Nicolai Wergeland

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Nicolai Wergeland, portrett malt av Chr. Olsen.
Foto: Eidsvoll 1814
Familien Wergelands hjem i Kristiansand, Dronningens gate 19-21 i Kristiansand. Det opprinnelige huset brant i 1892, men ble gjenreist med kopi av fasaden.
Foto: Siri Johannessen (2013)
Wergelands gravminne på Eidsvoll kirkegård.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Nicolai Wergeland (født 9. november 1780 i Hosanger, død 25. mars 1848Eidsvoll), døpt Niels Vergeland, var prest og eidsvollsmann. Han er blant de mest kjente eidsvollsmennene, ikke bare for sine bidrag på Riksforsamlinga, men også for sitt forsvar for Grunnloven og sine kontroversielle standpunkt i årene som fulgte. Han er også kjent som faren til forfatterne Henrik Wergeland og Camilla Collett, og onkel og fostefar til offiseren Harald Nicolai Storm Wergeland.

Tidlig virke

Han var sønn av lærer og klokker Halvor Lassesson Beraas (1755–omkr. 1790) og Augusta Antonette Jonsdotter Nedervold (1759–1810). Faren tok etterhvert gårdsnavnet Vergeland fra Nicolais oldefars gård Verkland i Brekke, Gulen kommune i Sogn. De første fire årene vokste Niels opp i Hosanger, men i 1784 tok faren med familien til Bergen for å starte krambuhandel. Faren hadde da vært i konflikt med den danskfødte presten i Hosanger. Det gikk ikke så bra med forretningen, og etter en konkurs gikk faren til sjøs i utenriksfart. Man hørte aldri med fra ham, og han antas å ha omkommet på sjøen omkring 1790. Takket være støtte fra grandonkelsen Niels Wergeland og noen lokale velgjørere i Bergen fikk Niels mulighet til å gå på skole. Han fikk en friplass på Bergen katedralskole. I 1799 ble han så dimittert derfra, og begynte på Københavns universitet.

Oppholdet i København skulle prege mange av hans senere synspunkter. Han hadde ikke egne midler, men var avhengig av velgjørere. Møtet med overklassen i København skapte en del bitterhet hos ham, men takket være hans talenter for studiene kunne han allikevel hevde seg overfor de andre. I 1803 tok han teologisk embetseksamen med utmerkelse, og i 1805 mottok han universitetets gullmedalje for en oppgave om den ytterste dom. Han begynte så på det pedagogiske seminar, og i 1806 kunne han begynne som adjunkt på Kristiansand katedralskole. Han skal ha vært en svært dyktig lærer.

I 1807 gifta han seg med Alette Dorothea Thaulow, datter av Henrik Arnoldus Thaulow og Jacobine Chrystie. Ekteskapet med ei kvinne fra Thaulowslekta førte ham inn i det finere borgerskapet i Kristiansand. Paret fikk fem barn, deriblant Henrik Wergeland, Camilla Collett og offiseren og karttegneren Oscar Wergeland. Paret har stor etterslekt. Niels, som nå hadde begynt å kalle seg Nicolai Wergeland, gikk aktivt med i selskapslivet i byen. Han viste andre talenter enn det akademiske; han skal ha vært en dyktig fiolinist, tegner og dikter. Han ga også ut satiriske fortellinger i denne perioden, som fortellinga om «Haldor Smek». I 1812 ble han residerende kapellan i Kristiansand. Mens han bodde i byen jobba han med en bybeskrivelse, som han aldri fikk fullført. Først i 1963 ble den redigert og utgitt.

Eidsvollsmann

Som forfatter brøt Wergeland gjennom i 1811 med Mnemosyne. Den ble skrevet til en konkurranse satt opp av Det Kgl. Selskab for Norges Vel for beste skrift om nytten av et norsk universitet. Wergeland mente Christiania var det rette sted å legge et norsk universitet, og hadde i skriftet en konkret plan for inndeling i seks fakulteter. Han ble svært populær rundt om i landet for dette skriftet, og ved valget i Kristiansand til Riksforsamlinga på Eidsvoll var det nærmest selvsagt at han ble valgt. Den andre representanten fra byen var grosserer Ole Clausen Mørch.

