Jakobselva
| Jakobselva | |
|---|---|
| |
| Riksgrensen mellom Norge og Russland, med Jakobselva øverst til høyre | |
| Basisopplysninger | |
| Alt. navn: | Grense Jakobselv Vuorján Ворьема – Vorjema |
| Lengde: | 49,1 km |
| Samlet fall: | 345 m |
| Middelvannføring: | 4,15 m³/s |
| Nedslagsfelt: | 236,7 km² |
| Kilde: | Vuorjánláđvi |
| Høyde ved kilde | 345 moh. |
| Utløp: | Finngammneset, Varangerfjorden |
| Høyde ved utløp: | 0 moh. |
| Renner gjennom: | Gardsjøen, Sandvatnet, Holmsjøen, Korpvatnet, Langvatnet, Jakobselvvatnet |
| Sideelver: | Sulajoki, Korpvasselva, Sandvasselva, Holmvasselva |
Jakobselva (også kalt Grense Jakobselva, russisk: Ворьема – Vorjema, nordsamisk: Vuorján, finsk/kvensk: Vuoremijoki) er en elv i Sør-Varanger kommune i Finnmark.
Den er 45 kilometer lang og er de siste 35 kilometerne grenseelv mot Russland som en følge av Grensekonvensjonen av 1826.
Elva munner ut i Varangerfjorden ved Grense Jakobselv og her er en sjøbøye som er grensemerke nr. 396, og grensen fortsetter ved den avtalte grenselinjen i Varangerfjorden.
Jakobselva er lakseelv og er vernet i Verneplan I for vassdrag fra 1973.
Erosjonssikring
Elva meandrer seg sterkt de nedre 20 kilometerne, hvor elva graver inn i innersvingene og legger igjen masser i yttersvingene. Strekningen er derfor tett forbygd med mange sikringsanlegg bestående av sprengt stein for å forhindre erosjon. Som grenseelv er slik erosjon kompliserende da djupålen (det dypeste løpet) som Grensekonvensjonen av 1826 fastsatte som grenselinje vil flytte seg. For å opprettholde denne var det nødvendig å stabilisere elvekanten.
Under den kalde krigen ble det på statsbudsjettet 1952-1953 bevilget ekstraordinære midler til forbygningsarbeider langs elv fra munningen og opp til Bjørnstad ved grensemerke 361, en lengde på 10 kilometer. Dette arbeidet måtte for en stor del utføres for hånd da adkomsten til elva var vanskrelig på grunn av nærheten til grenselinja. Dette arbeidet var ferdigstilt i 1959, men det ble da bestemt at arbeidet skulle viderføres opp til Elvheim ved grensemerke 346, en strekning på ytterligere 11 kilometer.
Det var politisk viktig å holde grenselinjen stabil og forlengelsen ble igangsatt uten at det forelå noen bevilgning. Dette ble også mer omfattende enn planlagt, og det måtte bygges en anleggsvei innom dalen. Sovjetunionen protesterte mot dette, og hevdet denne kunne ha en militær verdi. På 1970-tallet var disse arbeidene fullført på norsk side, mens det på sovjetisk side tok de tilsvarende arbeidene lengre tid og var ikke ferdige før i 1989/1990, da de verste skadene på sovjetisk side var reparert. Da hadde djupålen flyttet seg inn på sovjetisk side, og grenselinjen ble flyttet noe i norsk favør. I ettertid har Russland videreført arbeidet med nye erosjonssikringsanlegg for å stabilisere djupålen, mens dette har ikke blitt prioritert fra norsk side.
Den norske erosjonssikringen inngår i prosjektet Kulturminner i vassdrag fra 2010.