Eilert Sundt

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Eilert Sundt fotografert i 1870.
Foto: Frederik Johannes Gottfried Klem

Eilert Lund Sundt (født 8. august 1817 i Farsund, død 13. juni 1875Eidsvoll) var samfunnsforsker og teolog. Han regnes gjerne som norsk samfunnsvitenskaps far, og var førende innen demografi og etnologi her i landet selv om han ikke hadde noen formell utdanning i fagene. Gjennom en rekke skrifter tok han for seg temaer som arbeidsforhold, sosiale problemer og reisende folk. Han dro selv rundt i landet og gjennomførte intervjuer og kartlegging. Hans forskning var ikke av utlukkende akademisk karakter, men inngikk som en del av et ønske om å skape et bedre samfunn for fattigfolk.

Familie og tidlige år

Eilert Sundt med kona Nicoline Conradine Hansen og deres barn i 1860-åra.
Foto: Ukjent / Oslo Museum

Eilert Sundt var sønn av skipskaptein Lars Mortensen Sundt (1762–1850), som senere ble kjøpmann og postekspeditør, og Karen Bing Drejer (1777–1865). Han tilhørte slekta Sundt, som går tilbake til Torgier Halleland som var strandsitter i Egersund i 1630-åra.

Han ble i 1859 gift med Nicoline Conradine Hansen (1822–1881). Hun var datter av forfatteren Maurits Christopher Hansen og Helvig Leschly. Ved folketellinga 1865 bodde paret på Hegdehaugen i Vestre Aker med fire sønner i alderen fire til tolv år.

Utdanning

Første del av utdannelsen fikk han på skolen i Farsund, der han ikke trivdes så godt. Han fortalte senere i livet at han fikk lite ut av undervisningen der, og begynte å studere selv fra tolvårsalderen. I 1832 begynte han på Latinskolen i Stavanger, der han tok examen artium i 1835. Han begynte så å studere teologi ved Det kgl. Frederiks Universitet i Christiania. På grunn av kronisk hodepine måtte han avbryte studiene, og han ble huslærer i Farsund i 1838. Først i 1846 avla han teologisk embetseksamen.

Mens han studerte begynte han, i 1845, å jobbe som lærer på Christiania tukthus. Han kom der blant annet i kontakt med romanifolk, som på hans tid var kjent som «fanter» eller «tatere». Han ble nysgjerrig på hva slags liv de levde, og ble kjent med flere av dem.

I denne perioden ble han også venn med Henrik Wergeland, og ved Wergelands bisettelse i 1845 leda Sundt studentene som deltok og holdt tale på vegne av Det Norske Studentersamfund.

Fantefortegnelsene

Byste av Eilert Sundt på Olaf Ryes plass i Oslo, laget av Mathias Skeibrok.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1953).

Sundt lærte seg romanispråket, og begynte å kartlegge de såkalte «fantefølgene» rundt om i landet. I 1850 ga han ut den første av fantefortegnelsene, Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. Den ble fulgt opp av fire tilleggsberetninger. Gjennom fortegnelsene kunne han dokumentere levekårene for reisende folk. De er også en viktig kilde til kunnskap om en del av befolkningen som i mange tilfeller ikke ble med i folketellingene ettersom de ikke var bofaste.

Romanifolk hadde et dårlig rykte. De ble ansett for å være tyvaktige og for å kjenne trolldomskunst, og ble ofte jagd fra gårder og bygder. Ungene fikk ikke skolegang, og de hadde liten mulighet til å få hjelp med helseproblemer. En løsning mange gikk inn for var å forsøke å få dem bofaste, og å få ungene gjennom folkeskolen og konfirmasjonsundervisning. Sundt mente at dette var en god løsning, og han gikk derfor blant annet inn for å opprette en omstreifermisjon.

Demografi

Sundt la også merke til at det var mange andre sider ved fattigdommen enn omstreiferlivet. Et utbredt problem var at unge familier slet med å skaffe mat til seg selv og barna. Mange mente at dette skyldtes at ungdommen hadde blitt så lettsindig at de stifta familie før de var sikre på at de hadde et levebrød. Sundt gikk systematisk til verks, og i utredninga Om Giftermaal i Norge viste han at de store fødselskullene ikke skyldtes lettsindighet, men at det var så mange mennesker som var i rett alder for å stifte familie. En generasjon tidligere – i generasjonen til de som kritiserte ungdommen – hadde det nemlig vært uvanlig store kull. Nå var de blitt voksne, og et nytt stort kull var på gang. Slike generasjonsbølger kalles «Eilert Sundt lov», og er et viktig redskap for forståelse av demografi.