Da Wergeland ankom Eidsvoll hadde han med seg et eget utkast til en grunnlov. Der innførte han blant annet betegelsen «Storthing» på nasjonalforsamlinga. Han ble valgt inn i den viktige konstitusjonskomitéen, som skulle komme med forhandlingsutkastet til grunnlov. Han knytta seg opp mot kretsen rundt grev Herman Wedel Jarlsberg, og stemte med unionspartiet. Hans utlegninger kunne ofte være doserende, og dette vakte irritasjon hos selvstendighetspartiets tilhengere. Blant annet Georg Sverdrup gikk i rette med ham med sviende sarkasme. Den 20. mai var Wergeland nær ved å få refs fra forsamlingen for sin opptreden, og bare takket være at Jacob Aall og Peter Motzfeldt roa gemyttene ble dette unngått.

Høsten 1814 havna Wergeland i en feide med Wincents Sebbelow. Sistnevnte hadde beskyldt Wergeland for bakvaskelser av Christian Frederik. Det ble en injurieprosess ut av dette, og den vant Wergeland. Men da han i 1815 ble geistlig medlem av den svenske Nordstjärneorden og hoffpredikant festa ryktet om at han var svenskvennlig seg. I 1816 bidro han sterkt til at dette ryet holdt seg ved å gi ut skriftet Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge. Det ble gitt ut anonymt, men det ble raskt klart for folk hvem som sto bak. Skriftet var tildels bygd på det rene oppspinn, og i debatten som fulgte ble han diskreditert som historisk-politisk forfatter og debattant. Han forsvarte seg kraftfullt, blant annet gjennom et nytt skrift fra 1817 med tittelen Tilintetgjørelse af alle fiendtlige Anfald paa det af Sandheden selv befæstede Skrift: "Beretning om Danmarks politiske Forhold imod Kongeriget Norge" o.s.v : i flere Fegtninger, men skaden var gjort. Karl Johan likte hans synspunkter bedre enn hva folk flest gjorde, og dette kom til nytte for Wergeland. Ikke minst var det gunstig da han i 1816 søkte om det lukrative sokneprestembetet i Eidsvoll og hoppa fram i søkerkøen.

Sokneprest i Eidsvoll

Familien Wergeland kom til Eidsvoll i 1817, og han ble en populær prest. I 1822 ble han også prost i Øvre Romerike prosti. Han hadde tydelige ambisjoner om et bispesete, og hadde nok forventa å bli biskop av Kristiansand da stiftet ble ledig i 1832. Men han ble forbigått, og dette gikk hardt inn på ham. Han følte seg ensom på Eidsvoll, og savna selskapslivet i Kristiansand.

Nicolai Wergeland engasjerte seg sterkt i sine barns karrierer, og spesielt gjelder dette Henrik og Camilla. I 1830 tok han dem med til audiens hos Karl Johan; de var da henholdsvis 22 og 17 år gamle. For Henrik Wergeland var faren både rådgiver og kritiker, og Nicolai Wergeland engasjerte seg sterkt i disputten med Johan Sebastian Welhaven i åra 1833 til 1836. Han oppfordra blant annet til offentlig brenning av Welhavens dikt «Norges Dæmring». I 1830 ga han ut Fortrolige Breve fra Riksforsamlingen, som er en viktig kilde til forhandlingene. I 1842 gikk han ut og støtta oppheving av jødeparagrafen, en bestemmelse han hadde støtta i 1814. Sønnen Henrik Wergeland var en av de fremste forkjemperne for å fjerne loven som nekta jøder adgang til Norge.

I 1841 var Kristiansand bispesete igjen ledig, og nok en gang hadde Wergeland forhåpninger om å få det. Men igjen ble han skuffa. I 1843 døde så kona han brått, noe som gikk sterkt inn på ham. I 1845 døde så Henrik Wergeland etter et langt sykeleie, bare 37 år gammel. Til sammen tok dette nesten knekken på Nicolai Wergeland. En av de få gleder han hadde igjen var barnebarna. Han ble også rørt over den voldsomme sorg han ble vitne til i sønnens begravelse i 1845. De siste årene var han deprimert, og i 1848 døde han 68 år gammel på Eidsvoll prestegård. Han ble gravlagt sammen med sin kone på Eidsvoll kirkegård.

Kilder

Eksterne lenker