Lokalhistoriewiki:Ukas artikkel 2025
Hvis du vil legge inn en ny utvalgt side, klikk på en av rødlenkene og skriv inn:
{{:Utvalgt artikkel}}''[[Utvalgt artikkel|Les mer...]]''
Bytt ut begge stedene det står utvalgt artikkel med den artikkelen du har valgt ut.
For forslag til ukas artikkel, se Kategoridiskusjon:Kandidater til ukas bilde og artikkel.
Uke 1 / Veke 1Norbom Fredriksen (født 4. oktober 1913 i Son, død samme sted 24. november 1996) kom fra en familie som hadde vært fiskere i flere generasjoner, og han var også selv fisker hele sitt yrkesaktive liv. Han ble tidlig fagorganisert, og hadde i mange år verv i Oslofjordens fiskerlag og andre fiskeforeninger. Ved siden av fisket spilte han piano, og spilte i brylluper og lignende sammen med søstra si, Ellen. Både han og kona, Randi stilte til lokalvalg for Arbeiderpartiet. Norbom satt blant annet i manntallsnevnden for forsikringspliktige fiskere, i vergerådet og som varamann til skjønnhetsrådet.Les mer... |
Uke 2 / Veke 2Johanne Jakhelln (født 13. november 1917 i Fana, død 1. november 2001 i Spania) ble utdannet geolog i 1945, en av landets første kvinnelige. Som ektefelle til en diplomat, med flere påfølgende utenlandsopphold, fikk hun imidlertid i liten grad anledning til å utøve yrket, men fylte i stedet rollen som husmor og støttespiller under mannens ulike diplomatiske posteringer. Som pensjonister bosatte ekteparet seg i Spania.Les mer... |
Uke 3 / Veke 3 Kristoffer Rein (født 18. februar 1912 i Stadsbygd, død 18. juli 1993 i Rissa) var gårdbruker og politiker (KrF). Fra 1961 til 1973 møtte han fast på Stortinget som representant fra Sør-Trøndelag. Han hadde også en rekke offentlige verv på lokal- og fylkesplan. Videre gjorde Rissa en stor innsats innen dokumentasjon av lokalhistorien for Stadsbygd, blant annet som forfatter av fire bygdebøker.Les mer... |
Uke 4 / Veke 4 Portalbygningen med transformatoren til Svartisen kraftverk. Foto: Dag Endre Opedal/Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum (2019) Svartisen kraftverk er et kraftverk i Fykanåga, Beiarelva og Ranelva, beliggende under den vestlige delen av Svartisen i Meløy kommune i Nordland. Kraftverket ble satt i drift i 1993 og var ferdig utbygget i 1997. Etter en utvidelse i 2010 har Svartisen kraftverk en samlet ytelse på 600 MW og en midlere årsproduksjon på ca. 2200 GWh. Kraftverket er tegnet av arkitekt Egil Sorteberg og er et kulturminne i norsk kraftproduksjon.Les mer... |
Uke 5 / Veke 5 Kjell Blegen, til høyre, og Oskar Flaterud. Lederne av Totenfolkets Forening til bevaring av Totenåsen. Faksimile fra Oppland Arbeiderblad 22. mars 1973. Kjell Blegen (født 5. november 1929 i Vestre Toten, død 24. juni 1975 i Bærum) var jagerflyger og sivilingeniør. Han er særlig kjent som en av lederne for Totenås-aksjonen i 1973/74, da «Totenfolkets forening til bevaring av Totenåsen» opponerte mot det de mente var overtramp fra Mathiesen Eidsvold Værk, representert av brukseier Haaken S. Mathiesen. Fra vinteren 1973 brukte han all tida si på den såkalte Totenås-aksjonen. Blegen og gardbruker Oskar Flaterud stilte seg i spissen for ei gruppe totninger som mente at brukseier Mathiesen tok seg til rette på Totenåsen, som i hovedsak var allmenningens grunn. Mathiesen hadde imidlertid eiendom i området ved Steinsjøen, og deler av denne leide han ut til Forsvaret som skytefelt. Blegen og totningene mente at mesteparten av det som Mathiesen eide her, egentlig var allmenningsgrunn. I juni 1973 toppa konflikten seg, da et kompani fra Sessvollmoen nekta å skyte så lenge det var tvil om eiendomsretten til området. Samtidig plasserte medlemmer fra foreninga seg i skuddlinja, og satt der i timesvis. Til slutt ble aksjonistene, anført av foreningsleder Kjell Blegen, fjerna av politiet med makt. I 1974 ble Blegen og Oskar Flaterud dømt til ubetinga fengsel for ulovlig selvtekt.Les mer... |
Uke 6 / Veke 6Gamle Jordal Amfi var en idrettsarena på Jordal i Oslo som åpnet onsdag 12. desember 1951 og ble revet i januar/februar 2017 for oppføring av dagens arena. Arenaen ble også benyttet til kunstløp, isshow, konserter, håndball, boksing, folkedanstevne, politiske- og predikantmøter og andre arrangementer. Flere av de sistnevnte ofte om sommeren. Navnet ble valgt for å henvise til at anlegget kunne brukes tik mange formål, herunder friluftsteater. Arenaen var opprinnelig bygd uten tak som Norges første bane med kunstfrossen is til de olympiske vinterleker i 1952 (ishockey og kunstløp), arkitekter var Frode Rinnan og Olav Tveten. Les mer... |
Uke 7 / Veke 7Signe Mostrøm (født 5. januar 1885 i Bergen, død 13. april 1966 på Haukeland i Arna) var en av de første kvinnelige lederne for et norsk samvirkelag. Hun het Signe Johanne Knudsen da hun ble født, og ved sin død hadde hun etternavnet Mostrøm etter sin andre mann Jakob Johannes Mostrøm (1873-1946). Ved folketellingen i 1920 hadde hun navnet Signe Johanne Ottesen. Dette etternavnet fikk hun i forbindelse med sitt første ekteskap med Oskar Ottoson (1888-1961). I folketellingen fra 1920 blir hun beskrevet med yrket: «Bestyrerrinde for samvirkelaget på Haukeland». Les mer... |
