Grensekonvensjonen av 1826
Grensekonvensjonen av 1826 mellom Norge og Russland ble undertegnet 14. mai 1826 og regulerte og definerte riksgrensa mellom de to landene. Den kom i stand etter at det skoltesamiske området hadde vært fellesdistrikt og bufferområde mellom landene i drøyt to hundre år, og førte til at den nåværende riksgrensa ble trukket opp. Den erstattet også Novgorod-traktaten fra 1326, som fram til da var gjeldende rett.
Bakgrunn
Fram til tidlig 1800-tall var det ikke blitt trukket noen klare statsgrenser i dette området. Området var fortsatt regulert av Novgorod-traktaten fra 1326, fremforhandlet på norsk side av drottsete Erling Vidkunnsson, og som blant annet bestemte fordelingen av beskatningen av den samiske befolkningen i Nordområdene og utstrekningen av dette fellesdistriktet. Dette medførte imidlertid etter hvert at den samiske befolkningen endte opp med å skatte til tre parter, Sverige, Norge og Russland, men ved Grensetraktaten av 1751 sa Sverige fra seg alle krav i området.
Områdene Petsjenga, Pasvik og Neiden var bebodd av skoltesamer, og fra starten av 1600-tallet ble området betraktet som et felles norsk-russisk skattland, det såkalte fellesdistriktet. Fram til 1813 skattet skoltesamene både til Russland og til Danmark-Norge, men de sto under russisk verdslig og kirkelig jurisdiksjon. I perioden mellom 1814 og 1826 krevde heller ikke Norge skatt av skoltesamene.
Begge kongedømmene ønsket å legge hele fellesdistriktet under seg. Fra dansk-norsk side dro fogden i Finnmark fra Vardøhus til Malmis (Kola by) hvert år fra 1602 til et stykke ut på 1800-tallet for å legge fram den dansk-norske kongens territorielle krav overfor russerne.
Russland mente at de hadde sterkere krav til fellesdistriktet, fordi skoltesamene var russiske borgere og underlagt russisk jurisdiksjon. I tillegg hadde skoltene også tidligere mottatt privilegier av den russiske tsaren, og ikke minst hadde skoltenes viktigste handelsvei alltid gått østover.
Grensekonvensjonen
Da fogden i Finnmark unnlot å gjøre sine krav gjeldende i 1816, 1819 og 1822, tok de russiske myndigheter det for gitt at nordmennene hadde gitt avkall på fellesdistriktene. De klaget på at nordmenn hadde krenket skoltesamene og at soldatene fra Vardøhus hadde skutt rein som tilhørte samene. Konfliktene i 1820-årene førte til slutt til at man besluttet å dele grensedistriktene.
Etter oppdrag fra sine lands regjeringer laget to offiserer – oberst Johan Henrich Spørck på norsk side, og oberstløytnant Valerian Galjamin på russisk – et grensekart sommeren 1825. Kartet var et kompromiss mellom norske og russiske krav, og dannet utgangspunktet for grensekonvensjonen mellom Norge og Russland. Konvensjonen ble undertegnet i St. Petersburg den 14. mai 1826 (2. mai etter russisk tidsregning) av kong Karl Johan av Norge og Sverige og den russiske tsar Nikolai I.
Konvensjonen delte de skoltesamiske fellesområdene mellom Finland, Russland og Norge. Det skjedde ved at den siste delen av grensa mellom Norge og Finland ble fastsatt, og grensa mellom Norge og Russland ble trukket til Grense Jakobselv ved Nordishavet.
Sommeren 1826 ble det foretatt grenseoppgang og grensemerking. Grensegata over land ble hugget 6 alen eller 5 arsjiner bred (om lag fire meter). Djupålsprinsippet ble lagt til grunn for grensetrekningen både i Pasvikelva og Jakobselva.
Senere utvikling
I 1920 ble Petsjenga/Petsamo-området på russisk side overdratt til Finland og ble kalt Petsamo. I mellomkrigstida hadde derfor Norge ikke noen grense mot Russland (Sovjetunionen). Finland mistet imidlertid dette området, først i vinterkrigen, og så på nytt i fortsettelseskrigen: I våpenstilstandsavtalen av 19. september 1944 måtte Finland avstå Petsamo-området til Sovjetunionen, og grensa fra 1826 dannet igjen grense mellom Norge og Russland.
Kilder
- Leif Ryvarden: Norges grense - Fra Grisebåen til Barentshavet, Cappelen Damm, Oslo 2005 ISBN 978-82-022-4391-3