Lokalhistoriewiki:Hovedside

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Månedens dugnad

Bjørn (ursus arctos) i Namsskogan familiepark.
Foto: Olve Utne (2011)

Dyr har en viktig plass i norsk kulturhistorie. Det gjelder både dyr i biologisk betydning, og dyr i mytisk eller symbolsk forstand. Dugnaden i mai og juni skal dreie seg om dyr i videste mening, altså både virveldyr og virvelløse dyr – samt hele registeret av fabeldyr og overnaturlige skapninger med dyriske trekk. Vi ønsker å få belyst alle aspekter ved forholdet mellom dyr og mennesker i lokalsamfunnet, både dyret som art og som individ, som skadedyr, nyttedyr og kjæledyr.

Noen eksempler: Vi etterlyser en artikkel om arten bjørn (Ursus arctos) – med hovedvekt på de lokal- og kulturhistoriske perspektivene ved bjørnen – men også artikler om individuelle bjørner av typen Pekka og Liisa eller Bjørnen i Løten folkebibliotek. Det verserer dessuten mange historier om lokal bjørnejakt, som ville vært spennende å få gjenfortalt på wikien, ikke minst historier fra samisk område, der bjørnen ble regnet som et hellig dyr, og selve bjørnejakten var omgitt av en rekke rituelle handlinger. Flere av de andre store rovdyra våre, ulv, gaupe og jerv har en tilsvarende rik lokal- og kulturhistorie, som vi ønsker å få fortalt i hele sin bredde. Men vi mangler ikke bare artikler om de mest spektakulære og myteomspunne rovdyra, også en rekke andre av skogens, fjellets, havets og himmelens dyr, har en rik historie med stor lokalhistorisk relevans; ekorn, bever, røyskatt, mår og grevling er noen døme fra landjordas fauna. I hav og ferskvann finnes en tilsvarende rikdom av tradisjoner av fortellinger og sagn – om torsk, kveite, ørret og laks. Og vender vi oss mot luften og fuglenes verden, så møter vi enda en skare av dyr som gjennom årtusener er blitt flettet inn i folketro og eventyr. En rekke fugler – som kråke, skjære, ravn og kattugle – varslet død og fordervelse. De var «ulykkesfugler» eller «feigdefugler». Andre fugler varslet lykke, slik som grågåsa, eller kjærlighet slik duer gjør. Her er det en sann overflod av kulturelle uttrykk, og enda større blir den hvis vi vender oss mot fabeldyrenes verden. Mange av dem har lånt trekk fra fuglene, som lindormen, en slektning av dragen – men utstyrt med bare to bein, i motsetning til dragens fire. Og lander vi på jorda igjen finner vi en rekke vann i Norges land der sjøormer vaker – Seljordsormen er kanskje den mest kjente og sjøormen i Mjøsa er også noe av en rikskjendis, men ellers skal det finnes mange mindre PR-kåte ormer både i «Bygdin», «Slidrefjorden», «Vangsmjøse» og «Randsfjorden» – for å nevne noen få. En samleartikkel om lokale sjøormer i Norge kunne vært spennende å få på plass i wikien.

Et par tips om utformingen av artiklene: Vi ønsker oss artikler med et lokalhistorisk og kulturhistorisk tyngdepunkt, men der det også er inkludert nødvendig biologisk informasjon – der dette er relevant (noe det neppe er for fabeldyras vedkommende!). Et eksempel fra wikien på en god mønster-artikkel i denne sammenheng er hoggorm, som balanserer fint mellom biologi, lokal- og kulturhistorie.

Bli med på wikidugnad!

Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt!

Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på:

  • Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder.

Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet.


Smakebiter fra artiklene

Avisen sitt avishode på avis nr. 5: 6. februar 1890.

Avisen – «Harstads første Høire-avis» – ble nær selvsagt redigert fra Høyres bastion i Tromsø Amt; som jo var og er Havnvik i Ibbestad.

20. desember 1889 skrev Tromsø Amtstidende at et «moderat Høireblad» med navnet «Tiden» var «under opseiling». Lenger ute i avisa fant man en annonse der det ble kunngjort at «Tiden (som var en) moderat konstitutionel Avis for landets nordlige Egne udkommer over nytaar og koster Kr. 1,50 Halvaarlig. Expedition Harstad». Imidlertid ser vi at redaksjonen og / eller aviseier må ha ombestemt seg med hensyn til navnet, for 9. januar 1890 var avisa, som da var omdøpt til Avisen på gata i Harstad med sitt første nummer. Om dette mener Erland Frisvold at det må ha kommet et prøvenummer med navnet Tiden, før den første ordinære avisa kom på gata i Harstad. Noe vi finner lite sannsynlig, gitt tida fra 20. desember til 9. januar. Imidlertid er de tre første utgavene av Avisen gått tapt, slik at - helt sikker kan man ikke være på riktigheten av hypotesen. Men uaktet dette, den fikk ikke lang levetid; sommeren 1890 var det slutt.

