Riksgrensen

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Grensemerke 32 mellom Norge og Sverige fra 1887, med monogrammet til kong Oscar II.
Foto: Illustrasjon fra Diesen, Einar: Aremark og Ømark, Fabritius, Kristiania, 1909
Grensen og tollstasjon ved Lutnes i Trysil, rundt 30 km sør for Nybergsund

Riksgrensen er Norges landegrense til nabolandene, den er i totalt 2526 km lang, fordelt med 1630 km mot Sverige, 736 km mot Finland og 196 km mot Russland.

Oppmerking

Riksgrensen er hovedsakelig markert med grenserøyser, grensegater og grensestolper. Grensen går i rette linjer mellom hvert markeringspunkt eller brytningspunkt, et umarkert punkt som definerer grensen, som kan være skjæringspunkt mellom rettlinjer basert på de to nærmeste riksrøysene på hver side av brytningspunktet, eller grensen kan følge et vassdrag. I Iddefjorden og i munningen av Varangerfjorden går grensen i sjøen fram til territorialgrensen.

Grenserøyser

Grensen er markert med grenserøyser, en steinsetting som kalles røys, selv om de kan være oppmurte. Grenserøysene har form av avskårne kjegler, rundt 1,5 meter høye, rundt to meter brede i bunnen og en halv meter smalere øverst. I toppene er det murt inn opptil en meter høye steinplater (hjertesteiner) med innhugd nummer, byggeår og kongenavn.

Grensegater

Grensemerke 299 mellom Norge (t.v.) og Russland (t.h.), markert med grensestolper i grensegate.
Foto: Blyngre (2012)

I skogsområder er det hugget en grensegate. I grensegatene er det på begge sider av grensen ryddet et felt for all vegetasjon som er høyere en 0,5 meter. I grensetraktaten av 1751 ble det bestemt at grensegaten i skog til Sverige og Finland skulle være 16 alen bred, med åtte alen (drøyt fem meter) på hver side. Dette praktiseres imidertid ikke lenger.

Grensegatene blir jevnlig gått opp og ryddet, og også merkingen har blitt justert og forbedret. I 1957 ble Sverige og Norge enige om en grensegate på totalt fem meters bredde, med 2,5 meter på hver side.

Mot Finland har man imidlertid fulgt en praksis hvor man har ryddet fire meter på hver side, totalt åtte meter. Ettet at Sovjetunionen, og senere Russland, overtok de tidligere finske områdene rundt Petsamo/Petsjenga etter andre verdenskrig, ble det inngått en grenseavtale i 1949 som opprettholdt den tidligere praksisen på denne området. Grensen mellom Russland og Norge som går over land, ble gått over og målt opp på nytt i 2013.

Grensestolper

Mot Russland er grensen markert med stolper, som på norsk side er gulmalte med sort felt øverst, og på russisk side med røde og grønne felter. Også Finland kan ha grensestolper i fargene hvitt og blått. På stolpene er det påført landets riksvåpen. Stolpene er rundt to meter høye og laget av tre eller plast.

Grensevassdrag

Mot Russland følger riksgrensen hovedsakelig det dypeste løpet (djupålen) i Jakobselva og Pasvikelva med grensestolper på hver elvebredd. Eneste viktige unntak er den russiske enklaven Boris Gleb på vestsiden av Pasvikelva. Grenseavtalen av 1949 gir regler om ferdsel, fløtning og fiske. Ferdsel og fløtning er tillatt, men detaljert regulert, og ferdsel i elvene kan bare skje i døgnets lyse tider. Fiske er tillatt helt fram til grenselinjen (djupålen), men båtfiske kan i elvene ikke skje når det er mørkt.

Gjennom innsjøene i grensevassdraget er grenselinjen trukket etter midtlinjeprinsippet.

Mot Finland følger grensen Tana i et langt stykke. Også lengst i sør går grensen i vassdrag. Dessuten krysser riksgrensen vann og vassdrag på alle grenseavsnitt. Trysilelva/Klara älv er det største vassdraget som krysser grensen.

Det er bestemmelser om hva de enkelte land kan gjøre av tiltak i grensevassdrag og i vassdrag som krysser grenser.

Historie

Grensestein langs riksvei 106 i Aremark
Foto: Siri Johannessen (2010)
Kart over grensen mellom Norge og Russland

Allerede under kong Olav den hellige i 1020-årene ble sørgrensen av Norge etablert ved munningen av Göta älv og i nordøst ved Härjedalen.

Grenseendringer på 1600-tallet

Disse grensene ble stående til henholdsvis 1658 og 1645. Ved freden i Brömsebro i 1645 mistet Norge Jämtland og Härjedalen, mens Bohuslän og Trondhjems len ble avstått til Sverige ved freden i Roskilde av 26. februar 1658.

Trondhjems len, som også inkluderte foderiene Nordmøre og Romsdal, ble gjenerobret under den såkalte Bjelkefeiden av Ludvig Rosenkrantz allerede høsten 1658 etter at Georg Reichwein hadde beleiret Trondheim og svenskene kapitulerte 11. desember. Lenet ble tilbakeført gjennom freden i København av 27. mai 1660 som var den endelige fredsavtalen etter Karl Gustav-krigene.

En traktat av 1661 slo fast den endelig grensen mellom Bohuslän og Smålenene.

Nordområdene

I nord hadde det i hundrevis av år vært rivaliseringer mellom dansk-norske, svenske og russiske myndigheter om skattlegging av de samiske landområdene. Ved freden i Knäred i januar 1613 etter Kalmarkrigen gav Sverige opp alle sine krav på kyst- og fjordområdene nord for Tysfjord. Det medførte at også samene bare ble skattlagt av én stat, og for første gang hadde kongen i København enejurisdiksjonen i nordområdene.

Grensetraktater

Resten av grensen mot Sverige fram til Neiden i Sør-Varanger ble fastsatt ved en traktat 1751, som også fastsatte grensen til Finland som da var en del av Sverige, og grensen fram til Nesseby ble gått opp. Avtalen medførte at det samiske fellesområdet i indre Finnmark ble lagt til Norge. Fram til dette tidspunktet var blant annet Kautokeino og Karasjok (Avjovarre) under svensk jurisdiksjon. Ved at det gjennom denne traktaten ble trukket en riksgrense gjennom de samiske områdene, hadde traktaten et tillegg, Lappekodisillen (kodisill=et særskilt tillegg til en traktat eller annet aktstykke) med samme juridisk kraft som traktaten, som skulle sikre samenes fortsatt rett til bruk av naturressursene på begge sider av grensen. Samene ble også tillagt en betydelig egenforvaltning, nøytralitet og en intern domstol.

Da Finland ble erobret av den russiske tsaren Alexander I i 1808, og et storhertugdømme innen Det russiske keiserrike i 1809, ble en del av den nordligste svensk-norske grensen fra 1751 da en grensen mellom Finland og Norge. Ved grensekonvensjonen med Russland i 1826 ble de skolte- eller østsamiske fellesområdene delt mellom Finland, Russland og Norge, da den siste delen av grensen mellom Norge og Finland ble fastsatt, og grensen mellom Norge og Russland ble trukket til Pasvikellva og Jakobselva fram til Grense Jakobselv ved Varangerfjorden. Norge fikk med det sin nåværende fastlandsgrense.

Dagens situasjon

Grensetraktaten med Sverige fra 1751 er fremdeles gjeldende. Store deler av riksgrensen i Sør-Norge går i ubebodde strøk, fra Østfold til Trysil gjennom skogsområder, lenger nord hovedsakelig gjennom fjellområder, og lengre øst gjennom Finnmarksvidda. De gamle grensene ble opprettholdt ved en traktat fra 1924 da Finland ble selvstendig 1917 og 1920 hadde fått overdratt Petsamo-distriktet fra Sovjet-Russland. Da Finland måtte avstå Petsamo-distriktet til Sovjetunionen etter andre verdenskrig, ble riksgrensen mot Sovjetunionen fastsatt gjennom en avtale i 1949, og denne har fortsatt gyldighet etter Sovjetunionens oppløsning. Eneste landveis grenseovergang mellom Norge og Russland ligger på Storskog.

Kilder