Henrik Wergeland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Portrett av Henrik Wergeland, av Hans Christian Olsen og L.B. Hansen

Henrik Arnold Wergeland (født 17. juni 1808, død 12. juli 1845) regnes som en av Norges fremste lyrikere. Han var også engasjert i en rekke politiske og sosiale spørsmål, og bidro til å bygge opp Norge som en kulturstat i perioden etter løsrivelsen fra Danmark i 1814.

Familie og barndom

Henrik Wergelands barndomshjem, Dronningens gate 19-21 i Kristiansand. Det opprinnelige huset brant i 1892, men ble gjenreist med kopi av fasaden.
Foto: Siri Johannessen (2013)

Han var eldste barn av presten og eidsvollsmannen Nicolai Wergeland og Alette Dorothea Wergeland, født Thaulow, og ble født i Kristiansand. Faren var av en bondeslekt fra Verklandsgårdene i Brekke i Sogn, mens Thaulow-slekten var en dansk embetsmannsslekt som hadde slått seg ned i Norge på 1600-tallet. Mormorens far var Andrew Chrystie, som hadde innvandret fra Skottland. Paret fikk fem barn inkludert Henrik. Den mest kjente av hans søsken er hans fem år yngre søster Camilla Collett. Også broren Oscar Wergeland satte spor etter seg, blant annet som kartograf, hygieneforkjemper og landskapspleier. Henrik Wergeland ble oppkalt etter morfaren, byskriver Henrik Arnold Thaulow.

Henriks far Nicolai Wergeland jobba som lærer ved Kristiansand katedralskole, og ble i 1812 kapellan ved domkirken. I 1814 var hans en av representantene på RiksforsamlingenEidsvoll. Tre år senere, sommeren 1817, tiltrådte Nicolai Wergeland som sogneprest i Eidsvoll, og familien flyttet dermed fra Kristiansand. Oppveksten på Eidsovoll styrket Henrik Wergelands bevissthet omkring Grunnloven og arbeidet som hadde blitt gjort på Eidsvoll i 1814. Han begynte etterhvert å kalle seg «Grunnlovens seks år eldre bror». Han fikk sin første skolegang hjemme på prestegården, og begynte så på Oslo Katedralskole. Det var i skoleårene at han begynte å skrive, og flere av hans tidlige arbeider ble utgitt posthumt. Hans debut kom i 1821, da han bare tretten år gammel fikk trykt fortellingen «Blodstenen». Deretter fulgte en rekke dramatiske arbeider som først ble publisert lenge etter hans død.

Studier og gjenombrudd

I 1825 begynte han å studere ved Det kongelige Frederiks Universitet. Fra 1826 til 1829 studerte han teologi sammen med Peder Bjørnson. Han var aktiv i studentpolitikk og kulturlivet. Wergeland redigerte i flere perioder Det Norske Studentersamfunds håndskrevne avis, og han engasjerte seg i arbeidet for feiring av 17. mai. I studentårene skrev han flere skuespill og dikt. I 1827 kom hans debut som dramatiker med farsen Ah!. I 1829 fulgte lyrikerdebuten med samlingen Digte. Første Ring. Sistnevnte regnes gjerne som hans egentlige debut som forfatter.

I denne perioden var Wergeland gjennom flere svermerier. Han hadde allerede vært forelska i Ida Haffner fra Eidsvoll. I 1825 traff han Emilie Selmer på et juleball, og svermet en tid for henne. Neste jul traff han en ny flamme, Hulda Malthe. Wergeland fridde allerede i januar 1827, men hun avslo. I sin fortvilelse etter at nok et frieri til Hulda Malthe ble avvist sommeren 1827 kasta han seg ut fra ei høy låvebru og ble skada. Han ga allikevel ikke opp, og først i juli 1828 ga han opp etter et tredje avslag. Han kom til hektene igjen, og i september samme år fridde han til Elise Wolff fra Nedre Blindern. Han skal også ha fridd til Albertine Tønsager, datter av stortingsmann Lars Tønsager.