Uke 8 / Veke 8Øyskogen ligg midt i sentrum av Fyresdal og like ved Moland kyrkje. Dette er eit parkliknande område med mange svære furutre og ei rekke med gravhaugar, meir enn 20 i talet. I dette landskapet er det så etter kvart kome til ei gruppe med bygningar av ulik slag som utgjer ein del av Fyresdal Bygdemuseum. Presten Iver Andreas Teisner var og ordførar ein lengre periode. Han gjorde ein heilt utruleg innsats for kommunen og som takk for dette fekk han ein stor bauta sentralt i området.Øyskogen er ein mykje bruka stemneplass, og det er Fyresdal kommune sin 1000-års stad.Les mer... |
Uke 9 / Veke 9 Johan Bernhard Hjort som ny høysterettsadvokat, og på tiden han var med på å starte den nasjonalsosialistiske bevegelsen. Foto: Oslo Museum (rundt 1930) Johan Bernhard Hjort (født 25. februar 1895 i Kristiania, død 23. februar 1969 samme sted) var høyesterettsadvokat. I mellomkrigstida var han høyreaktivist, og han var en av grunnleggerne av Nasjonal Samling. I 1937 gikk han ut av partiet, og under krigen ble han sentral i arbeidet med å registrere norske fanger i Tyskland og å sørge for bedre forhold for dem. I etterkrigstida ble han kjent som en forkjemper for menneskerettigheter, blant annet gjennom sitt forsvar av Agnar Mykle og i flere saker om homofiles rettigheter.Les mer... |
Uke 10 / Veke 10 Kitty Kielland (født 8. oktober 1843 i Stavanger, død 1. oktober 1914 i Kristiania) var kunstmaler. Hun var en av de fremste norske landskapsmalerne i 1880-åra, og bidro mye til utviklinga av nyromantikken i malerkunsten i 1890-åra. Hun levde og virka i mange år i Tyskland og Frankrike, men tilbrakte også lange perioder i Norge. Hun er kjent for maleriene sine fra Jæren. Kielland var også kvinnesakskvinne, og var blant annet med på å stifte Norsk Kvinnesaksforening. Les mer... |
Uke 11 / Veke 11 Lakselvbukt Samvirkelag i tidligere Ullsfjord kommune, ble et av de første samvirkelag som fusjonerte med Tromsø Samvirkelag. Lakselvbukt Samvirkelag ble stiftet på Lakselvbukt skole, om lag 70 kilometer fra Tromsø sentrum, 10. januar 1946. Det ble vedtatt å slutte seg til NKL, og oppta denne organisasjonens mønstervedtekter som sine. Dette samvirkelaget sluttet seg til Tromsø Samvirkelag fra 1. januar 1965, og var således herre i eget hus i 20 år. Det var møtelederen, Ludvik Lien, som hadde tatt initiativ til møtet der nær 50 personer møtte. De vedtok at samvirkelaget måtte la seg etablere i bygda og valgte Ludvik Lien som lagets første formann. Med seg i styret fikk han Kåre Myrbakk, Nils Stakkevold, Johs. Jensen, Karl Pedersen, Henrik Skjellnes og Morten Henriksen. Med Peder Stakevold som bestyrer åpnet laget egen butikk nesten fire år senere, i slutten av 1949.Les mer... |
Uke 12 / Veke 12 Voss landsgymnas med bygningen fra 1919, arkitekt Henry Bucher. Foto: Per Braaten/Hardanger og Voss museum (1933) Landsgymnasene skulle bidra til en utjevning både sosialt og geografisk til rekrutteringen til universitetene og annen høyere utdanning. Byungdommen kunne begynne på middelskolen etter 5. klasse på byfolkeskolen, og kunne etter fire år på middelskole begynne på gymnaset. Dette middelskoletilbudet eksiserte ikke utenfor de store byene, og dersom ungdom derfra skulle gå det vanlige utdanningsløpet i byene, måtte de flytte dit etter 5. klasse, altså i 12-årsalderen, da middelskoleeksamen var et obligatorisk opptakskrav for de tradisjonelle gymnasene.Les mer... |
Uke 13 / Veke 13Kathe Rita Lasnik (født 13. oktober 1927 i Oslo, død 1. desember 1942 i Auschwitz–Birkenau) var en 15 år gammel skoleelev som ble deportert og drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz som følge av deportasjonen av jødene under andre verdenskrig. Kathe Lasnik var ett av fire barn i familien Lasnik, og var «attpåklatten», født 14 år etter den nest yngste søsteren Elise (f. 1913). I tillegg hadde hun også storesøstrene Jenny (f. 1909) og Anna (f. 1911). Foreldrene, Dora (født Meszansky i 1888) og Elias Lasnik (f. 1887), hadde innvandret til Kristiania fra Vilnius i det daværende russiske keiserrike sommeren 1908 da det var vanskelig å leve som jøder der, med begrensede rettigheter og begrensninger på hvor de kunne bo. Det var også en svært stor fattigdom i den jødiske ghettoen i Vilnius, og de reiste da Elias Lasnik ble innkalt til militærtjeneste. Særlig Dora hadde mange slektninger i Kristiania, herunder brødre og søstre.Les mer... |
Uke 14 / Veke 14 Sokneprest Søren Bugges forkynnelse i Vanse kirke mellom 1767 og 1791 førte til stor tilslutning til herrnhuterne på Lista. Foto: C. Christensen Thomhav Herrnhuterne, også kalt Brødremenigheten, var et kristent samfunn som utgikk fra de böhmiske brødre, organisert 1727 omkring kolonien og menigheten Herrnhut i Sachsen. Kolonien Herrnhut («Herrens beskyttelse») ble anlagt av grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf i 1722 og forble deres åndelige sentrum. Etter at Zinzendorf var i København 1731, kom en rekke prester og andre under innflytelse fra herrnhuterne. Et forbilde ble den danske herrnhuterkolonien Christiansfeld i Sønderjylland, etablert i 1772. De sto for en pietisme som hadde røtter til den husittiske kirken i Böhmen fra 1400- og 1500-tallet, tilhengere av Jan Hus. Herrnhuterne var preget av mystikkens fromhet, og Zinzendorf betonet den mystiske forening med den lidende Kristus. Retningen sto for en sterk sentrering rundt Jesus Kristus, hans blod, sår og lidelse. De var organiserte i små, tette grupper (‘kor’ og ‘sosieteter’) med streng indre kontroll. Herrnhuternes virksomhet var svært aktive innenfor misjon. Zinzendorf hadde god kontakt med det danske kongehuset, og herrnhutiske misjoner ble sendt til Grønland i 1733, til de danske besittelsene i Trankebar i India i 1735 og til Dansk Vestindia i 1739. Under framstøtene i de dansk-norske koloniene forsøkte man å omvende slaver, noe plantasjeeiere reagerte svært negativt på. Samtidig var det slik at hernhuterne gjerne siterte bibelsteder som sa at alle måtte holde seg til den plass der Gud hadde satt dem - slavene måtte underkaste seg sine herrer. Selv om det var flere pietistiske retninger i Norge, som herrnhutere og radikalpietisme, var den viktigste pietistiske retningen for den norske pietismen imidlertid den som hadde sitt utgangspunkt i miljøet i den belgiske byen Halle, 15 km sørvest for Brussel i Flamsk Brabant.Les mer... |
Uke 15 / Veke 15 |
Uke 16 / Veke 16Eksplosjonen på Vågen i Bergen fant sted i krigsåret 1944, nærmere bestemt på morgenen den 20. april. Det brøt ut brann i et nederlandsk frakteskip, som var rekvirert av tyskerne, med sprengstoff ombord. Da brannen nådde dette, ble det utløst en enorm eksplosjon som raserte store deler av Bergen sentrum og tok minst 154 liv. Nærmest uansett hvordan man måler – tap av menneskeliv, materielle skader, mengden sprengstoff og så videre – er dette den største eksplosjonsulykka i Norge noen gang. Omkring 4800 nordmenn og 83 tyskere ble såra som følge av eksplosjonen. Glass og steinsplinter som kom i stor hastighet, førte til svært mange øyeskader. Bergen hadde to øyeleger, og de innså raskt at de måtte tilkalle assistanse fra Oslo. Det ble oppretta provisoriske lasaretter for å gi førstehjelp til de mange som var skadd.
131 bygninger ble fullstendig ødelagt av eksplosjonen, og 117 ble så rasert at de måtte rives. 45 andre bygninger hadde omfattende skader, men kunne reddes, og hele 3500 bygninger hadde mindre skader.Les mer... |
Uke 17 / Veke 17 Fredrikstad festning ble anlagt ved Fredrikstad i årene 1663-1666. Allerede fra Hannibalsfeiden i 1640-årene hadde det vært provisoriske befestninger rundt byen, men tapet av Båhuslen i 1658 hadde gjort Smålenene til grenseområde og nye festninger ble oppført i Fredrikstad og Halden (Fredriksten festning) som erstatning for Båhus festning. Kong Frederik III godkjente festningsplanen for Fredrikstad i 1660. Denne var utarbeidet av nederlenderen Willem Coucheron og arbeidene begynte i 1663. Noe utvidelser og forbedringer ble foretatt på 1700-tallet, men i all hovedsak fremstår festningen slik den gjorde på 1660-tallet med vollgraver og bastioner.Les mer... |
Uke 18 / Veke 18 Fredrik Glad Balchen (født i Bergen 6. april 1815, død 24. april 1899) var døvelærer og leder av Christiania Døvstumme-Institut (Balchens skole), som han opprettet i 1849. Skådalen kompetansesenter i Oslo var en direkte videreføring av Balchens skole. Balchen oppnådde anerkjennelse for sine gode resultater, men han var også omstridt i døveundervisningskretser. Etter examen artium begynte Balchen å studere teologi ved universitetet i Kristiania. Ved siden av studiene underviste han privatelever, og en periode var han også lærer ved Nissens latin- og realskole. Da Balchen i 1846 fikk et statsstipend for å utdanne seg med sikte på å opprette en døveskole i Sør-Norge, hoppet han av teologistudiene. Den eneste døveskolen på denne tiden lå i Trondheim, opprettet i 1825. Etter et studieopphold ved døveskolen i Trondheim i 1847, foretok han en studiereise til Tyskland, hvor han besøkte de viktigste tyske døveskolene. Her fikk han kjennskap til arbeidsskoleprinsippet og til sosialpedagogiske ideer.Les mer... |
Uke 19 / Veke 19Alette Maren Helga Henriette Heyerdahl (fødd i Berg på Senja 20. september 1862, død på Alnabru i Oslo 31. mars 1957) var ein pioner blant kvinner som tok høgare utdanning. Ho var blant dei aller fyrste kvinnene i landet som tok eksamen artium. Ho var den fyrste kvinnelege teologistudenten ved universitetet i Kristiania, men satsa ikkje vidare på akademisk karriere. Da ho gifta seg og vart prestefrue, vigde ho evner og krefter til familie, foreiningsverksemd og lokalsamfunn. Ho var samfunnsengasjert, ivrig mellom anna med ungdomsarbeid, og hadde fleire offentlege verv. Ho arbeidde på fleire vis for å fremje kvinneleg samfunnsengasjement. Les mer... |
Uke 20 / Veke 20Margaretakirken var ei steinkirke reist omkring 1250 i Maridalen i Oslo. Den var viet til Margareta av Antiokia, som også ga navn til dalen – Maridalen er en sammentrekning av det eldre Margaretadalen. Kirken forfalt fra midten av 1600-tallet av, og bare en ruin er bevart. Etter restaurering framstår den som et tydelig landemerke i Maridalen, med en flott beliggenhet ved Maridalsvannet. Kirkeruinen brukes blant annet som scene for Maridalsspillet.Kirken begynte sakte men sikkert å forfalle allerede etter svartedauden på midten av 1300-tallet. Første gang den nevnes i en skriftlig kilde er Biskop Eysteins jordebok fra omkring 1390, der biskopen beordrer gjenoppbygging av prestegården. Maridalen ble hardt ramma av pesten, og av de atten gårdene som lå i dalen før epidemien var det bare en som var bebodd da den hadde rast fra seg. En egen sognekirke for området var derfor knapt nødvendig inntil befolkninga hadde tatt seg opp igjen. I middelalderen lå kirken under Mariakirken. Gården Kirkeby ligger ved siden av kirken og fungerte som prestegård. Den kan ha blitt rydda før kirken ble bygd, men fikk sitt navn da den ble knytta til kirken. Også gården var eid av Mariakirken. Les mer... |
