Leksikon:Stuetyper

Fig. a: Treromsstue, fasade og grunnplan
Ill.: K.R.

Fig. b: Akershusisk stuetype, fasade og grunnplan
Ill.: K.R.

Fig. c: Midtkammerstue (parstue) med grunnplan
Ill.: K.R.

Stuetyper. Vesentlig på grunnlag av planløsningen er det vanlig å skille mellom en rekke hovedtyper av norske stuer.

Middelalderens vanligste stuetype over det meste av landet var trolig den såkalte treromsstua. Den var oftest tømret og besto av et stort kombinert arbeids-, oppholds- og soverom, et mindre soverom kalt kove/kleve, f., og en gang, også kalt forstue eller dør, f. Selve stuerommet var åpent til mønet, men over koven, eventuelt også over forstua, kunne det være lagt himling. Over kovepartiet ble det dermed ekstra soveplasser (ram, m., trev, n.). I eldre terminologi er treromsstua kalt sekslaftet (fordi den hadde 6 laftepunkter, jamfør laftehus) eller femvegget. I det siste tilfellet er ytterveggene og tverrveggen regnet med, men ikke skilleveggen mellom forstue og kove. Grunnen er at den ikke var laftet, men som regel besto av planker som var notet inn i tømmerveggene (såkalt sleppvegg; jamfør laveggshus).

Særlig på Vestlandet var treromsstuer i bruk helt fram til nyeste tid. På grunn av tømmermangel var det der ofte bare veggene i selve stuerommet som var laftet, mens kovepartiet helt eller delvis var stavbygd (jamfør stavbygging). På Østlandet ble det knapt bygd egentlige treromsstuer etter cirka 1700, i hvert fall ikke på flatbygdene. Nordafjells holdt treromsstua seg på husmannsplassene helt fram til vår tid. Østafjells ble det på 1500-tallet, muligens i samband med at peisen avløste åren, tatt i bruk en ny stuetype, av Eilert Sundt kalt den akershusiske stuetype. Grunnplanen var fremdeles som regel tredelt, men inngangen var flyttet til midt på langveggen, slik at en via et bislag (flatbygdene) eller ei sval (de vestlige dalførene) kom rett inn i stuerommet. Dermed ble det plass for to mindre soverom eller ett langt, smalt rom tvers over huset. Også denne stuetypen var femvegget (seks-laftet).

I 1600-årene kom ordet kammers inn og fortrengte delvis de eldre betegnelsene kove og kleve, men den nye betegnelsen var visstnok i regelen forbeholdt soverom med himling og vindu. Den akershusiske stuetype ble alminnelig på flatbygdene østafjells i løpet av 1600-tallet, i dalførene først etter 1700. I 1600-årene ble også de første stuer av celle-typen bygd østafjells. Disse stuene hadde oftest to etasjer, hver delt i to eller flere noenlunde like store rom, og med særskilt inngang utenfra til hvert rom. Langs annen etasje var det derfor som regel langsval. Opprinnelig var det ikke dører mellom rommene. I nyere tid er de fleste stuer av celletypen blitt ominnredet. Blant annet er de store rommene ofte delt opp i flere mindre, og det er satt inn dører mellom værelsene.

Celletype er en svensk, litterær betegnelse. Stuer av denne typen er i Norge til dels kalt høgstuer (se dette). Celleplan var vanligere i 2. enn i 1. etasje. Stuer av celletype med toroms grunnplan var femvegget (sekslaftet). Med treroms plan ble stua seksvegget (åttelaftet).

I nyere tid har den to-etasjes midtkammerstua spilt en svært stor rolle nordafjells (i Nord-Norge kalt nordlandshus), og også på Østlandet har den forekommet ofte. I likhet med stuer av celletypen ble midtkammerstua først tatt i bruk av storfolk (cirka 1700). På større gårder kom den i bruk i annen halvpart av 1700-tallet.

I slike stuer var inngangen midt på langveggen, og fra gangen førte det dører til et stort rom i hver ende av bygningen. Det ene av disse var bestestue (i Trøndelag kalt sengstue), det andre var kjøkken. Derfra kom en inn i rommet bak gangen; det ble i eldre tid oftest brukt som kammers (soverom). På Østlandet var midtkammerstuene forholdsvis brede, og i nyere tid er derfor de store rommene ofte blitt delt. Ofte er det også blitt laget en egen kjøkkeninngang på gavlveggen. I Trøndelag ble stuene bygd smalere, og de fleste værelsene går derfor over hele husets bredde. I ny tid har det her blitt vanlig å ta i bruk det gamle kammerset til kjøkken. Da har det også fått dør fra gangen. Midtkammerstua er i Trøndelag ofte blitt forlenget, for eksempel med et langkammers og/eller med en treroms kåravdeling. Tradisjonelt var de trønderske midtkammerstuene uten vinduer i gavlveggene.

Hele huset ble bygd i to etasjer (kalt lån, f., stu-lån i Trøndelag), og trappa var alltid inne i gangen. Denne hustypen har derfor aldri hatt sval. En enkel midtkammerstue var seksvegget (åttelaftet). Denne stuetypen er etter svensk mønster blitt kalt parstue. Samme betegnelse kan også brukes om midtkammerstue i dobbel bredde. Jamfør barfrøstue, loftstue, ramloftstue. H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.