Løkjakvenna

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Løkjakvenna i Heddal.
Foto: I. Flåta
Kornet kommer ned i Kvenna og blir regulert etter mengde og hvor fint det skulle males.
Foto: I. Flåta
Da melet skulle hentes, ble det frakta med hest og tremeislede. Vanlige kjerrer ble for store for plassen utenfor Løkjakvenna.
Foto: I. FLåta

Løkjakvenna i Heddal ligger langs Stiviåo og er ei av få bevarte kverner i Telemark. Huset som står der i dag, ble bygd i 1868 av tømmermenn fra Golid i Heddal, men det har stått kverner på tomta i flere hundre år. Løkjakvenna var som ny eid av to brødre bosatt på gårdene Su-Stivi og Su-Løkja, Gregar og Johannes Ellefsen Stivi. Fra tidlig 1900-tallet til slutten av andre verdenskrig var det barnebarn av Gregar, Niri Halvorsen Løkja (1886-1981), som eide og dreiv Kvenna.

Tomta og krafta

Kvenna ved Stiviåo er ikke mer enn 15-16m², det er fordi tomta er så liten. Tomta er ei bergskorte og fossen stuper rett ned i juvet nedenfor. Omringa av tunge, grønne løvtrær og fossebrus ligger Løkjakvenna idyllisk til langs den gamle veien gjennom Heddal. Det er også knytta sagn til området. Huset ble bygd på to pilarer som er murt opp av stein. Tidligere var det ikke vei ned til bergskorta, så alt kornet og melet måtte bæres opp og ned til Kvenna. Krafta fikk kvenna fra Stiviåo, som er ca 4-5 km lang og ikke bredere enn 2-3 meter hele veien fra vannet Bondo, men den førte likevel nok vann til å drive kvernsteinene rundt. For å få en jamnere vanntilførsel, ble det bygget dam ved Bondo.

Omkring 1900 ble Kvenna tatt ned, og en del av stokkene blei skifta ut. Kvenna fikk også innebygd sikte. Tidligere hadde Kvenna en peis, som var laga av gråstein og leire, i det ene hjørnet av kvernhuset. Her fyrte mølleren om vinteren for å holde varmen i huset. Denne peisen ble revet da kverna ble utvida med et sikteanlegg.

Kvennesteinene

Helt fra den første tida har det vært to steiner i drift på Kvenna. De første steinene ble kjøpt inn fra Selbu i Sør-Trøndelag. Disse var natursteiner av glimmerskifer med innsprengt granatkorn, slik at steinen ble ruflete og fikk egenskapen at den kunne male kornet. Dersom steinene hadde vært helt flate, ville ikke kornet ha blitt malt . Da ville det blitt en hard hinne som hadde satt seg fast i begge steinene.

Steinene i kvennehuset ble drevne av hver sin kvernkall som står vertikalt. Det er verdt å merke seg at bare en av de to steinene som ligger på hverandre sviver. Den underste steinen er lagt fast på en ”lur” (en sterk lem). Gjennom midten av steinene går et stort hull på 10 tommer i diameter. Derigjennom går aksen på kvernkallen. I begynnelsen ble trekrabbe med hull i bruka til lager ved den steinen som ligger rolig. Denne form for lager var slitesterkt, selv om en i blant måtte slå spiker (kiler) for å unngå for stort slark.

Der er bare de øverste steinene som er festa til kvernkallen. Både steinen og kallen måtte byttes ut og senkes på samme tid når mølleren skulle stille inn avstanden mellom steinene. Like over steinene henger det en liten kasse som rister, slik at kornet skal komme i en jevn strøm. Dette fordi finheten av melet ble bestemt av hvor mye som kommer om gangen ned på kvernsteinen. Rått korn var også umulig å få til mel, så de fleste gårdene satte opp et tørkehus, ”badstøy” for å tørke kornet. Da disse husa etter hvert råtnet bort, ble kornet ofte tørka i gryter. Siste møller og eier av Løkjakvenna, Niri H. Løkja, huska godt han ofte stod å rørte i slike gryter.Omkring 1910-20 ble det skifta kvernsteiner. Disse ble kunstig laga, det vil si støpt i former. Sement ble ikke brukt, men et slags bindestoff kalt flintpulver. Disse kvernsteinene ble revolusjonerende innen kornmalinga, fordi kornet nå kunne males utørka. Også kvantiteten av malinga økte svært mye.

Kvenna var i drift fra ca 1870 til slutten av siste verdenskrig. I den tida gikk den hver vår og høst fram til juletider. Om sommeren og vinteren var vannmengden for liten til å drive, så den tida kverna var i drift måtte det arbeides på spreng for i det hele tatt å tjene noen kroner på forretningen. Litt etter 1900 fikk Niri kontrakt med statens kornforretning, noe som bedra lønnsomheten av drifta noe. Ved denne kontrakten kunne han blant annet importere korn som skulle males. Også prisene økte i tida da korntrygden ble etablert. Korntrygdene ble gitt av staten til bøndene for at jordbruket i det hele tatt skulle lønne seg. Mølleren fikk da også rett til å ta mer penger for malinga.

2. verdenskrig

Under 2. verdenskrig fikk kverna stor betydning. Så å si alt melet i Heddal ble malt her. Hele karavaner med hester og kjerrer kunne fare gjennom Løkjatuna, og opp til kvernhuset. Under krigen var det matrasjonering. Dette fikk også virkning på hvor stort kvantum mel som kunne males av gangen for hver person. Niri Løkja fortalte at dette kvantumet ikke alltid ble holdt. Selv om nazistene kunne komme å kontrollere, tok han sjansen på det fremfor at noen skulle sulte. I denne tida gikk Kvenna dag og natt. De største kvanta ble malt om dagen, mens de små kvanta ble malt om natta, dette for at tyskerne ikke skulle oppdage det som ble malt illegalt. Hovedårsaken til at kvenna ble kjørt natt og dag vinterstid i denne perioden, var likevel faren for isdanning i rennen. Dersom Kvenna sto noen få timer, ble det et voldsomt strev med å hogge isen løs.

Etterkrigstida

Etter krigen ble det mindre maling. Flere moderne og større møller ble tatt i bruk. I Heddal var det ei stor mølle ved Omnesfossen som tok over. Kornet ble også transportert med biler.

Kvenna stod ubrukt og ble mer eller mindre forfallen. Heddølen Oddvar Fyrileiv, mente at dette kvernhuset burde bevares, da det var det siste som stod igjen i distriktet Han kontakta fylkeskonservator Landsverk i Skien, som hadde en befaring og sendte straks brev til Heddal formannskap om at her måtte det gjøres en innsats. Han utarbeidet en restaureringsplan, og etter at kommunen gav et tilskudd på 12 000 kr, ble det bestemt at Løkjakvenna skulle gjøres tilgjengelig for folk ”etter samme regler” som gjelder for bygdetunet. Museumslaget overtok ansvaret for bygningene i september 1963 (Kilde: ”Lat oss ikje forfedrane gløyme” av Hallgrim Høydal) for å bevare og restaurere huset i ettertid. Restaureringa ble satt i gang vinteren 1963 under ledelse av byggmester Kasin. Den gamle renna var råtna bort og måtte erstattes med ei ny, og dessuten måtte det bygges nytt tak. