Jødeparagrafen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Første tekstside fra den originale grunnloven av 17. mai 1814
Foto: Stortinget

Jødeparagrafen var en bestemmelse i Grunnloven av 1814 som forbød jøders, jesuitters og «munkeordener» til riket. Bestemmelsen var nedfelt i Grunnlovens andre paragraf, og ble stående i sin helhet til 1851 — om enn med en noe endret tolkning fra [[Høyesterett99 i november 1844. Den siste delen av paragrafen, forbudet mot jesuitter, ble ikke opphevet før i 1956. Paragrafen lød:

«Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»

Når det står at jøder «ere fremdeles udelukkede» viser dette til bestemmelsen i Christian Vs Norske Lov av 1687 om at jøder måtte ha kongelig leidebrev for å oppholde seg i Norge. I den nye bestemmelsen var det ingen åpning for bruk av leidebrev, og jøder som kom til Norge risikerte arrestasjon og deportasjon. I noen tilfeller ble de også bøtelagt.

Religiøs ensretting eller etnisk diskriminering?

Den vanlige betegnelsen «jødeparagrafen» er godt begrunnet på tross av at paragrafen egentlig dreide seg om den norske statens forhold til religionen generelt, og medførte diskriminering også mot andre grupperinger enn jødene. Forbudet mot jøder var det som hadde størst rekkevidde sett i historisk perspektiv. Utestengningen av jesuitter og munkeordener hadde sammenligningsvis begrensede praktiske konsekvenser. Det er også en viktig prinsipiell forskjell mellom bestemmelsene om jesuitter og munker på den ene siden og den om jødene på den andre. Det førstnevnte rettet seg mot det en mente kunne være undergravende organisasjoner, og ville i tilfelle ramme personer som hadde inntatt bevisste ideologiske standpunkter og tatt konsekvensen av dette ved et målrettet organisasjonsarbeid. Jødeforbudet må derimot tolkes i en etnisk forståelsesramme. Det gjaldt diskriminering av det som i tiden var forstått som et folk. Det rammet barn og voksne, kvinner og menn, uten hensyn til faktisk virksomhet og individuelle standpunkter. Jødeforbudet var antisemittisk diskriminering.

Paragrafen blir innført

Det Adler-Falsenske grunnlovsutkastet, som fikk størst direkte innflytelse på den ferdige grunnloven, inneholdt ingen bestemmelser om jøder.[1] Det gjorde imidlertid flere andre bevarte grunnlovsutkast, med paragrafer som ville utestenge jødene. Det gjaldt forslagene fra henholdsvis Nicolai Wergeland,[2] Lauritz Weidemann[3] og Peter Elieson (som selv ikke var medlem av riksforsamlingen). Hos sistnevnte er riktignok ikke jødene nevnt i selve paragrafutkastet, men derimot i begrunnelsen for den paragrafen som gjelder religionen.[4]

I Konstitusjonskomitéens 11 grunnsetninger, lagt fram til debatt i forsamlingen den 16. april, var jødeforbudet kommet med i den 8. setning som ellers hjemlet utstrakt religionsfrihet: «Den evangelisk-lutherske Religion bør forblive Statens og Regentens Religion. Alle Religions-Secter tilstedes frie Religions-Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» I konstitusjonskomiteen satt markante både motstandere og tilhengere av forbudet mot jøder. Prost Midelfart var den som sterkest understreket det intolerante og inhumane i å nekte jøder adgamg til riket. Blant mer eller mindre klare motstandere av forbudet kan i tillegg iallfall følgende dokumenteres: Wedel Jarlsberg, Jonas Rein og prost Hount. Følgende komitemedlemmer kan dokumenteres å ha talt for å utelukke jødene: Nicolai Wergeland, Georg Sverdrup, Peter Motzfeldt og Hans Jacob Grøgaard.