Folkeopplysning og mild revolusjonær iver

Wergeland holdt en lang, patriotisk tale ved avdukinga av Krohgstøtten 17. mai 1833
Foto: Helge Høifødt
På Wergelands gravmonument minnes hans innsats for jødene.
Foto: Chris Nyborg

Wergeland var opptatt av de fattiges sak, og på bygdene på Romerike og rundt Mjøsa snakket mange godt om ham på grunn av velferdsarbeidet han hadde lagt grunnen for. I februar 1830 fikk han Selskabet for Norges Vel til å gi ut det første i en serie hefter til folkeopplysningens fremme. Serien ble kalt For Almuen, og Wergeland delte egenhendig ut eksemplarer til prester på Romerike og i Aker. Han fikk også sendt eksemplarer til bygdene på Toten og i Solør. Det neste heftet i serien nådde helt til Vang i Valdres.

I 1830 reiste han sammen med faren og søsteren Camilla til Stockholm, og året etter reiste han til England og Frankrike. I Paris fikk han oppleve etterdønningene etter Julirevolusjonen året før. Han beundret mange av idealene fra den franske revolusjon, og ble inspirert av dette besøket. Wergelands revolusjonære iver var av nokså moderat sort, men han engasjerte seg i en rekke samfunnsspørsmål.

Wergeland var i 1833 gammel nok til å søke embete, og tok teologi praktikum. Han søkte på flere prestestillinger, men fikk ingen. Vinteren 18331844 underviste han bondegutter på Romerike gratis; flere av disse elevene ble senere aktive deltagere i samfunnslivet. Sommeren og høsten 1834 vikarierte han for sin far på Eidsvoll mens faren og søsteren igjen var i utlandet.

I 1830-årene oppstod en av norsk litteraturhistories mest kjente strider mellom Wergeland og Johan Sebastian Welhaven. Både far og sønn Wergeland var involvert i flere feider mot Welhaven.

Den 17. mai 1833 holdt han den første offentlige 17. mai-talen i Christiania. Dette skjedde i forbindelse med avdukingen av Krohgstøtten, monumentet over Christian Krohg som var kjent blant annet som opphavsmannen til innstillingen som gjorde det mulig for Stortinget å avvise Karl Johans forslag til grunnlovsendringer. Disse endringene ville gitt kongen mer makt, og dermed innskrenket Norges selstendighet innenfor personalunionen.

I 1836 begynte han i et vikariat på Universitetsbiblioteket. Han ga også ut det patriotiske flyvebladet For Menigmand, og var redaktør for Statsborgeren. I 1838 fikk han oppført syngespillet Campbellerne, og hans motstandere brukte anledningen til å mobilisere mot ham. Dette resulterte i Campbellerslaget, der det ble klart at publikum sto på Wergelands side. Av tredje og siste forestilling fikk forfatteren hele inntekten, og for dette kjøpte han et lite hus i Grønlia under Ekeberg.

For å komme raskest mulig på jobb rodde han over Bjørvika, og han satte da fra seg årene hos småhandler Bekkevold i Skippergata 3. Der møtte han handelsmannens eldste datter, den nitten år gamle Amalie Sofie Bekkevold (1819–1889), og ble hodestups forelsket. Hans neste arbeider ble naturlig nok kjærlighetsdikt. Den 12. august 1838 kunngjorde paret forlovelsen, og den 27. april 1839 ble de viet på Eidsvoll av Nicolai Wergeland. Han forsøkte igjen å få et presteembete, men lyktes fortsatt ikke.

Wergeland leverte i 1839 et forslag om å endre Grunnlovens §2, kjent som jødeparagrafen, som forbød jøder, jesuitter og munkeordener adgang til riket. Den 4. november 1844 kom den første delseier, da Justisdepartementet erklærte: «... det antages at de saakaldte Portugis-Jøder maa uanset Grundlovens § 2, være berettigede til at opholde sig her i Riget, hvilket ogsaa, saavidt vides, hidtil har været almindelig antaget – – –» Først seks år etter hans død, i 1851, ble også jøder generelt gitt adgang til Norge, mens munkeordener ble gitt adgang senere på 1800-tallet og jesuittene måtte vente til 1956. Hans innsats for jødenes sak er minnet på hans gravmonument, som har innskriften «taknemmelige jøder utenfor Norriges grændser reiste ham dette minde».

Riksarkivar med sviktende helse

Wergeland bodde i Grotten 1841-45. Adressen er Wergelandsveien 2.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

I 1840 fikk han så embetet som riksarkivar. Embetet hadde blitt opprettet året før, og han var dets første innehaver. Dermed hadde han endelig en fast lønn, og han fikk et kontor på Akershus festning. Han var godt kvalifisert for embetet, og gjorde en solid jobb. Men han var også en kontroversiell person, og spesielt hans tidligere venn Ludvig Kristensen Daa ble en innbitt motstander.

Den 2. mai 1844 fikk han råd av sin lege om å holde sengen på grunn av lungebetennelse. Han mente selv at de klamme og kalde forholdene på festningen hadde svekket hans helse. Den 17. mai var det trettiårsjubileum for Grunnloven, og han følte at han måtte delta på feiringen. Camilla Collett møtte ham, og beskrev han slik: «Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemaisblikke, fór han nedover». Dagen etter kom lungebetennelsen tilbake, og den skulle ikke slippe taket igjen. Det ble registrert symptomer på tuberkulose; senere har man også nevnt lungekreft som en mulig dødsårsak. Med sykdommen kom flere av hans tidligere venner, som hadde vendt ham ryggen, tilbake. Han mottok også mange hilsener fra utlandet.

Paret Wergeland bodde fra 1841 i æresboligen Grotten, men den 14. april 1845 måtte de flytte derfra på grunn av hans helse. De flyttet inn i en liten stue, som de kalte «Hjerterum», som lå der man i dag finner Pilestredet 31. I april lå han i ti dager på Rikshospitalet. Der fikk han om natten hjelp fra den kloke kona Mor Sæther. Som takk skrev han et dikt til henne som ble publisert i en avis. I mai og juni fikk han besøk av faren, som han hadde brevvekslet jevnlig med. Den siste hilsenen han mottok kom fra den danske, jødiskættede dikteren Meïr Goldschmidt, som blant annet skrev «Naar jeg tænker paa Dem, Wergeland, er jeg stolt af at være Menneske.».

Den 11. juli 1845 skrev han om morgenen sin siste tekst. Det ble klart at han var inne i sine siste timer, og på kvelden var en stor folkemengde samlet ved hjemmet hans. Mellom klokken ett og to natt til 12. juli sovnet han fredelig inn. Hans siste ord var «Nu drømte jeg saa sødt, jeg drømte jeg laa ved min Moders Arm».

Gravferd og ettermæle

Henrik Wergelands grav på Vår Frelsers gravlund
Foto: Chris Nyborg

Begravelsen ble forrettet av pastor Nils Andreas Biørn i Vår Frelsers kirke den 17. juli. Eilert Sundt holdt en minnetale på vegne av Det Norske Studentsamfund. Flere tusen mennesker fulgte båren til Vår Frelsers gravlund, og hele resten av dagen ble det kastet blomster ned i graven. Det er anslått at omkring en tredjedel av byens befolkning var ute for å vise ham den siste ære; i tillegg var det mange tilreisende. Monumentet på graven ble reist i 1849, og var en gave fra utenlandske jøder.

Eidsvolls plass (Spikersuppa) i Oslo står en bronsestatue av Wergeland, som ble avduka i 1881. På grunn av den sentrale plasseringen har denne ofte vært utgangspunkt for politiske demonstrasjoner, og det har da ofte blitt trukket tråder tilbake til Wergelands innsats for reformer.

Flere veier og gater er oppkalt etter Wergeland, se artiklene Wergelands gate og Wergelandsvei.

Som en liten kuriositet til slutt: Wergelands enke, Amalie Sofie, ble året etter hans død gift med Nils Biørn, presten som forrettet i hans begravelse.

Galleri

Kilder og referanser

Df-logo.jpg
Les historie om samme emne på Kulturrådets nettsted Digitalt fortalt.


Forgjenger:
 Første i embetet 
Riksarkivar
Etterfølger:
 Christian Lange