Teis Jacob Torkildsson Lundegaard

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Teis Lundegaard)
Hopp til navigering Hopp til søk
Portrett av Teis Lundegaard, malt av Knud Bergslien i 1854.
Foto: Eidsvoll 1814

Teis Jacob Torkildsson Lundegaard (født 8. oktober 1774 i Austad, død 26. februar 1856 samme sted) var bonde, skipseier, eidsvollsmann og stortingsrepresentant. Han var en lederskikkelse i hjembygda Austad i Lyngdal kommune. Som eidsvollsmann er han særlig kjent for sin rolle i å få vedtatt jødeparagrafen.

Liv og virke

Han var sønn av gårdbruker Torkild Nilsson Høyland (1734–1778) og Ingeborg Teisdotter Stuland (1746–1802). Teis Lundegaard ble født på gården Høyland i Austad. Faren døde da gutten var fire år gammel, og familien slet økonomisk. Han lærte seg tidlig å lese, og skal som voksen ha kunnet Bibelen utenat. I voksen alder begynte han med handel, og drev jektefart mellom Bergen og Christiania. Han må ha hatt et talent for dette, for det tok ikke lang tid før han eide båtene selv. Han kjøpte etter hvert tre bruk i Austad, som han slo sammen og ga navnet Lundegård.

Teis Lundegaard. Ukjent kunstner
Tegning av Lundegaard fra Eidsvold-galleri av Paul Botten-Hansen, utgitt av Jac. Dybwad (Christiania, 1856-1860)

I 1800 gifta han seg med sin kusine Sara Jakobsdotter Stuland (1779–1872). Paret fikk ti barn, og har etterslekt i Norge og USA.

Under krigen i 1808 var han seksjonssjef for kystvernet. Ved et tilfelle skal en britisk fregatt ha kommet inn i fjorden ved Lundegård, og han fikk da både kvinner og menn til å vandre fram og tilbake som Tordenskiolds soldater slik at britene ble skremt til sjøs igjen.

Eidsvoll 1814

Den 11. mars 1814 ble han valgt til valgmann for Austad sokn i Lyngdal prestegjeld. På amtsforsamlinga den 16. mars ble han så valgt som amtets tredje representant. De andre deputerte fra Lister amt var fogd Jens Erichstrup og kjøpmann Gabriel Lund. Teis Lundegaard var kjent som en bestemt og myndig mann, og på RiksforsamlingaEidsvoll var han den mest aktive av bonderepresentantene. Han var, som flertallet av bøndene på forsamlinga, tilslutta selvstendighetspartiet. I flere tilfeller gik han allikevel mot embetsmennene han var alliert med. Da konstitusjonskomiteens forslag til valgordning ble lagt fram gikk han mot dette, og fikk gjennom at favoriseringa av byene skulle reduseres noe. Han var som de fleste bonderepresentanter tilhenger av å selge benefisert gods, slik at pengene kunne brukes til å grunnlegge en riksbank. Prestene skulle da få fast lønn i stedet for inntekter fra jordegods. I diskusjonen om stemmerett var han en av de som gikk lengst i demokratisk retning. Han ville ikke knytte retten til minsteinntekt eller minstestørrelse på bruket, med det argument at «Det er ikkje skylddalaren, men mannen som skal tala på tinget». Han sa videre at «stor gard og stort vett følges ikkje alltid åt»[1].

Det Teis Lundegaard ofte nevnes i forbindelse med er jødeparagrafen, det vil si bestemmelsen i Grunnloven om at jøder ikke skulle ha adgang til riket. Henrik Wergeland, som i tiårene etter 1814 var en av de sentrale forkjemperne for å få fjerna denne bestemmelsen, skrev med Thomas Bryns dagbøker som kilde at det var Teis Lundegaard som fikk avgjort debatten. Han skal ha reist seg og ropt: «Staaer op Alle, som ingen Jøder ville have i Landet!». Representantene skal ha fulgt oppfordringa, og dermed var saken avgjort. Andre som har skildra debatten, som Jacob Aall, mente at dette var en forenkling av det som faktisk skjedde. Tanken om et forbud mot jøders adgang til Norge ble delt av mange, og ikke minst Nicolai Wergeland, Henrik Wergelands far, hadde kommet med skarpe uttalelser til fordel for et forbud. Konstitusjonskomiteen hadde også foreslått et forbud i sitt framlegg. Bryns dagbøker ser ut til å være en god kilde, men om Teis Lundegaard var den som sørga for en rask avstemning, var det andre som hadde lagt grunnen for at saken kunne gå gjennom så enkelt.

Stortingsmann

det overordentlige Storting høsten 1814 representerte Teis Lundegard igjen Lister amt. Han ble også valgt inn på Stortinget for Lister og Mandals amt i 1815, 1821, 1822 (overordentlig storting), 1827, 1828 (overordentlig storting), 1830, 1833 ("bondestortinget") og 1845. (Ved de mellomliggende valg ble han supplant (vara), med unntak av valget 1839). Han må ha hatt en travel tid som stortingsrepresentant, for han engasjerte seg i mange komiteer. I 1821 satt han i hele 18 forskjellige stortingskomiteer. Også her talte han embetsverket midt imot. Sammen med andre bonderepresentanter la han et grunnlag for bondepolitikken som senere på 1800-tallet ble ført av lederskikkelser som Ole Gabriel Ueland og Søren Jaabæk.

Selv om han var en velstående mann sverget han til vadmelstøy, og han var også opptatt av at ungdommen skulle kle seg i tradisjonelle norske klær. Da han skulle på slottsball skal dronning Desideria ha gitt ham et fint tøy til en selskapsdrakt, for hun mente nok at vadmel ikke passa helt på ball. Teis Lundegaard fikk sydd ei drakt - av vadmel, med det fine stoffet som fór. Til dronningen skal han ha sagt at det en holder mest av, har en nærmest hjertet.

Lokal samfunnsinnsats

I 1838 kom Teis Lundegaard inn i det første formannskapet i Lyngdal. Han hadde gjennom årene som fulgte en rekke kommunale verv. Han var også en lederskikkelse på andre måter i hjembygda. Folk kom ofte til ham med uenigheter, og han hjalp til med å løse problemene slik at man unngikk å trekke inn rettsvesenet. Han var også en raus mann. I et tilfelle skal han ha skjelt ut en mann som var i ferd med å miste bruket sitt på tvangsauksjon, for så å kjøpe bruket tilbake for mannen.

Etter Teis Lundegaards død i 1856 skrev Aasmund Olavsson Vinje et dikt om ham. En bauta med hans navn ble avduka ved Austad kirke den 17. mai 1907.

Referanser

  1. Begge sitater henta fra Anne-Hilde Nagels artikkel i Norsk biografisk leksikon.

Kilder

Eksterne lenker