I en nylig utkommet bok om Jødeparagrafen (2014) framhever idehistorikeren Håkon Harket Wergeland, Sverdrup og dessuten «grunnlovens far» Christian Magnus Falsen som de viktigste av den delen av den intellektuelle eliten på Eidsvoll som gikk inn for jødeforbudet, enda om Falsen ikke hadde skrevet paragrafen inn i sitt grunnlovsutkast.[5]

Debatten om jødeparagrafen den 16. april skal ha blitt brått avsluttet med vedtak om forbud ved at Teis Lundegaard reiste seg og ropte ut: «Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!», og i den perplekse forsamlingen hadde flertallet spontant reist seg og dermed avgjort saken. Hvor vidt dette opptrinnet faktisk har funnet sted som beskrevet, er imidlertid blitt trukket i tvil, blant annet av Jacob Aall i hans erindringer.

På grunnlag av debatten om grunnsetningene utarbeidet så konstitusjonskomiteen et første utkast til grunnlov. Der var jødeforbudet av en eller annen grunn falt ut av religionsparagrafen (§25 i det første utkastet). Men det var tatt inn igjen i det reviderte forslaget som ble debattert den 4. mai. Religionsparagrafen, som nå var plassert som paragraf 2, lød i forslaget som følger: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. Alle Religions-Secter tilstædes fri Religions Øvelse, dog ere Jøder fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Her grep Wilhelm Frimann Koren Christie inn på avgjørende vis for å innsnevre religionsfriheten til å gjelde utelukkende kristne trossamfunn, og også det med uttrykkelig unntak for jesuitter og munkeordener.[6] Av hittil uforklarte grunner har imidlertid hans setning «Alle Christelige Religions-Secter tilstedes frie Religions Øvelse» falt ut i den endelige grunnlovsredigeringen, slik at formuleringen til slutt ble den som er sitert i begynnelsen av denne artikkelen.

Historikeren A.O. Johnsen beskriver det som «pikant» at nettopp Christie ble den som mest virksomt fikk innskrenket religionsfriheten, sett i lys av at en av de tydeligste motstanderne i dette spørsmålet, John Moses, tilhørte den samme krets av borgerlig elite i Kristiansund som Christie også kom fra.[7] Moses var antatt selv å ha jødiske aner.

Argumentasjonen

Christies begrunnelse for innsnevringen av religionsfriheten gjaldt hensynet til statens sikkerhet. Jødene er ikke spesifikt nevnt i begrunnelsen. Christie advarer mot mulighetene for at andre religioner skal føre til utbredelsen av laster og «Opsætsighed mod Landets Øvrighed». I verste fall kan fri religionsutøvelse føre til «Menneske-Offringer, Afgudsdyrkelse, Bigamie, og deslige».

Hensynet til statens sikkerhet og enhet var også gjennomgående i de mer direkte antisemittiske innleggene for jødeforbudet. Sorenskriver Weidemann uttrykte det slik:

«Den jødiske Nations Historie godtgjør, at dette Folk stedse har vært oprørsk og bedragersk, og deres Religionslære, Haabet om igjen at opstaae som egen Nation, har, saa ofte de have erhvervet nogen besynderlig Formue, forledet dem til Intriguer og til at danne Stat i Stat. Landets Sikkerhed fordrer altsaa ihenseende til dem en absolut Undtagelse.»[8]

I ettertid skrev Nicolai Wergeland om kontroverset på Eidsvold:

«Pluraliteten, hvortil ogsaa jeg denne Gang hørte, var imod dem [jødene], og saaledes vedtoges det, som vel er, at Landet skal være befriet fra Jøder. Der kunde være Jøder nok af vor egen Tro. Israeliterne, som have hele Jorden til Fædreland, kunne gjerne lade os beholde for os selv denne Afkrog paa Kloden. Deres Indtrængen i Landet vilde kun fordærve og forarme Almuen.»[9]

«Jødens» fedrelandsløshet og mangel på patriotisme var argumenter som slo an i denne nasjonalromantikkens og nasjonalismens blomstringstid, i kjølvannet av de amerikanske og franske revolusjoner og de etterfølgende napoleonskrigene. Og «kosmopolitt» - negativt ladet - skulle komme til å bli en av antisemittismens viktigste merkelapper på dens hatobjekt også i seinere tider.