Uke 21 / Veke 21Randi Fredriksen (født 8. august 1919 i Garder i Vestby kommune, død 8. desember 2000 på Vestby sykehjem) kom fra en samfunnsengasjert familie og var selv innvalgt i bystyret i Son for Arbeiderpartiet. Ved inngangen til 1960-åra etablerte hun egen butikk, Fredriksen kolonial. Denne drev hun sammen med dattera Wenche. Randi Fredriksen var datter av gardbruker og sagbruksarbeider Ludvig Anton Andreassen (født 1874) og Valborg Sofie Hansdatter (f. 1884). I november 1941 ble hun gift med Norbom Fredriksen fra Pjåken i Son.Les mer... |
Uke 22 / Veke 22 Elverum lærerskole ble etablert i 1892 av Olav Andreas Eftestøl, under navnet Elverum friseminar. Seminaret ble raskt populært, og seks år tidlig på 1900-tallet hadde det flest uteksaminerte kandidater av alle landets lærerskoler. Den opprinnelig private skolen ble overtatt av staten i 1937, og lærerskolen på Hamar ble samtidig flytta til Elverum. Fra 1937 til 1967 (?) var det offisielle navnet Elverum offentlege lærarskule, deretter Elverum lærerskole (1967-75?) og Elverum lærerhøgskole (1975-1994). Skolen ble i 1994 en del av Høgskolen i Hedmark, og i 2007 ble allmennlærerutdanninga sentralisert til Hamar. Elevene på skolen ble ei stund kalt ristlapper. Halldis Moren Vesaas gikk der 1925-28, og skriver at klengenavnet «var vanleg i mi tid på Elverum lærarskule. Kva kom det av? Av seminarist kanskje? Det heitte vi og stundom, sameleis som skulen framleis iblant heitte seminar.»Les mer... |
Uke 23 / Veke 23Karen-Christine «Kim» Friele (født 27. mai 1935 i Bergen, død 22. november 2021 i Oslo) var en av pionerene i den norske homobevegelsen. Hun regnes som den første i Norge som sto fram som homofil under fullt navn, og gjennom Det Norske Forbundet av 1948 gjorde hun en stor innsats for å endre lovgivning og holdninger på dette feltet. Kim Frieles arbeid i DNF-48 regnes som helt sentralt for at straffelovens forbud mot homoseksuelle handlinger ble fjerna i 1972. Hun jobba også for at homofili skulle strykes som en sykdomsdiagnose. I 1978 ble homofili som følge av denne kampen strøket fra de mentale forstyrrelser i diagnoseskjemaene. Samme år ble Friele tildelt Fritt Ords pris. I 1981 kom nok en seier da straffelovens forbud mot rasistisk diskriminering ble utvida til også å gjelde seksuell legning.Les mer...
|
Uke 24 / Veke 24Lebensborn e.V. (tysk: «livskilde») fullt offisielt navn: Lebensborn eingetragener Verein, var en velferdsorganisasjon for ugifte mødre som hadde barn med medlemmer av SS, da disse allerede hadde gjennomgått en granskning av familiebakgrunn. Den ble grunnlagt av Heinrich Himmler i 1935 for å understøtte barnerikeligheten i SS og ha omsorg for «rase- og arvebiologisk verdifulle» mødre og barn. Lebensborn drev blant annet fødehjem hvor omkring 11 000 barn kom til verden. Det var meningen at barna skulle komme i varig tysk pleie eller adopsjon. Det ble under andre verdenskrig opprettet flere Lebensborn-hjem i Norge enn i noen andre okkuperte land. Tyske soldater ble også oppfordret til å kurtisere lokalbefolkningen.Les mer... |
Uke 25 / Veke 25 Åsta Holth-museet vart opna i heimen hennar på Svullrya i 2004. Bysta utafor vart laga av Skule Waksvik i 1995. Foto: Siri Iversen (2018) Det var som dramatiker ho byrja, med sitt første skodespel for amatørteater i 1929. Det hadde tittelen I Luråsen, og vart publisert av Noregs ungdomslag. Det kom fleire slike, men i dag er dette ein mindre kjend del av forfattarskapet. Frå 1935 levde ho dels av skrivinga, mellom anna ved å skrive noveller for ukeblad. Særleg i Arbeidermagasinet fekk ho inn ein del. Somme av dei var underteikna med Åsta Paavolainen, slekta sitt finske namn; andre med Åsta Holth etter torpet Sør-Revholt. Den første boka ho gav ut var novellesamlinga Gamle bygdevegen frå 1944. Dette er framleis ein klassikar, med nokre av dei finaste finnskogsforteljingane ho skreiv. Som lyrikar debuterte ho i 1946 med diktsamlinga Porkkalafela. Dei finske tradisjonane går som ein raud tråd gjennom heile forfattarskapet, og Åsta Holth engasjerte seg òg på andre måtar i bevaring av tradisjonane. Ho var styremedlem på museet Finnetunet, og testamenterte huset sitt dit. Ho teikna Finnskogsbunaden for menn og kvinner, og ho tok initiative til Finnskogdagene på Svullrya. Under denne festivalen vert Finnskogen kvart år utropt som republikk, og Åsta Holth var livstidspresident for denne.Les mer... |
Uke 26 / Veke 26Løkjakvenna i Heddal ligger langs Stiviåo og er ei av få bevarte kverner i Telemark. Huset som står der i dag, ble bygd i 1868 av tømmermenn fra Golid i Heddal, men det har stått kverner på tomta i flere hundre år. Løkjakvenna var som ny eid av to brødre bosatt på gårdene Su-Stivi og Su-Løkja, Gregar og Johannes Ellefsen Stivi. Fra tidlig 1900-tallet til slutten av andre verdenskrig var det barnebarn av Gregar, Niri Halvorsen Løkja (1886-1981), som eide og dreiv Kvenna.Les mer... |
Uke 27 / Veke 27 Abel Cathrine Amundson. Bilete frå boka The first chapter of Norwegian immigration av sonen Rasmus B. Anderson. Abel Cathrine Amundson (født 8. oktober 1809 i Sandeid i Vindafjord, død 31. oktober 1885 i Northwood, Iowa) var gardkone og utvandrar. Ho og ektemannen var mellom dei fyrste utvandrarane til USA frå Norge, berre eit drygt tiår etter pionerane på sluppen «Restauration». Dei budde i fleire av dei norske nybyggjarkoloniane i Midtvesten i 1830- og 1840-åra. Ektemannen Bjørn og sonen Bruun døydde båe i ein koleraepidemi i august 1850. Etter at ektemannen døydde, fekk Abel Cathrine alle barna med unntak av eldstesonen døypt av en dansk metodistprest, men seinare vart ho medlem av den lutherske kyrkja i Dane County. Ho gifta seg på nytt i 1854 med Bright Amundson frå Stavanger, og dei levde saman fram til han døydde i 1861.Les mer... |
Uke 28 / Veke 28 Kensingtonsteinen som vart hevda funne i jorda i Kensington, Minnesota 1898. Biletet viser dei to flatene med runeteikn på steinen. Runesteinen er av mellom anna av historikaren Hjalmar Rued Holand sett i samband med Pål Knutsson frå Onarheim, Tysnes i Sunnhordland, som ifølge Holand sin teori leia eit større følgje inn i det noverande Minnesota 1362. Foto: Flom: The Kensington Rune-Stone: an address (1910) Kensingtonsteinen er ein stein med runeteikn som vart hevda funnen i jorda like utanfor småbyen Kensington, Minnesota i 1898 av den svenske farmaren Olof Ohman. Fleire naboar stadfesta funnet, men etter ei tid vart steinen avfeid som falskneri etter at fleire språkekspertar hadde undersøkt steinen, og Ohman fekk den i retur. I 1907 vart steinen «gjenoppdaga» av den norskamerikanske historikaren Hjalmar Rued Holand (1872-1963) som etter kvart fekk påvist at runeteikna var 1300-tals runer og ikkje ei dårleg etterlikning av vikingruner som ein først gjekk ut frå, og steinen vart no atter ein gong gjenstand for ein ny debatt, som framleis bølgjer fram og tilbake. Steinen vart godteken som ekte av The Minnesota Historical Society, som seinare trekte godkjenninga tilbake og i dag er den eit ikkje-tema for selskapet. Steinen vart seinare stilt ut i Smithsonian Institiution 1948 og seinast på Statens Historiska Museum i Stockholm 2003, men den framherskande oppfatninga er likevel framleis at steinen er uekte.Les mer... |
Uke 29 / Veke 29Skandinaven var en norskspråklig avis utgitt i Chicago i USA fra 1866 til 1941. Den ble grunnlagt av norske immigranter og utviklet seg til å bli den ledende norsk-amerikanske avisen i sin tid. Rundt år 1900 var Skandinaven faktisk den største norskspråklige avisen i verden, med et opplag som overgikk selv Norges største avis Aftenposten. Avisen spilte en sentral rolle i det norsk-amerikanske immigrantmiljøet som informasjonskilde, debattarena og bindeledd mellom Norge og norskættede i Amerika. Les mer... |
Uke 30 / Veke 30 I dette stabburet på Lyngstad var det at Inderøens Forbrugsforening holdt hus fra 1870. Lagets første kunde var Tale Kaspersdatter Bye. Buret fungerte som butikk fram til 1877 da de flytta inn i egne lokaler på Nord-Lyngstad. Under alle omstendigheter; folk i Inderøy samla seg til møte i juli 1870 og bestemte at det skulle stiftes en forbruksforening. En måned seinere ble forbruksforeningen formelt stiftet. Vedtekter ble fastlagt og bestyreren valgte man. Om laget ikke var det første i Nord-Trøndelag, så er det hevet over tvil at det er det eldst bestående Samvirkelaget i fylket.Les mer... |
Uke 31 / Veke 31 |
Uke 32 / Veke 32Nesodden kirke er soknekirke for Nesodden sokn i Søndre Follo prosti. Den var tidligere hovedkirke for Nesodden prestegjeld, som tidligere også omfatta dagens Oppegård kommune og deler av Frogn kommune. Den er en langkirke i stein, som ble reist på 1100-tallet. Det nøyaktige årstallet er ikke kjent, men i 1975 valgte man å feire kirkas 800-årsjubileum, og i 2025 feirer kirka 850-årsjubileum. Nesodden kirke har døpefont fra 1100-tallet, og da kirka ble restaurert i 1960 ble det funnet 73 mynter under korgulvet, de eldste av dem er fra begynnelsen av 1200-tallet. Les mer... |
Uke 33 / Veke 33 Ekorn (Sciurus vulgaris) er en gnagerart i ekornfamilien. Ekornet kan oppnå en kroppsvekt på nesten 400 gram og en lengde på inntil 24 cm. I tillegg kommer et av dyrets mest karakteristiske kjennetegn, nemlig en lang hale på 14-19 cm. Halen har rødlig eller svart hårvekst. Ørene har svarte hårdusker. Sommerpelsen er rødbrun med hvit underside, mens vinterdrakten er grå, gråbrun eller gråblå – ofte med et rødlig skjær langs ryggen. Ekornet lever i skog over hele landet og har et kosthold som både inneholder vegetabilsk og animalsk føde. Ordet ekorn er avledet av norrønt ikorni (maskulinum), som også går igjen i nynorsk og en rekke dialekter (ikorn). Første del av ordet er uklar, men kan enten ha sammenheng med treet eik, eller det kan være avledet av indoeuropeisk aig- som betyr «å bevege seg eller svinge seg kraftig». Ordets andre ledd går tilbake på et indoeuropeisk ord som betyr å «bøye» og har forbindelse med dyrets bueformede hale.Les mer... |
Uke 34 / Veke 34Håvard Skirbekk (fødd i Elverum 28. februar 1903, død på Hamar 4. februar 1983) var lærar, museumsmann, lokal- og kulturhistorikar. Han var dessutan språkinteressert og språkpolitisk engasjert. I debatten om målformer stod han for ei samnorsk linje. Han var nynorskforkjempar på austnorsk grunn og tilhengar av ei fornorsking av bokmålet. Skirbekk er kjend for sin store innsats på svært mange felt innan organisasjons- og kulturlivet på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. I 41 år var han knytta til Glomdalsmuseet, fyrst som styremedlem frå 1929, så som konservator/fyrstekonservator og styrar 1950-1970. Han fekk i gang Årbok for Glåmdalen i 1941, og var redaktør for denne heilt frå starten til det siste året han levde. Håvard Skirbekk vart i 1965 tildelt Kongens fortenestemedalje i gull for sitt mangfelte virke.Håvard Skirbekk voks opp i eit politisk engasjert miljø som var både nasjonalt og sosialt orientert. Faren var aktiv venstremann og arbeidardemokrat. Da han var ordførar for Venstre i Elverum, arrangerte han i 1894 det første 1. mai-toget på landsbygda i Noreg, og elles var han ivrig folkeopplysningsmann, fråhaldsmann, målmann og forsvarsven.Les mer... |
Uke 35 / Veke 35 Hovedbygning og to internatbygninger, sett fra adkomsten fra Blindernveien. Foto: Stig Rune Pedersen (2012) I interiøret finnes det nyklassiske detaljer, som buer og sirkelrammer i matsalen, foajeen og biblioteket. Peisestua er utført i samme stil i mørk brun eik med et forsøk på å skape en gammel, engelsk atmosfære.Les mer... |
Uke 36 / Veke 36 |
Uke 37 / Veke 37Håkonshallen i Bergen er middelaldersk steinhall, og er en del av Bergenhus festning. Den ble reist i 1250-årene under kong Håkon Håkonssons regjeringstid, og fungerer i dag både som museum og som festhall for blant annet offisielle arrangementer og konserter. Håkonshallen ble påbegynt i 1247, og sto ferdig til bryllupet til kong Håkons sønn Magnus 11. september 1261. Hallen var den største og staseligste bygningen i kongsgården på Holmen, Norges politiske sentrum på 1200-tallet. Hallen ble trolig bygd for å huse store begivenheter, men den rommet også kongebolig, oppholds- og arbeidsrom samt lagerrom. Håkonshallen er en stor steinbygning i tre etasjer med grunnflate på 37 ganger 16,4 meter. Steinene i veggene er lokal bruddstein, mens det er brukt kleberstein i hjørnene og i portal- og vindusinnfatningene. Gotiske steinhaller i England har sannsynligvis vært forbilder. Hvem som utførte byggearbeidene er ukjent, men ett sted er det hogd inn et merke i veggen, og dette merket er også funnet i veggen i Nidarosdomen. Det kan tyde på at én og samme byggmester har vært involvert begge steder.Les mer... |
Uke 38 / Veke 38 Allerede i 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer.Les mer... |
Uke 39 / Veke 39Fedrelandslaget var en organisasjon på høyresida i norsk politikk i mellomkrigstida. Laget ble grunnlagt i 1925, med Joakim Lehmkuhl som hovedinitiativtaker. Han hadde blant annet med seg tidligere statsminister Christian Michelsen og polarhelten Fridtjof Nansen. Målet var å legge grunnlag for en nasjonal samlingspolitikk, der Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske Parti var hovedfienden. Laget hadde sitt virke i en tid med ustabile politiske forhold, økonomisk krise og utbredt frykt for revolusjon. I 1936 ble det også et politisk parti med egne lister og felleslister til stortingsvalget. Fedrelandslaget ble oppløst av okkupasjonsmakta i 1940.Les mer... |
Uke 40 / Veke 40 Brødrene Hals' konsertlokale og pianofabrikk i Stortingsgata 26. Hovedinngangen til Christiania Tivoli skimtes i bakgrunnen. Foto: Olaf Martin Peder Væring (omkr. 1890). Brødrene Hals var en av de aller viktigste pianofabrikantene i Norge på 1800-tallet og tidlig på 1900-tallet. Bedriften ble grunnlagt i 1847 av brødrene Karl Hals (1822–1898) og Petter Hals (1823–1871), og utviklet seg til å spille en stor rolle i norsk musikkliv og norsk håndverk: I løpet av de nesten åtti åra fabrikken var virksom, produserte Brødrene Hals over tjue tusen piano: flest opprettstående piano, men også noen taffelpiano og flygel. I tillegg produserte de over tusen harmonium (trøorgel), samt at de drev musikkhandel, musikkforlag og konsertbyrå. Ikke minst var Brødrene Hals’ konsertsal virksom fra 1880 til 1930.Les mer... |
Uke 41 / Veke 41Oppland fylkes husmorskole på Bondelia i Vardal ved Gjøvik ble opprettet i 1925, etter at fylket tidligere hadde drevet husmorskole på gården Hunn. Husmorskolen var under deler av andre verdenskrig rekvirert av tyskerne, og etter frigjøringa ble bygningen brukt som landssvikfengsel. I 1946 kom undervisninga i gang igjen, fra 1976 under navnet Bondelia videregående skole. Husmorskolen ble seinere en del av Gjøvik videregående skole, men i 2007 opphørte all undervisningsvirksomheten på Bondelia. Bygningen sto tom til i november 2015, da den ble bygd om til mottak for flyktninger. I februar 2019 ble hovedbygningen på Bondelia revet; det planlegges boliger på området.Les mer... |
Uke 42 / Veke 42Den noverande synagogen i Trondheim ligg i Arkitekt Christies gate 1B i Trondheim. Bygninga vart opphavleg bygd som endestasjon for Trondhjem-Størenbanen i 1864, med arkitekt Georg Andreas Bull, men vart seinare kjøpt av Frelsesarméen. Det Mosaiske Trossamfund kjøpte så bygninga i 1924, og etter omfattande ombyggingsarbeid vart den nye synagogen innvigd tysdag kveld den 13. oktober 1925.Les mer... |
Uke 43 / Veke 43Oda Krohg, egentlig Othilia Pauline Christine Lasson (født 11. juni 1860 i Christiania, død 19. oktober 1935 i Oslo) var kunstmaler, og en av de sentrale kvinnene i bohemmiljøet i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Hun var datter av regjeringsadvokat Christian Otto Carl Lasson (1830–1893) og Alexandra von Munthe af Morgenstierne (1838–1881). Mormoren var prinsesse Anastasia Soltikoff (Saltykov) og tilhørte en russisk bojar- og fyrsteslekt og var tidligere hoffdame hos tsarinaen, farens slekt var norsk embetsstand. Hjemmet var borgerlig, velstående og intellektuelt. Foreldrene var interesserte i kunst, musikk og teater. Husholdninga var stor, og familien sto hverandre nære.Les mer... |
Uke 44 / Veke 44 Utsnitt av sommersida på primstav fra Vågå, skåret av Paal Holla i 1689. Markeringer på 20. juli (Mari Vassause, her et kors), 22. juli (Magdalimesse, krone), 25. juli (Jakobsmesse, sverd), 29. juli (Olsok, øks), 3. august (Translatio Olavi, øks), 10. august (Larsok, rist) og 15. august (Marimesse, krone?). Foto: Anne-Lise Reinsfelt / Norsk Folkemuseum. En primstav er en evighetskalender som ble brukt i Norge fra middelalderen og inn i nyere tid. Som oftest er hver av årets dager markert med en strek, mens helligdager og enkelte merkedager som er viktige i natur og landbruk er markert med symboler. Primstaven har derfor vært en viktig folkelig almanakk for landbruket. Les mer... |
Uke 45 / Veke 45 Mesna Kartonfabrik A/S var en treforedlingsfabrikk i Lillehammer som produserte kartong (pappemballasje) i første halvdel av 1900-tallet. Fabrikken ble etablert under navnet Mesna Træsliperi i 1909 og utvidet med kartongproduksjon fra 1916 til 1919. Den utviklet seg til en av Lillehammers viktigste industribedrifter og største arbeidsplasser, med flere hundre ansatte på det meste. Mesna Kartongfabrik var i drift fram til den ble nedlagt i 1980. Les mer... |
Uke 46 / Veke 46Belle Gunness, opphavleg Brynhild Paulsdotter Størset (fødd 11. november 1859 i Selbu, offisielt død 28. april 1908 i LaPorte i Indiana) var ei husmannsdotter frå Trøndelag som vart kjend som den første kvinnelege seriemordaren i USA. Det er skrive fleire bøker og laga dokumentarfilmar om ho.
Den 1. april 1902 gifta ho seg med norsk-amerikanaren Peter Gunnes, opphavleg Peder Simensson Gunnes frå Sandsvær. Då sonen deira vart fødd våren 1903 hadde mannen allereie vore død i nokre månader; forklaringa til Belle var at han i desember 1902 fekk ei kjøttkvern i hovudet og døydde av brot på skallen. Etter at Peter Gunnes døydde levde ho eit nokså anonymt liv på farmen. Den 28. april 1908 brann så huset ned. På branntomta fann dei fire lik, etter ei kvinne og tre born. Dei trudde naturleg nok at det var Belle og borna hennar, sjølv om det var noko merkeleg at kvinneliket mangla hovudet. Kort tid før brannen hadde Asle Helgelien kome til LaPorte, på leit etter broren Anders Helgelien. Anders hadde vore i kontakt med ei enke i LaPorte med tanke på ekteskap, og Asle fann fram til Belle Gunnes. Han vart avvist, men etter brannen byrja han å leite på tomta. Der fann han raskt det nedgravne liket av broren. Politi og liksynsmann kom til staden, og byrja leite vidare. Ifølgje rapporten fann dei ti mannslik og to kvinnelik der, og truleg restar etter fleire. Under likskuet vart det kjend at Belle hadde hatt kontaktannonsar i skandinaviske aviser i USA, der ho skreiv at ho var ei enke med ein formue på 8000 dollar, som ville ha ein mann som hadde like mykje. Naboane kunne fortelje at det hadde vore ei rekkje framande menn innom, og at ho hadde sagt at dei var slektningar som var innom.Les mer... |
Uke 47 / Veke 47 Solheimsbrakka ved Bjørnfjell stasjon var en av tyvetalls anleggsbrakker i stein som ble bygget for anlegget. Under siste del av slaget om Narvik var denne hovedkvarter for Eduard Dietl. Foto: Ukjent (1942) Ofotbanen er en 41,9 km lang jernbane som går fra malmhavnen i Narvik og til riksgrensen mot Sverige ved Vassijaure. Linjen fortsetter på svensk side med navnet Malmbanan, og går til Luleå ved Bottenviken og er direkte knyttet til det svenske jernbanenettet. Banen ble satt i drift 15. november 1902, og offisielt åpnet av kong Oscar II 14. juli 1903. I 1923 ble banen elektrifisert. Arkitekter for jernbanelinjen var jernbanearkitektene Paul Due og sønnen Paul Armin Due. Største stigning er på rundt 17 ‰, og det høyeste punktet er ved riksgrensen til Sverige på 523 meter over havet. Den er normalsporet og går i enkeltspor, og har sju broer, 23 tunneler, 41 planoverganger og fem stasjoner.Les mer... |
Uke 48 / Veke 48Ila skolemusikkorps ble stiftet 2. desember 1925 og var et skolekorps tilknyttet Ila skole i Trondheim. Korpsets første styre besto av lærer Helge Grevskott (formann), overlærer Karl Pettersen og Eyvind Benberg. Korpset ble slått sammen med Grenaderkorpset (tidligere Åsveien skoles musikkorps) i 2002.I 1924 var mange ved Ila skole opptatt av å få i gang et korps ved skolen. Guttene ved skolen krevde et eget musikkorps ved skolen, men da instrumentene ville komme seg på ca. kr. 3000,- kunne man ikke imøtekomme dette kravet. Våren 1925 ble spørsmålet atter reist, og 5. april ble saken drøftet på lærerrådsmøte. Skolens lærere tok initiativet og fikk interessen vekket i skolekretsen. Allerede 18. april samme år ble det på Ilen skole valgt en komite på tre medlemmer til å ta seg av saken. Komiteen besto av lærer Helge Grevskott (formann), lærerinne fru Hartmann Varmbo (sekretær) og lærerinne frk. Aagot Lehn (kasserer). Sammen med skolens overlærer Karl Pettersen gjorde komiteen henvendelse til interesserte i Ila skolekrets om økonomisk støtte.Les mer... |
Uke 49 / Veke 49 St. Nikolas av Myra (andre navneformer i Norge er Nicholas, Nicolai, Niklas, Nikuls m.fl.) var biskop i Myra i Lilleasia på 300-tallet. Hans helgenkult oppstod lokalt raskt etter hans død, og allerede på 400-tallet ble det reist en kirke over hans grav. Etter omkring to århundrer begynte kulten å spre seg til andre land. Det finnes mange legender om hans godhet mot barn og reisende. Sankt Nikolas er knyttet til julefeiringen, og hans dødsdag 6. desember blir ofte markert i Europa, i Norge som nilsmesse. Hans jordiske levninger skal ha blitt brakt til Bari i Sør-Italia rundt 1087. I middelalderen var han mer kjent og populær som skytshelgen for en rekke yrkesgrupper. Han var også, i likhet med en annen populær helgen i middelalderens Norge, St. Clemens, skytshelgen for sjøfarende fordi legende forteller at han en gang på mirakuløst vis hjalp noen sjøfolk i havsnød. Flere norske middelalderkirker var viet til St. Nikolas, og det var også altere viet til ham i en rekke andre kirker. Eksempler på Nikolaskirker er Nikolaikirken i Oslo og Eidsborg stavkirke (Nikulskyrkja) i Tokke kommune.Les mer... |
Uke 50 / Veke 50Peparkaker (nynorsk) eller pepperkaker (bokmål; svensk pepparkakor, dansk peberkager) er ein sort tynne, sprøe kaker som får den krydra smaken sin frå ingefær og minst eitt anna krydder, men ikkje alltid pepar. Frå tidlig på 1800-talet har peparkaker særlig vort assosiert med jula i Skandinavia (og i Noreg blir dei gjerne medrekna blant dei sju kakeslaga ein skulle ha til jul), men dei blir etne i andre samanhengar og på andre tider av året òg. Den 9. desember er «pepparkakans dag» i Sverige. Den første dokumenterte bakinga og etinga av peparkaker i Skandinavia fann stad seinhausten 1335, trulig på Båhus festning på den daverande grensa mellom Noreg og Sverige: Reknskapa for råvareinnkjøpa til bryllaupet mellom} kong Magnus VII Eiriksson av Sverige, Noreg og Skåne og Blanca av Namur opplyser tydelig at dei baka peparkaker. Les mer... |
Uke 51 / Veke 51Mange norske byer har en tradisjon for å gi et juletre som gave til byer i utlandet, for det aller meste i Europa. Dette har vært en tradisjon fra slutten av 1940-åra. Best kjent er det norske juletreet på Trafalgar Square i London, men også flere andre byer i Storbritannia, Nederland, Danmark og andre land har mottatt norske juletrær i etterkrigstida. Flere norske byer har avviklet juletregavene etter 2000, av såvel økonomiske som miljømessige grunner, mens andre holder fram med tradisjonene. Juletreet på Trafalgar Square i London er det mest kjente norske juletreet i utlandet. Det har blitt sendt hvert år siden 1947, som takk for Storbritannias hjelp under og etter andre verdenskrig. Denne tradisjonen ble etablert etter krigens slutt, da Storbritannia spilte en avgjørende rolle i å støtte Norge under den tyske okkupasjonen. Det norske juletreet regnes et symbol på takknemlighet, vennskap og de nære båndene mellom Norge og Storbritannia. Juletreet kommer fra Oslo, og blir plassert på Trafalgar Square. Dette er et sentralt og kjent område i London, der treet er synlig for både lokalbefolkningen og turister. Hvert år blir det arrangert en lysseremoni som markerer starten på julefeiringen i London og samler folk fra hele byen.Les mer... |
Uke 52 / Veke 52Jeg er så glad hver julekveld er ein julesong. Teksta er skrivi av Marie Wexelsen (1832–1911) og kom ut i 1859, i boka Ketil, en Julegave for de Smaa. I Wexelsenfamilien finst det ein melodi denne songen vart sungen på, men melodien som har festa seg til teksta, er det Peder Knudsen som har skrivi. Han var husmannsson frå Vågå og vart organist i Ålesund. Melodien var kjend og brukt i Ålesund så tidleg som i 1862, men så seint som i 1898 står songen oppført med ein annan melodi i Seips visebok. Det har danna seg ein myte om korleis Marie og Peder møtte einannan. Dette er truleg ikkje anna enn ei søt historie. Det er ikkje noko som tyder på at Marie nokon gong var i Ålesund, eller at ho og Peder hadde kontakt. Men teksta til Marie og melodien til Peder har smelta saman til eit heile.Les mer... |
Uke 53 / Veke 53Jeg er så glad hver julekveld er ein julesong. Teksta er skrivi av Marie Wexelsen (1832–1911) og kom ut i 1859, i boka Ketil, en Julegave for de Smaa. I Wexelsenfamilien finst det ein melodi denne songen vart sungen på, men melodien som har festa seg til teksta, er det Peder Knudsen som har skrivi. Han var husmannsson frå Vågå og vart organist i Ålesund. Melodien var kjend og brukt i Ålesund så tidleg som i 1862, men så seint som i 1898 står songen oppført med ein annan melodi i Seips visebok. Det har danna seg ein myte om korleis Marie og Peder møtte einannan. Dette er truleg ikkje anna enn ei søt historie. Det er ikkje noko som tyder på at Marie nokon gong var i Ålesund, eller at ho og Peder hadde kontakt. Men teksta til Marie og melodien til Peder har smelta saman til eit heile.Les mer... |
