Leksikon:Laftehus

Se også lafting i Lokalhistoriewikis hoveddel.

Femvegget (sekslaftet) laftehus med mønsåstak
Ill.: K.R.

Laftehus, tømmerhus der stokkene ligger vannrett på hverandre. Formen (tverrsnittet) på stokkene har vekslet fra tid til tid og fra sted til sted. I en del distrikter og for enkelte hustypers vedkommende har en helt fram til 1800-årene latt stokkene beholde sin naturlige runding. I andre tilfelle har moten krevd at tømmeret ble tilhogd slik at tverrsnittet ble ovalt. Slikt tømmer kaltes harkedrege, honkedrege, klavedrege, magetelgd, ringhogd pg annet. Tømmeret kunne også bli flattelgjet og ble da betegnet som bjelket, rydd, røya, skantet, telgjet, trædd og annet. På 1600- og 1700-tallet ble dette helst gjort etter at huset var satt opp.

Utformingen av laftehodene, det vil si de stokk­endene som stikker ut ved krysningspunktene, har også variert, idet den runde formen, på lokalt varierende tidspunkter, kunne bli avløst av ovale, 6- eller 8-kantede former.

Sammenføyningen av stokkene i krysningspunktene er kalt laft, n., eller nov, f. (nov ble (blir) ofte brukt også i betydningen hushjørne). Utformingen av laftet endret seg i tidens løp, og blant annet på grunnlag av laftehoggets form kan det være mulig å foreta en relativ datering av hus innen et område. Også formen på tømmeret og form og lengde på laftehodene kan være til hjelp.

Stokkene måtte føye seg tett til hverandre i hele sin lengde. For å oppnå det ble det hogd en fure langs undersiden av stokken, kalt grøyping, medrag, mosefar, mosefelle, mosegrop o.a. Furen rettet seg etter uregelmessigheter i stokken under. Disse ble projisert opp i den overliggende stokken ved hjelp av et redskap som kaltes me, medrag, må, n., e.l. Det ble lagt mose mellom stokkene.

En laftet tømmervegg måtte avstives slik at stokkene forble liggende rett over hverandre. Til dette ble det brukt duvlunger (også kalt dømlinger eller liknende, blindinger, lus). Også beitskiene (kinnu­ng­ene) tjente samme formål, foruten at de dannet feste for dør eller vindu. Fram til 1300-tallet eller noe lenger var sammenføyningen mellom stokker og beitski alltid gjort ved at stokkene ble notet inn i beitskia. Senere ble det i en del strøk av landet vanlig å gjøre det motsatt, mens den gamle framgangsmåten var i bruk helt fram til våre dager på Vestlandet.

En omgang stokker kaltes et omfar eller et kvarv. Det første omfaret var svillene, også kalt syller/sydder, laftestokker, syllstokker, tomtestokker. Svillene hadde som regel grovere dimensjoner enn resten av tømmeret; de kunne dessuten være tilhogd på en annen måte. Om en skulle legge langsvillene eller tverrsvillene først, avhang oftest av hvor inngangsdøra skulle være; dørstokken måtte ikke bli for høy. I det øverste hele omfaret på huset hadde stokkene særskilte betegnelser, på langveggen bl.a. lokstokk, raftal, rafte­lægje, raftestokk, stavlægje (jf. stavbygging), ­veggeband(stokk) og ålestokk, på tverrveggen bandastokk, brøstmor, krok­stokk, røstmor, ­samhald og skorbite. Den øvers­te, korte stokken på gavlveggen kaltes gauken, kråka, litlemannen, møningshetta, røstgubben o.a. De øvrige stokk­ene i gavltrekanten kunne kalles røstkabber eller sneikubber. Kortere stokker mellom et laftepunkt og en dør eller et vindu kaltes kinnunger; kinnung kunne også betegne hele veggen ved siden av døråpningen.

I større rom uten himling kunne det være nødvendig å holde veggene i stilling ved hjelp av tverrbjelker som gikk fra veggeband til veggeband (bite, m., rond, f., krone, f., slind, f.) eller fra samhald til samhald (oftest slind, f.). Om taket, se takkonstruksjon.

I skriftlige kilder fra 1700-tallet og senere er laftehus ofte karakterisert som sekslaftet, tolvlaftet osv. Det vil si at antall laftepunkter er henholdsvis 6, 12 osv. Tidligere var det vanligere å angi an­­tall tømmervegger (femvegget, seksvegget og så videre). H.W.

Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500 – ca. 1800 Hovedside  | Forord  | Forkortelser  | Forfattere  | Artikler  | Kilder og litteratur

Denne artikkelen, med evt. tilhørende illustrasjoner, er hentet fra Norsk historisk leksikon 2. utgave, 3. opplag (2004), og er beskyttet av opphavsrett. Den er publisert på lokalhistoriewiki.no etter avtale med Cappelen Damm Akademisk. Formateringen er tilpasset wikipublisering og forkortelser er skrevet helt ut, men teksten er ellers ikke endret i forhold til den trykte utgaven. Videre bruk av tekst eller illustrasjoner forutsetter avtale med Cappelen Damm Akademisk.