Sosiale problemer

Minnesmerke med bronsebyste over Eilert Sundt utenfor rådhuset i fødebyen Farsund.
Foto: Stig Rune Pedersen (2015)

Han tok også for seg andre sosial probleme. Barn født utenfor ekteskap ble oppfatta som et stort problem. Sundt skrev to avhandlinger om dette: Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge og Forsatte Bidrag angaaende Sædeligheds-Tilstanden i Norge. Han mente at problemet særlilg ramma unge kvinner, som ble sittende med skam og en unge å fø på, mens faren stakk av og dermed slapp unna problemene. Han identifiserte to faktorer som bidro sterkt til problemet, og som var utbredt på bygdene. Det ene var såkalt «nattefrieri», det vil si menn som kom med fagre løfter for å slippe til, og som deretter trakk seg eller stakk av; det andre var felles natteleie for unge jenter og gutter på bygdene, som naturlig nok førte til fristelser. Sundt mente at bøndene måtte ta ansvar for særlig dette siste punktet ved å sørge for bedre losji for tjenestefolket.

Alkoholmisbruk var også et problem han tok for seg. Avhandlinga Om Ædrueligheds-Tilstanden i Norge er basert på innsendte oppgaver fra 180 000 personer, og Sundt gikk personlig gjennom alle disse. Oppgavene ble skrevet av folkeskolelærere over hele landet, og ga opplysninger om alkoholvanene til voksne menn i skolekretsen. Han fant blant annet ut at alkoholproblemene var større blant bønder på storgårder på Østlandet enn blant småbrukere på Vestlandet, og at det samtidig var verre blant gårdsarbeidere på Vestlandet enn blant gårdsarbeidere på Østlandet.

Også i undersøkelser om hygiene, husliv og annet brukte Sundt folkeskolelærere, prester og andre som informanter, slik at han kunne få inn omfattende materiale. Der det ikke var mulig å bruke tallfesta materiale til å lage statistikk, tok han intervjuer. Han sørga da gjerne for å stille samme spørsmål til flere, slik at han kunne være sikker på å få et så riktig svar som mulig.

Bygningshistorie, håndverk og husflid

Sundt trakk fram treskjeene fra Skattum på Østre Toten som en viktig attåtnæring.
Foto: Evy Valdresstuen (2010)

Sundt interesserte seg også for andre ting, og skriftet Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge er et viktig verk innen norsk bygningshistorie. Han navnga blant annet forskjellige stuetyper – for eksempel jærhus og akershusisk stue – og hans typologi er fortsatt grunnlag for inndeling av disse. Skriftet ble opprinnelig trykt som artikler i Folkevennen, og i 1861 ble disse artiklene samla under felles overskrift i innholdsfortegnelsen, for så å bli gitt ut som særtrykk i 1862.

Samme år som skriftet om bygningsskikk kom ut ga Sundt også ut Bidrag til Bygningsskikkenes Udvikling paa Landet i Norge, et verk som for det meste besto av utkast til bygningstegninger. Hensikten var å gi råd om hvordan man burde bygge for å gi best mulig livskvalitet. Dette skrivet ble kontroversielt. I Selskabet for Folkeoplysningens Fremme la man i 1866 merke til at selskapet hadde stått for halvparten av kostnadene, hvilket førte til at det ble sett nærmere på verket. Det viste seg at enkelte av Sundts forslag var i strid med tilrådinger fra lokale helsemyndigheter, særlig på Vestlandet. Enkelte av disse tilrådingene hadde til og med blitt lovfesta. Eksempler på dette er at noen av Sundts tegninger plasserte utedoen under samme tak som våningshuset, og at han la fjøset tett opp til våningshuset[1].

Han så for seg et større prosjekt om norsk arbeid, og tok blant annet for seg forskjellige båttyper, treskjæring og annet. Om Husfliden i Norge: Til arbeidets ære og arbeidsomhetens pris var en avhandling om husflid, som han så på som et viktig redskap mot mange problemer. Han trakk blant annet fram gården SkattumØstre Toten som et eksempel til etterfølgelse: Der lagde Ole Skattum og en tjenestegutt over 12 000 treskjeer i året, noe som var en viktig attåtnæring. Sundt ga et eksemplar av boka til Ole Skattum samme år som den ble utgitt (se bilde nedenfor).

Annet virke

Eilert Sundt var en av grunnleggerne av Selskabet for Folkeoplysningens Fremme i 1850, og han var formann i selskapet fra 1856 til 1866. Han var også med på å grunnlegge Christiania Arbeidersamfund i 1864, og var formann fra starten og fram til 1870. Han inngikk også i kretsen som først begynte å fremme tanken om samvirkemodellen i Norge.

Fra det offentlige fikk han støtte til å drive sine undersøkelser gjennom et stipend fra regjeringa. Det ble regelmessig fornya, men etter hvert kom det kritikk mot at resultatene lot vente på seg. Søren Jaabæk krevde at støtten måtte stoppes, og til tross for støtte fra professorer, embetsmenn og en del politikere ble stipendet stoppa i 1869. En av hans støttespillere var Peder Fauchald, men han hadde gått bort i 1856. Han ble utnevnt til sogneprest i Eidsvoll, men dette var ikke noe han var fornøyd med, for han ville langt heller fortsette sin forskning. Han ble allikevel stående i dette embetet til sin død.

Sundt var medlem av Videnskabs-Selskabet i Christiania (nå Det Norske Videnskaps-Akademi) fra det ble grunnlagt i 1857. Han var også medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab og av Finska litteratursällskapet i Helsinki. I 1864 ble han ridder av St. Olavs orden.

Ettermæle

Eilert Sundt er gravlagt på Eidsvoll kirkegård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2014)

Eilert Sundts gravminne på Eidsvoll kirkegård, i form av en lav obelisk med jernlenke rundt, er bevart. Det er også et malt portrett av ham i kirken, sammen med portetter av ni andre sokneprester.

Han fikk etter sin død oppkalt gater etter seg på/i Kongsberg, Oslo, Skien, Stavanger og Trondheim. På Olaf Ryes plass i Oslo står det en byste av ham.

Universitetet i Oslo har oppkalt en bygning på Blindern etter ham. Det samfunnsvitenskapelige fakultet holder til i bygningen. Fakultetet arrangerer årlig Eilert Sundt-forelesningen til minne om ham. SiO barnehage Eilert Sundt, en studentbarnehage på Blindern, har også fått navn etter forskeren.

Også ved Universitetet i Agder finner man Eilert Sundt hus; det er også i Agder Fakultet for samfunnsvitenskap som holder til i huset. Fakultetet deler årlig ut Eilert Sundt-prisen, som er en pris til elever i videregående skole som har tatt for seg en samfunnsvitenskapelig problemstilling.

Lister videregående skoles avdeling i Farsund heter Lister videregående skole Studiested Eilert Sundt, og kalles ofte bare Eilert Sundt videregående. I hans fødeby finner man også idrettsanlegget Eilert Sundthallen. Kulturarrangementet Eilert Sundt-dagene arrangeres årlig i Farsund.

Han metoder både for innhenting av materiale og for analyse av det ble en viktig inspirasjonskilde til senere forskere, og hans bidrag til utviklinga av norsk samfunnsvitenskap var uvurderlig.

Bibliografi

Ole Skattums eksemplar av Om Husfliden i Norge. Til Arbeidets Ære og Arbeidssomhedens Pris fra 1867.

Det følgende er et utvalg av verker. I tillegg til disse kommer utallige artikler i aviser og magasiner og en rekke særtrykk og rapporter.

Referanser

  1. H.O. Christophersen i forord til 1976-utgaven av Om Bygnings-Skikken paa Landet i Norge (Sundt, 1976, s. IX)

Kilder

Eilert Sundts gate i Oslo ble navngitt i 1879. Den er en av flere gater i landet som har navn etter samfunnsforskeren.
Foto: Stig Rune Pedersen (2013)

Eksterne lenker