Skogfinner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
På Finnetunet på Svullrya kan man oppleve den finske kulturarven.
Foto: Chris Nyborg (2014).
,
Huuhtasvedjebrukets utbredelse; innenfor sirkelen 1500 e.Kr.. hel linje 1600 e.Kr.. stiplet linje 1700 e.Kr. Det ser ut til at huuhta oppsto i skogene nordøst for Viborg engang på 1300-tallet, men utbredelsen skjøt fart først senere. Ekspansjonen fortsatte på 1800-tallet samt til Twer i Russland, Delaware i Nordamerika og flere områder i Sibir.
Foto: Creativ commons (Per Martin Tvengsberg).

Skogfinner er en nasjonal minoritet i Norge, med opphav i innvandring fra Finland over Värmland i Sverige fra 1500-tallet. Høydepunktet for innvandringa kom fra 1620- til 1640-åra, og førte til at det oppsto en koloni med finsk språk og skikker i området som nå kalles Finnskogen i Hedmark. Den finske befolkninga spredde seg også til andre områder på Østlandet, som FinnefjerdingenRingerike og Finneskogen i Bærum. En trekker gjerne fram tre ting som er særegent for gruppa: Jordbruksmetodene, byggeskikken og språket. I dag finnes det noen hundre skogfinner, mange av dem bosatt på Finnskogen.

Innvandringa fra Finland skjedde særlig fra Savolaks og omegn i den indre delen av Finland. De som kom til Finnskogen fant et nærmest ubebodd skogområde, der de kunne drive svedjebruk. Ved å svi av skogen og så i den varma aska fikk de gode avlinger av rug. Svedjebruket var ved siden av språk og skikker en viktig forskjell på den finske og den norske befolkninga. I Skandinavia kom de snart i kontakt med åkerbrukskulturen hos bygdefolket, og et gjensidig samarbeid kom i gang. Fordi skogfinnene var spesialister på huuhta svedjebruk, søkte de seg til de beste granskogsområdene, men disse var som oftest også i bruk som bøndenes setermarker.

I 1500-1600 talletperioden med klimaforverring var bøndene tvunget til en økende utnyttelse av sine setre. Samtidig akselererte svedjebrukernes ekspansjon. Svedjenes antall og størrelse måtte økes for å oppnå samme avling som tidligere. Dette førte til en intens utnyttelse av seterskogen, men finnene etterlot seg det bonden helst ville ha; inngjerdede (olla piihassa) grasbevokste avlagte svedjer (niittu abo).

Dette samarbeidet førte ofte til at finnen fikk slå seg ned på setra, og skogfinnene hadde også ofte husdyr fra bygda i pensjon om sommeren. Det nevnes også at finnene leverte smør både til bygda og videre til byen. Etter hvert ble det heller ikke uvanlig at bonden tilkalte finnen med sitt svedjelag, for å gjøre svedje i hemskogen / bråteskogen nære bygda.

Svedjebruket var såpass komplisert, at det ikke var så lett å kopiere for en åkerbruker. Men enkelte bygdekarer ble innlemmet i svedjelaget, og finnene fikk ofte arbeid på gårdene i bygda. Men på Finnskogen endret dette seg en del da tømmerhugsten økte på 1800- tallet. Svedjelaget besto av mange øksemenn under en leder. Tomas Hakkinen skal ha hatt 50 menn på sitt svedjelag. Ikke rart at myndighetene så med skepsis på nykommerne.

Erik Sparre sier 1651 i et klageskrift til dronning Kristina;

«– att størsta delen af finnarna olofligen och før deras bedrefne Bofwastycken rymt från Finland och, efter det några på skogarna i Gastrikland och Helsingland forskaffat sig øfverhetens bref på sina upptagna torpstallen, hafva de hemligen till sig dragit en hop med løsa finnar, kanske daribland en hop med førrymda, lagskrifna knektar utan pass och besked» (Nordmann 1888 3).[1]

I 1665 skriver fogden i Solør; "Skogfinnene Hugger likesaavel di bedste som di udygtige Trær til deres Roug og Roesæd: overfarer saa det ganske Land, rotter sig sammen til 20, 30 og mere, saa di ere nu formidabel for Almuen" (Stat. Ekstraktp. bd. II, s. 38, sak 58). [2]

Eilert Sundt som besøkte Finnskogen, skriver; "Til Forskjel fra de nordenfjeldske Finner eller Lapperne kaldte eldre Skribenter disse ågerdyrkende Nybyggere gjeme Skovfinner eller Rugfinner, og når de omtalte dem, skede det for det meste med megen Ugunst. I en 'Relation om Norges Riges Tilstand i Aaret 1699' (Budstikken, 4de Aargang 1823 358) heter det om dem:"De ere det allerskadeligste Ukrud for landet, som nogentid navnes kan --;have de på mange mile oppbrendt de skjønneste og bedste skove til deres rug- og nepebråder, betjenterne til en ringe profit, men Kongen, landet og innbyggeme til alter største skade, thi i Ufreds Tider ere de ikke alene de allerstørste Espioner, men og, som de vide alle Gjenveie og Stier i Skovene, saa maa hver fattig Mand frygte sig for deres Overfald, Roven og Tyveri" (Sundt 850 192).[3] [4]

Denne formen for jordbruk var i bruk på Finnskogen fram til 1850-åra, mens den andre steder døde ut tidligere. I finnemanntallet 1686 var det 1225 personer av finsk opphav på Østlandet, mens det ved folketellinga 1930 var 345 personer i Grue og Vinger kommuner som ble oppgitt å være finner.

Det finske språket er praktisk talt utdødd blant skogfinnene, men det finnes mange stedsnavn av finsk opphav og det brukes en del finske uttrykk. Organisasjonen Skogfinske interesser i Norge arbeider for å ta vare på skogfinnenes tradisjoner. Norsk skogfinsk museum tar vare på og formidler kulturarven, blant annet gjennom friluftsmuseet FinnetunetSvullrya.

Referanser

  1. Nordmann P. 1888, Finnarne i mellersta Sverige, Helsingfors. 1913, Vandringsminnen fran Finnskogama i Varmland II Kalender utg. av Svenska folkskolans vanner. 28 arg. Helsingfors.
  2. Statholderskapets Ekstraktprotokoll (1664-65) Bind II, s. 38, sak. 58.
  3. Sundt, E. 1850, Beretning om Fante- og Landstrygerfolket i Norge, Christiania.
  4. https://no.wikisource.org/wiki/Skogfinner

Kilder