Motargumentene mot jødeparagrafen på Eidsvoll gjaldt advarsler mot å innføre intoleransen som prinsipp i den nye, frie statsdannelsen, og var ellers begrunnet ut fra humanitære betraktninger. Prost Hount fant forslaget om forbud mot jøders adgang «afskyelig» og i strid med den humaniteten som ellers skulle ligge til grunn for den nye staten, og som han sa: «Jøder er dog Mennesker. Dersom andre Nationer handlede ligesom vi, havde Jøderne intet Opholdssted, og de bør jo dog tillades at boe etsteds paa Guds grønne Jord.»[10]

Statens potensielle praktiske nytte av jødiske ressurser og kvalifikasjoner var også framme i debatten. Hount mente for eksempel at det i det minste måtte åpnes for adgang for lærde jøder, kunstnere, fabrikanter og eiendomsmenn.[11]

Oppheving

Henrik Wergeland var sentral i å få fjernet forbudet mot jøders adgang til riket, noe innskriften på hans grav vitner om.
Foto: Chris Nyborg

Da jødeparagrafen ble tatt opp på nytt i 1840, med Henrik Wergeland som fremste talsmann for å fjerne den, måtte flere av dem som hadde vært med på Eidsvoll på nytt ta standpunkt til spørsmålet. Flere hadde skiftet mening i mellomtiden. Det gjaldt for eksempel Gustav Peter Blom, som hadde stemt for forbudet på Eidsvoll, men som nå gikk inn for å oppheve det. Også Nicolai Wergeland skal ha forandret mening. Men iallfall to av dem som hadde stemt for jødeforbudet i 1814, holdt fast ved sitt standpunkt i 1840-åra, Teis Lundegaard og stattholder Severin Løvenskiold. «Især sistnevnet viste ved flere anledninger i hvor høy grad han var imot å gi jødene adgang til landet,» skriver Oskar Mendelsohn om dette.

Henrik Wergeland hadde tidlig begynt å engasjere seg i arbeidet for å fjerne forbudet. Han hadde tidligere, som så mange andre nordmenn, gitt uttrykk for jødefiendtlige holdninger tidligere, men fra 1830 endret denne holdningen seg dramatisk. Han sendte i april 1842 sin diktsamling Jøden til alle stortingsrepresentanter, og samme år ble det gjort et konkret forsøk på å fjerne paragrafen. Det ble blant annet lagt fram en oversatt tekst fra et tysk konversasjonsleksikon:

Den eneste Stat, som til dette Øieblik ingen Jøde taaler, er Norge. Grundloven af 1814 udelukker dem udtrykkelig fra alt Ophold i Riget. Her har derhos de hensynsløse Antipathier mod det jødiske Folk længst vedlikeholdt sig, og ere skarpest udprægede. Imidlertid træffer den Daddel, som udgaaer herfra, kun Nordmændenes Tolerants, ikke deres Retsind; thi intet Folk kan nægte dem Ret til efter egen frie Villie at ordne de Bestemmelser, efter hvilke det skal være Fremmede forbudt at komme til Landet, og blive delagtige i Statssamfundets Fordele. Fra den moralske Side er Sagen vistnok annerledes beskaffen. I den Henseende fortjener især den Haardhed og Følelsesløshed Daddel, med hvilken, som man forsikkrer, selv skibbrudne Jøder behandles paa den norske Kyst.

Argumentasjonen mot paragrafen gikk primært på det økonomi, og på Norges anseelse i andre land. Et flertall på Stortinget stemte for å fjerne det, men med 51 mot 43 stemmer var ikke flertallet stort nok til å endre Grunnloven.

Fra Departements-Tidende 1844, s. 753: Ved Skrivelſe af 4 November ſidſtleden har Juſtits-Departementet efter en derom indkommen Foreſpørgſel tilkjendegivet, "at det antager, at de ſaakaldte Portugis-Jøder maa, uanſeet Grundlovens §2, være berettigede til at opholde ſig her i Riget, hvilket ogſaa, ſaa vidt vides, hidtil har været almindeligt antaget, ligeſom det ſtedſe har været forudſat i de underdanigſte Foredrag, der have været afgivne angaande Meddelelſe af Leidebref til Jøder."