Redaktøren het Johannes Skaar. Han redigerte Avisen fra Hamnvik på Rolla i Ibestad. Vi kan tenke oss at det falt naturlig å etablere et Høyre-organ nettopp i Ibestad. Her satt flere velhavende borgere med interesser langt ut over det lokalsamfunnet de hadde etablert seg i. Her ble forholdene for vågsfjordbassengets storkarer lagt godt til rette   Les mer …

Jacob Aall, eier av jernverket 1799-1844.
Nes Jernverk, tidligere Baaseland, er et nedlagt jernverk i Tvedestrand kommune. Verket var i drift fra 1665 til 1959. Anlegget ved Storelva er Norges best bevarte produksjonsanlegg for jern med masovn, hammerbygning, digelstålverk og maskinverksted. Stiftelsen Næs Jernverksmuseum vedlikeholder og driver anlegget som er omgjort til museum hvor man kan oppleve hvordan jern og stål ble fremstilt i tidligere tider. Anlegget er et av Riksantikvarens 15 prioriterte tekniske og industrielle kulturminner, og Hammerdammen inngår i prosjektet Dammer som kulturminner.I 1665 fikk Niels Pedersen, Lauritz Andersen og Strange Trøner privilegier til å starte et jernverk i Holt prestegjeld. Initiativtakeren var Niels Pedersen, som i 1664-65 oppholdt seg i København og drev lobbyvirksomhet blant annet for opprettelsen av jernverket. Privilegiene omfattet blant annet at eierne skulle få kjøpe gårdene Barbu og Vestre kroken, som begge var krongods, og få kjøpe billige redskaper fra det nedlagte jernverket Barbo. Navnet Baaseland kjenner vi først fra 1670, da verksprivilegiene igjen ble stadfestet av kongen under navnet «Holdte eller Baase Jernverch».   Les mer …

Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995.
Foto: Siri Iversen (2018)
Åsta Holth (fødd 13. februar 1904Svullrya, død 16. mars 1999Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar. Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne.   Les mer …

Regjeringen Bortens første statsråd på Slottet.
Foto: Faksimile fra Samhold/Velgeren 13. oktober 1965

Regjeringa (formelt Noregs Statsråd) er øvste utøvande myndigheit i Noreg, med ansvar for å setje i verk vedtak frå og foreslå saker for Stortinget. Statsministeren leiar regjeringa, og kvart departement leiast av ein statsråd. Grunnloven omtalar statsminister, men bruker elles nemninga statsråd om minister (eller medlem av statsrådet). Den statsråden som leiar Utanriksdepartementet, blir kalla utanriksminister. Statsråd er den tradisjonelle nemninga på ein regjeringsmedlem som ikkje er statsminister eller utanriksminister. Nemninga nyttast synonymt med minister, og vart innført ved kongelig resolusjon av 19. mai 1814.

Nemninga statssekretær vart nytta fram til 1926 om statsrådssekretæren, statsrådets sekretær som møtte i statsrådet, ein stilling som forsvant 1969 då denne funksjonen vart overtatt av Statsministerens kontor.

Etter Grunnloven ligg den utøvande makta hos kongen (eller regjerande dronning), og monarken eller tronarving skal derfor ta del i regjeringa sine plenumsmøte – på papiret er det «Kongen i statsråd» som styrer landet, men sidan parlamentarismen blei innført i 1884, har monarken berre ein symbolsk funksjon.   Les mer …

Steigen prestegård sett fra sjøsiden. Fra slutten av 1800-tallet. Hagen sees til venstre foran hovedbygningen fra 1884. Bygningen i midten er almueskolen hvor bla. konfirmantene bodde under konfirmantundervisningen. Til høyre sees den første store driftsbygningen fra 1869 med de karakteristiske fløyene.
Foto: fra Frederik Christian Schübeler: Viridarium Norvegicum.
Steigen prestegård (egentlig Laskestad) er en gammel prestegård i nåværende Steigen kommune i Nordland. Gården ligger på sørsida av Engeløya i et område med forholdsvis gunstige klimatiske forhold med en bratt fjellvegg mot nord og åpent lende mot sjøen i sør. Like ovenfor gården ligger de karakteristiske fjellene Hankammen (Hanekamtinden) og Prestkona (Prestkonetinden). I lia ovenfor prestegården ligger verdens nordligste hasselskog, og denne er fredet som naturreservat. Prestegården var fra gammel tid en av de største gårdene i distriktet og utgjorde et areal på nærmere 7 kvadratkilometer, men er siden redusert ved fradeling av husmannsplassene, en rekke tomter og parseller til tilleggsjord. Selve innmarka og fjellviddene, samt bygningene er imidlertid beholdt og eies i dag av Opplysningsvesenets fond. Gårdsdriften er i dag nedlagt, men jordveien leies bort til gårdsbruk i området.   Les mer …

