarveregjeringsakten, undertegnet av de norske stender under hyllingsmøtet i Christiania den 15. august 1661.

I motsetning til i Danmark ble også bøndene (menige allmue) innkalt til hyllingsmøtet i Christiania, og bondestandens representanter var med og undertegnet suverenitetsakten sammen med adel, presteskap og borgerstand. Dokumentene fra hyllingsmøtet i Christiania har ikke bare rikshistorisk, men også i høy grad lokalhistorisk interesse. De er trykt i Aktstykker til de norske stændermøders historie bind 3.[1]En finner der blant annet fullmaktene for representantene for prestene, borgerskapet og bøndene, med navn på fullmaktsgiverne og de valgte utsendingene.

Følgende var innkalt til hyllingsmøtet:

  • Adelen (alle adelsmenn skulle møte personlig)
  • Lagmennene (skulle også møte i egen person)
  • Superintendentene (biskopene, de skulle også møte i egen person)
  • 2 kanniker med fullmakt fra hvert kapittel
  • Prosten med to prester fra hver ”skibrede” (i praksis hvert prosti) med fullmakt fra de andre prestene
  • En borgermester med to rådmenn og to andre ”fornemme borgere” fra hver kjøpstad
  • To lagrettemenn med to ”embedsmend” fra hvert prestegjeld, i praksis 2-4 utsendinger (”embedsmend” må være ombudsmenn, altså perosner med tillitsverv).

Kongeloven – den nye regjeringsformen

Kongeloven av 1665 avløste enevoldsarveregjeringsakten og suverenitetsakten. Loven fastslo i innledningen at kongen er det "ypperste og høyeste hoffved her paa Jorden offver alle Menniskelige Lowe, og der ingen anden hoffved og dommere kiender offver sig enten i Geistlige eller Verdslige Sager uden Gud alleene." De påfølgende paragrafer presiserte og konkretiserte dette. Kongen hadde den fulle og hele personlige makt over

  • lovgivningen
  • utnevnelse av embets- og tjenestemenn på alle nivåer
  • skattleggingen
  • militærmakten
  • kirken og
  • rettsvesenet

Eneveldet avviklet i Norge

Norge var under enevoldsstyre inntil 1814, da landet fikk et konstitusjonelt monarki under Christian Frederik. I oktober 1814 gikk Norge inn i personalunion med Sverige. Der hadde man siden 1809 hatt et begrenset enevelde, da monarken formelt var eneveldig mens hans rådgivere måtte stå til ansvar overfor Riksdagen. På grunn av bestemmelser i Mossekonvensjonen fikk Norge beholde Grunnloven av 1814 med noen mindre endringer, og dermed bestod det konstitusjonelle monarkiet her.

Opplyst enevelde

Det opplyste enevelde var en styreform som ble fremmet av flere filosofer på 1700-tallet. Tanken var at en opplyst, eneveldig monark var den eneste som kunne stå hevet over gruppeinteresser og beskytte befolkningen mot maktmisbruk fra for eksempel adel, kirke og verdslige embetsmenn, og at dette dermed var den beste styreform.

Referanser

  1. Aktstykker til de norske stændermøders historie 1548-166, bind 3, utg. for Kjeldeskriftfondet, hefte 1 Oslo 1974, hefte 2 Oslo 1984.