En delseier i kampen for å oppheve jødeparagrafen var likevel at grunnlovsforbodet i praksis ble opphevet for portugiserjøder av Justisdepartementet den 4. november 1844.

Wergeland fortsatte kampen mot paragrafen, men rakk selv ikke å oppleve at den ble opphevet. Det året han døde, i 1845, var det ny avstemning i Stortinget, og igjen ble paragrafen stående. Tredje forsøk, i 1848, lyktes heller ikke, selv om man merket en endring i folket i dette revolusjonsåret. Det året ble monumentet på Wergelands grav reist, og det er betegnende at innskriften forteller at det ble reist av «taknæmlige jøder udenfor Norriges grenser».

Først ved fjerde gangs behandling ble endringen vedtatt, den 13. juni 1851. Kongen sanksjonerte grunnlovsendringen den 21. juli, og den 24. september kom endelig Lov om Ophævelse af det hidtil bestaaende Forbud mod at Jøder indfinde sig i Riget m.v..

Okkupasjonstiden

Antismemittisk hets ble stadig med vanlig etter den tyske invasjonen, her i Oslo i 1941.
Foto: Anders Beer Wilse

Under andre verdenskrig ble jødeparagrafen gjeninnført av Nasjonal Samling, den 13. mars 1942. Den ble stående til frigjøringen i mai 1945. Et av punktene Vidkun Quisling ble dømt for etter krigen var ulovlig endring av Grunnloven i denne forbindelse.

Den 17. november 1942, etter arrestasjonene av jødiske menn i oktober og november, kom også lov om meldeplikt for jøder.

Andre endringer

Utdypende artikkel: Jesuittparagrafen

Da jødeparagrafen ble fjernet, ble de andre forbudene fortsatt stående. Munkeordener ble tillatt i 1897, mens jesuittparagrafen ble stående helt til 1956. Den ble fjernet i forbindelse med ratifiseringen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon. Selv da var det betydelig motstand i noen miljøer, med Olav Valen-Sendstad som fremste talsmann for bestemmelsen. Det var også et mindretall i Stortinget som stemte mot endring.

Referanser

  1. Riksforsamlingens forhandlinger 3die del side 1-56.
  2. Riksforsamlingens forhandlinger 3die del side 259-279, §8.
  3. Riksforsamlingens forhandlinger 1ste del side 123-156, bilag til hovedprotokollen nr. 14 og 15, §61.
  4. Riksforsamlingens forhandlinger 3die del side 90, kommentar til § 4h.
  5. Harket, H. 2014. Jf. intervju med Harket i Morgenbladet 2.-8. mai 2014 og reportasje i Aftenposten 4. mai 2014.
  6. Riksforsamlingens forhandlinger 1ste del side 180-181, bilag til hovedprotokollen nr. 20.
  7. Johnsen, A.O. 1958:746
  8. Riksforsamlingens forhandlinger 1ste del side 148.
  9. Her sitert fra Mendelsohn, O. 1987:48.
  10. Her sitert fra Mendelsohn, O. 1987:47.
  11. Mendelsohn, O. 1987:442-43.

Kilder og litteratur

  • Stortingets presentasjon av saksbehandlingen
  • «Jødeparagrafen» på no.wikipedia.org
  • Fure, Eli: Eidsvoll 1814. Hvordan grunnloven ble til. Dreyers forlag 1989.
  • Harket, Håkon: Paragrafen. Eidsvoll, 1814, Dreyers forlag 2014.
  • Johnsen, Arne Odd: Kristiansunds historie. Bind III. Kristiansund kommune 1958
  • Mendelsohn, Oskar: Jødenes historie i Norge gjennom 300 år. Bind I. Universitetsforlaget 1987.
  • Riksforsamlingens forhandlinger, del 1-3 Kristiania 1914.