Bautaen som måtte gå i dekning. Allerede våren 1941 ble en minnestein over de falne reist på Raufoss, men tyskerne tillot ikke at den ble gjort klar for avduking. «Da væpnete tyske soldater til slutt inntok en meget truende holdning og truet med å skyte, måtte komiteformannen [presten Per Juvkam] og arbeiderne trekke seg tilbake og arbeidet ble stoppet. Steinen fikk lov å stå, men måtte forsynes med en kasse.» (Velgeren 15. september 1945). Slik ble bautaen stående i fire år med en kasse rundt seg, og lokalt sa man at den hadde gått i dekning. Ved frigjøringen kunne kassen tas av.
Foto: Tor Olav Haugland (2019)
Andre verdenskrig i Vestre Toten var fem år der okkupasjonen preget det lokale produksjonslivet og politiske styret. Vestre Toten var i 1940 en kommune med ca 6500 innbyggere og et flatemål på omkring 160 km². Hovedforskjellen fra dagens kommunale inndeling er at Eina var egen kommune på denne tiden. Ved invasjonen var det ingen militære trefninger mellom norske og tyske styrker, men tyskerne drepte fire sivile. Raufoss Ammunisjonsfabrikker ble aldri bombet eller sprengt, og ble opprettholdt gjennom krigsårene som norsk statsbedrift. Nasjonal Samling med sine 150-200 medlemmer besatte de sentrale posisjoner i kommunen, men var hemmet av fraksjonsvirksomhet og indre uenighet – i tillegg til motstand og uvilje fra befolkningen. Ved kapitulasjonen ville ikke den tyske kommandanten på Raufoss trekke seg tilbake før på ettermiddagen 13. mai 1945.   Les mer …

Eilert Sundt fotografert i 1870.
Foto: Frederik Johannes Gottfried Klem
Eilert Lund Sundt (født 8. august 1817 i Farsund, død 13. juni 1875Eidsvoll) var samfunnsforsker og teolog. Han regnes gjerne som norsk samfunnsvitenskaps far, og var førende innen demografi og etnologi her i landet selv om han ikke hadde noen formell utdanning i fagene. Gjennom en rekke skrifter tok han for seg temaer som arbeidsforhold, sosiale problemer og reisende folk. Han dro selv rundt i landet og gjennomførte intervjuer og kartlegging. Hans forskning var ikke av utelukkende akademisk karakter, men inngikk som en del av et ønske om å skape et bedre samfunn for fattigfolk.   Les mer …

Rauer, med Rauerkalven i nord og bostedene sentralt øst på øyen.

Rauer, også kalt Rauøy, er en 3 km² stor øy på som ligger rett vest for Engelsviken i tidligere Onsøy kommune i Østfold. Den har gårdsnummer 106 og er den nest største av øyene på Onsøy-kysten. Rauer er helt uten hytter og har lange, helt inntakte strandsoner, og den tilhører rekken av øyer av lavabergarter langs kysten av Østfold. På øyen finnes også rauker. 16. april 2010 ble fem adskilte naturreservat opprettet. Rauer naturreservat ligger på vestsiden og er det største (994 dekar). Bogenlia er det minste (18 dekar), og ligger på østsiden. I juni 2021 ble Rauerfjorden og et område i Oslofjorden som omslutter Missingene vernet som Rauerfjorden marine verneområde.

Rauer lå, akkurat som Hankø, under Elingaard på 1600-tallet og var da i bruk som havn, og det ble dessuten dyrket en del korn der. I årenes løp har det vært bosetting på Rauer, Elingaard leide bort jord og beiterett. I 1914 opprettet lokale interessenter en sølvrevfarm nord på øyen, og denne ble drevet til annen verdenskrig begynte. Fra 1913 benyttet forsvaret seg av øyen, og Rauer fort ble lagt der. Det er et av fortene som utgjør Oslofjord festning, og 9. april 1940 ble fem kanonskudd fyrt av mot de tyske skipene som seilte inn Oslofjorden, uten virkning. På slutten av annen verdenskrig opprettet de tyske styrkene en fangeleir for russere her, og etter krigen overtok det norske forsvaret øyen. Rauer var det siste stedet i Onsøy som fikk elektrisitet fra kommunen, den kom først i 1954.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no

Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 82 730 artikler og 230 489 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI.
Les mer om hvordan du kan bidra.

NB-logo-no-farge liten.png


Ukas artikkel

Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995.
Foto: Siri Iversen (2018)
Åsta Holth (fødd 13. februar 1904Svullrya, død 16. mars 1999Kongsvinger) var forfattar og skogfinsk kulturformidlar.

Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne.Les mer...

Ukas bilde

Askoberget, Hedmark - Riksantikvaren-T107 01 0082.jpg
Røykstue på AskosbergetGrue Finnskog i 1937.
Foto: Ingebret Aas/Riksantikvaren.


Nyeste sider på Lokalhistoriewiki

Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki