Lokalhistoriewiki:Hovedside
Månedens dugnadNorvegr – landet mot nord? Eller var det «nor» som i trange sund? Om språkforskerne ikke får avgjort spørsmålet om hva navnet «Norge» egentlig kommer av, er en ting sikkert: i Norge har folk bodd langs og levd av kysten. «Kystkulturen» har derfor dype røtter, men har også vært i stor og tidvis dramatisk endring, fra middelalderens tørrfiskeksport til sørlandshavnenes enorme vekst og velstand i mer moderne tid. Mens fritidsbåtene nå i mai er i ferd med å pusses ferdig og sjøsettes, fokuserer vi i de neste to månedene på kystkulturen i Norge, bredt forstått. Vi ønsker oss bidrag for alt du kan komme på! Fra fyr og naust til skuter og skøyter, og fra Tordenskjold til sjøspeidere, inkluderer kystkultur så mangt. I alle år har folk livnært og berget seg av kysten, men også forlystet seg både innaskjærs og utaskjærs, på svaberg og strender – og dessuten satt livet til, enten som los, fiskere og sjøfolk i krig og fred. Dette har satt dype spor over hele landet, også på steder langt fra kysten, enten det være seg inne i de dype skoger, hvor masteemnene ble hugd, eller til fjells, hvor sauen beitet og ull til seilene ble klipt. Hvis du ønsker inspirasjon, se gjerne over ønskene for eksisterende og nye artikler om kystkultur. Enten du kjenner til en båtbygger som fortjener omtale, eller har tatt et bilde av fjordhotell fra 1800-tall, vil alt bli et fint tilskudd til hele landets lokale kystkulturhistorie.
Smakebiter fra artiklene Kart fra 1750 som viser omlandet rundet Vingersjøen. Her ser vi også tydelig flere av storgårdene som Skinnarbøl, Skansgarden og Nesteby. Foto: Riksarkivet. Vingersjøen er en innsjø i Kongsvinger kommune rett øst for Glommakneet, 1,5 km oppstrøms for Kongsvinger sentrum. Sjøen er 2,6 kvadratkilometer stor ved normal vannstand, og ligger 142 meter over havet med et nedbørfeltareal på 71,0 kvadratkilometer. Den strekker seg nesten 5 kilometer sørover med Vesle Vingersjøen lengst i sør, som er delvis skilt fra resten av sjøen ved en lav odde ved Fiskegarden. Vingersjøens viktigste tilløp er Skinnarbølåa, mens Vingersnoret som munner ut i Glomma ved Glommakneet vanligvis er sjøens eneste avløp. Ved store flommer kan vann overføres fra Glommavassdraget gjennom Vingersnoret og Vingersjøen til Vrangselva i sør og videre inn i Sverige via Byälven til Vänern. Overførselen skyldes det lave vannskillet sør for Vingersjøen. At vann naturlig overføres fra et vassdrag til et annet, kalles en bifurkasjon og forekommer forholdsvis sjeldent her i landet. Vingersjøen, sett fra en av storgårdene øst for innsjøen. I bakrunnen ses Kongsvinger festning og deler av byen. Foto: Paul Larsson (1929-1934).  Iver Prestkvern med noteark i handa, trolig 1930-åra. Bildet eies av Randsfjordmuseet. Iver Johansen Prestkvern (født 4. februar 1871 i Gran, død 22. mars 1958 i Brandbu) var lærer, målmann, forfatter, komponist og folkemusikksamler. Iver Prestkvern begynte på lærerskolen på Hamar i 1891 og hadde Paul Sandvik som lærer i sang og harmonilære. I 1897 gikk han Statens sangkurs under O. A. Grøndahl. Prestkvern var lærer både i Lunner, Vestre Gran, fortsettelsesskolen i Stange 1899-1900, amtsskolen i Stor-Elvdal og amtsskolen i Ringsaker 1903-1933. Han var en aktiv målmann, blant annet med i Brandbu mållag og Bygdelaget for nynorsk. Ivar Prestkvern var ivrig pådriver for å få Alf Prøysen til å bruke hedmarksdialekten i sin diktning. Les mer …Gunhild Larsgard (fødd 3. august 1909 i fjellbygda Hovet i Hol kommune i Hallingdal, død 29. september 1993 i bygda Hol, Hol kommune) var tenestjente, budeie, og dronning i eige rike. Ho gjorde ein stor innsats under andre verdskrigen. Foreldra var Birgit Pålsdotter og Hans Larsson Larsgard. Dei var bønder. Gunhild var nummer fire i ein syskjenflokk på seks, og den yngste av tre jenter. I 1915 flytta ho, seks år gamal, med familien til fjellgarden Randen som låg kring sju kilometer frå Hovet. Ho gjekk på skule i Nord-Hovet. Storesystrene etablerte seg utanfor bygda. Mor hennar døydde i 1941, far følgde etter i 1949. Ein bror drukna i 1947. Den yngste broren sette seg ned i Hovet. Det vart eldste bror hennar, Pål, som held fram som bonde på Randen. Saman lyfta Gunhild og Pål arven etter far og mor, men utan brorfamilien i bygda vore det ikkje mogleg drifte garden. I 1986 flytta dei til bygdars att, for godt. Den siste tida budde Gunhild på aldersheimen i grannebygda Hol, der ho døydde 29. september 1993. Kven var Gunhild Larsgard? Kva kjenneteikna tida ho levde i? Korleis var dagane organiserte på ein liten fjellgard, 950 moh., i øvre Hallingdal, på 1900-talet? Bygdebokforfattaren Lars Reinton gir oss i kortform eit svar: «Kvinne, ugift, steller for Pål heime». Ho var kjent for sin gode brunost, og for innsatsen under krigen. Ser ein nærare etter finn ein ei uhyre produktiv kvinne, men produkta, som ost, smør og rumme ligg ikkje att i landskapet som varige merke etter lange dagar med tunge lyft og slit, slik til dømes arbeidsrøyser etter menns innsats gjer det. Les mer …  Naema Obelin (født 20. juni 1904, død 2. august 1976) var et tidlig medlem av speiderbevegelsen, og mangeårig ansatt i Narvesen. Hun ble født i Kragerø som datter av hotellbestyrerinne Ida Obelin. Mora var finsk, og det er sannsynligvis der Naemas uvanlige fornavn kom fra. Naema Obelins barndom ble tilbrakt i Fredrikstad og Kristiania. Naemas mor drev Missionshotellet i Fredrikstad. Huset var i to etasjer og hadde også kafe. Om vi skal dømme etter besetninga i folketellinga fra 1910, må det ha vært et yrende liv, og et spennende sted å vokse opp. Foruten Naema og Ida, var det ni ansatte ved hotellet. Vi må gå ut fra at endel av disse jobba ved restaurantens kafe, som også ble benytta av de som ikke selv bodde der. I folketellinga 1910 var det 13 gjester ved hotellet. Blant disse var noen tydelig fastboende, mens andre var på gjennomreise. En svensk underholdningstrupp som hadde måttet fordele seg mellom missjonshotellet og hotellet i nabobygningen, tyder på at begge hotella var fullbooka denne dagen. Les mer …Lien landbruksskole var landbruksskulen for fjellbygdene i Buskerud. Han låg i Torpo i Hallingdal, og vart bygd i 1922 etter eit drygt tiår med flyttbar skule i ulike hallingdals- og numedalsbygder. Tidleg på 1900-talet var det ingen landbruksskule i Buskerud, og ungdomar frå fylket som ville ta landbrukssutdanning, måtte gjera det på skular i andre fylke. I 1910 vedtok Buskerud amtsting (fylkesting frå 1917) at ein skulle setja i gang landbruksutdanning i amtet. Det vart etablert to skular. Den eine skulle vera for flatbygdene og den andre for fjellbygdene. Skulen for flatbygdene vart lagd til Buskerud hovudgard på Modum. For fjellbygdene i Buskerud, dvs. kommunane Nore og Uvdal og Rollag i Numedal og Gol, Hemsedal, Ål og Hol i Hallingdal, vart det etablert ein flyttbar skule med korte kurs på tre månader. Det skulle haldast eigne kurs for jenter der husdyrlære, kjøkenstell og kosthald var viktige fag. Desse kursa skulle gje nyttig kunnskap for framtidige gardkoner. Les mer …Strandgata i Tromsø oppsto, i likhet med Sjøgata, som et resultat av innbyggernes behov og geografien på Tromsøya. Mens resten av sentrumsgatene følger et rettvinklet mønster av kvartaler, følger disse gatene sjøkantens buede form. All kontakt med omverdenen måtte skje med båt, det førte til en rask og organisk utbygging langs strandsonen, uavhengig av de vedtatte byplaner. Byen ble grunnlagt i 1794, og allerede ved århundreskiftet begynte gata å ta form. Strandgata het opprinnelig Søndre Kirkegade og gikk fra dagens Rich. Withs plass til Strandskillet, der gikk bygrensen mot sør. Les mer …  Margit Hansens gate i Oslo har fått navn etter Margit Viktoria Pryser. Hennes pikenavn fra tida da hun bodde i Platous gate, ble brukt. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) |
Om lokalhistoriewiki.noLokalhistoriewiki drives av Lokalhistorie (tidligere Norsk lokalhistorisk institutt) ved Nasjonalbiblioteket. Wikien hadde 2,6 millioner besøk i 2023, og akkurat nå har vi 87 407 artikler og 240 482 bilder. Om du vil bidra med å skrive, redigere eller laste opp bilder, er det bare å registrere seg som bruker! Hvis du trenger starthjelp, kan du ta en titt på hjelpesidene våre. Og om du ikke finner ut av ting, ta gjerne direkte kontakt med oss på Lokalhistorie. 
Ukas artikkelNedanfor er ei liste over dei siste finsktalande på Finnskogen. Skogfinnane på Finnskogen vart fornorska og forsvenska i løpet av 1800-talet og tidleg 1900-tal, og etter 1950 var det berre eit fåtal att som kunne tala finsk. Langt dei fleste var på svensk side av riksgrensa, innafor noverande Torsby kommun, men det var òg nokre i Grue Finnskog.Hovudkjeldene til denne lista er to oversikter over finsktalande personar i 1954 og 1961. Lista frå 1954 omfattar i alt 33 personar, alle på svensk side av grensa, og bygger på undersøkingar av ein komité som vart nedsett av Värmlands landsting for å kartleggja restane av den skogfinske kulturen i länet. Lista frå 1961 omfattar i alt 22 personar, 21 av dei på svensk side av grensa, og éin i Grue Finnskog. Lista nedanfor omfattar alle som er nemnt i ei av desse to kjeldene, samt enkelte personar frå andre kjelder. I 1974 var det att berre to finsktalande skogfinnar, nemleg Alma Augustsson og Henrik Olsson. Da sistnemnte døydde i 1980, døydde antakeleg savolaxfinsken ut med han. På norsk side forsvann språket med Peder Paulsen («Torkellin-Pekka»), som forlot denne verda i 1967.Les mer... Ukas bilde
Nyeste sider på Lokalhistoriewiki
Nyeste bilder på Lokalhistoriewiki
|
_fr%C3%A5_%C3%96stmark.jpg)
