Lokalhistoriewiki:Hovedside

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Månedens dugnad

Fyresdal Bygdekvinnelag selger rømmegraut på bygdedagen 2013.
Foto: Olav Momrak-Haugan

2022 er Frivillighetens år. Lag, foreninger, frivilligsentraler, kommuner og andre er invitert med for å synliggjøre det frivillige arbeidet som skjer i Norge. Året er forankra i regjeringas Frivillighetsmelding, og det er Frivillighet Norge som har ansvaret for å planlegge og koordinere aktivitetene. Frivillighet kan definereres som ulønnet, sjølvalgt og ideelt arbeid eller virke som utføres av en person, gruppe eller organisasjon. Frivillig innsats er ikke bare arbeidskraft og dugnadsinnsats, men også tradisjonsbærende og folkehelsefremmende, og kan gi økt kompetanse til dem som deltar.

Også vi på Lokalhistoriewiki henger oss på, sjøl om 2022 snart er til ende. Som vanlig har vi en historisk vinkling på våre ønsker for denne månedens dugnad. Mye av frivilligheten har også foregått lokalt, i byer og bygder. Siden midten av 1800-tallet har lag og foreninger vært en vesentlig del av samfunnslivet i norske lokalsamfunn. Vi vil gjerne ha artikler om flere av disse. Gjerne om dem som fortsatt eksisterer, men det er også viktig å dokumentere historien til dem som er nedlagt. De fleste foreninger har blitt holdt oppe av ildsjeler, og skriv gjerne biografier om disse. Innafor idrett og friluftsliv har for eksempel de aktive i Turistforeningen og Skiforeningen gjort en viktig jobb med merking av stier og kjøring av skiløyper. På det sosiale feltet har lokalforeningene til blant annet Norske Kvinners Sanitetsforening, Lions Club, Rotary, Norges Røde Kors og Norsk Folkehjelp spilt ei stor rolle. Lokalt kultur- og kulturvernarbeid er vi også interessert i å lese mer om.

Siden begynnelsen av 1990-tallet har det blitt etablert frivillighetssentraler som er til stor hjelp for mange innbyggere. Flere kommuner har frivillighetspriser.

Bli med på wikidugnad!

Visste du at alle artikler i Lokalhistoriewiki er under kontinuerlig utvikling? Er det noe du ønsker å skrive om eller omskrive? Registrer deg som bruker og bli med på laget! Har du mindre korrigeringer eller supplerende opplysninger? Ta kontakt med oss på Norsk lokalhistorisk institutt!

Om du trenger hjelp med å komme i gang, kan du ta en kikk på:

  • Wikiwebinarene våre, der du blant annet finner et generelt wikikurs og et kurs om bilder.
  • Hjelpesidene våre om hvordan du kan formatere artikler og bilder, og om hvordan finne og bruke kilder.

Hele wikien er en dugnad, og vi vil gjerne ha flest mulig med på den digitale løvrakingen også. Kanskje er du god på å oppspore hvem, hva, hvor og når for bilder som mangler denne informasjonen. Om du liker å gjøre røde lenker blå, kan du ta en kikk på wikiens ønskelister for bilder og artikler. Du kan også utvide artikkelspirer, legge inn bilder i artikler, lese korrektur og mye annet.


Smakebiter fra artiklene

Den nye fabrikken som vart sett opp etter brannen i 1950, og stod ferdig hausten 1951. Den nye fabrikken vart bygd av dei seks sønene til Johan Digernes, Ludvik Digernes, Jorulf Digernes, Rolf Digernes, Johannes Digernes, Ragnar Digernes og Odd Digernes.
Foto: Ørsta Kleklypefabrikk
Ørsta kleklypefabrikk A/S var ei familiebedrift på Digernes i Ørsta. Selskapet er mest kjent for sine treklyper av merke Guri og plastklyper av merke Solveig. Johan Digernes starta bedrifta i 1933 under namnet Ørsta Klæklypefabrikk. Den fyrste tida var det hard konkurranse. Det var ikkje mogleg å få i gang eksportsal til høvelege prisar. Ørsta Klæklypefabrikk måtte difor henge seg på den innanlandske marknaden, i konkurranse med tre andre fabrikkar.
Det fyrste fabrikkbygget som stod ferdig i 1933, fotografert kring 1939. Ved kaia ligg ei skute lasta med bjørkekubb som vart nytta til produksjon av Guri kleklyper. Dei tre vaksne frå høgre: Odd Digernes, Rolf Digernes og Johannes Digernes. Fotoeigar: Kari Hovde
Under krigen var jarnvarer rasjonerte, og det var ikkje mogleg å skaffe fjørtrå til klyper. Fabrikken byrja då å produsere dreia trebollar, treskeider, sleiver, auser og kleshengarar. I tillegg vart det laga ymse slag kostar, med bust av bjørkeris, blåbærlyng og av tauverk. Det vart også produsert skaft av bjørk.   Les mer …

Kristoffer Svartbækkens grav på Løten.
Foto: Jensens (2007).

Kristoffer Nilsen Svartbækken Grindalen (døpt 9. september 1804, død 25. februar 1876) var den siste personen som ble henrettet i Norge for forbrytelser begått i fredstid. Han var dømt for mordet på Even Nilsen Dæhlin. Han ble født på husmannsplassen Svartbækken under Grindalen i Elverum, og foreldrene var Nils Olsen og Berte Ingvaldsdatter. Folkesnakket tilskrev allerede Svartbækken flere mord, og hans tyvaktighet var velkjent; han hadde tilbrakt 41 år av sitt liv bak murene. Han vakte også oppmerksomhet for sitt voldsomme temperament. Mange ble i alle tilfeller redd ham, forteller de lokale historiene.

En del barn betraktet ham likevel annerledes, noe Olaf Bull Aakrann mange år senere skulle fortelle: {{sitat|Vi smågutter var relativt gode kunder hos ham. Jeg synes også å erindre at han enkelte ganger viste oss godhet og gav oss sukkertøy. Jeg ser ham ennå tydelig for meg når han med slepende gang og hoderysten passerte på veien forbi mitt hjem. Vi så etter ham. Han var jo en viss berømthet med sine 20 år på slaveriet. Jeg husker også hans antrekk. Han gikk i datidens store frakk, med skaftestøvler som rakk til kneet. Støvlene var trukket utenpå benklærne, og opp av støvleskaftet stakk en øks av størrelse som en alminnelig gjeterøks.Tidlig om morgenen 25. februar ble Svartbækken fraktet med tog fra Hamar til Løten. Med hest og vogn ble han deretter transportert de 5 kilometrene fra Berg stasjon til retterstedet, under sterk bevoktning. Cirka kl. 07.30 var han fremme ved Stormyra. Tross Stormyras avsidesliggende beliggenhet var det møtt frem 3000 mennesker, noe som sier en del om folks fascinasjon for halshugginger den gang. Presten spurte Svartbækken om han hadde begått forbrytelsen han var dømt for og om han mente dommen var rettferdig. Begge gangene svarte den dødsdømte høyt og tydelig: «Ja.» Presten ba deretter en bønn sammen med Svartbækken.

  Les mer …

Xylografi av August Schneider i Skilling-Magazin 1866. Teiknaren har teke seg ein del kunstnarleg fridom, skjønar me, men den næraste garden lyt vera Utistog, og det neste tunet er Innistog. Leonhard Jansen skaffa kopien av biletet.

Byklum er den sentrale garden i Kyrkjebygdi i Bykle, og sannsynlegvis også den eldste garden i bygda, som alle dei andre har utgangspunktet sitt i. At dette må vera såleis skjønar me både av at garden vart kyrkjestad, og dermed gav namn åt kyrkjesoknet, og av at han på 1600-talet framleis hadde den langt høgste landskylda i bygda.

Når det gjeld gardsnamnet Byklum, slår Amund B. Larsen fast at det er dativ, fleirtal, av innsjønamnet Bykil. Sjø-, fjord- og elvenamn «antager ofte flertal, naar de gaar over til Gaardnavne», skriv han. (Norske Gaardnavne VIII, 213). Dette har, såvidt me kan sjå, ikkje vore omstridt. Meir uvisst er det med tydingsinnhaldet. Larsen meiner at ordet «kanskje [kan] høre sammen med Verberne boka og bauka i Betydningen: pladske, skvulpe.». Eivind Vågslid (N A, 2, 689) aksepterer Larsens etymologi, men vil setje verbet bauka til å tyde 'grava'. Tarald Nomeland i den gamle gards- og ættesoga (216) satsar i staden på at grunnordet er bygill, m, som i gamalnorsk tyder noko som er buge eller bøygt på form: «Det høver på Bykilen, som ligg noko bugen midt i dalen», seier han. Alt det hermde høyrest i og for seg plausibelt ut, men me trur endå at det einaste ein kan vera nokonlunde trygg på, er konklusjonen frå Norsk Stadnamnleksikon (1975, 85), der det heiter at Bykil «ikkje er sikkert tolka.»

Om ein skulle gjeta på alderen på busetnaden her, er det vel rimeleg å satse på bronsealder eller yngre steinalder. Diverre har ein ikkje oldfunn som kan stadfeste denne tanken, så han lyt berre byggje på ei parallellføring med eldste gardane i Nordbygdi. Elles ligg det fyre ein bundel med gamal tradisjon, som samla sett tykkjest peike i retning av mykje høg alder.   Les mer …

Om lokalhistoriewiki.no

Lokalhistoriewiki drives av Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien har over 2 millioner besøk i året og akkurat nå 67 577 artikler og 202 516 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på NLI. Les mer...

NB-logo-no-farge liten.png


Ukas artikkel

Follo landbruksskole i 1934.
Foto: Thorstein Nielsen. Kilde: Ski bibliotek/Ski Historielag

Follo landbruksskole var i drift i 39 år, fra 1922 til 1961. De første årene leide skolen lokaler i Samfunnsbygningen i Ski sentrum. I 1925 flyttet de inn i eget bygg på Finstad. Skolen var en vinterlandbruksskole. Her skulle elevene få den nødvendige teoretiske kunnskapen som trengtes til gårdsdriften. Follo landbruksskole ble grunnlagt av Wilhelm Sigvard Hjorth Dietrichson (1880-1949). Dietrichson ble utdannet som landbrukskandidat fra Norges Landbrukshøgskole i 1901. Han hadde flere landbruksrelaterte stillinger før han tiltrådte arbeidet som sekretær i Norsk Landmannsforbund i 1910. I 1918 ble han generalsekretær i forbundet. Dietrichson var også stortingsrepresentant (1918-21), men valgte å trekke seg etter bare en periode.Les mer...

Ukas bilde

Flekkefjordbanen.jpg
Fra Flekkefjordbanen.
Foto: Thor Bjerke / Jernbanemuseet


Nyeste sider på Lokalhistoriewiki

Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki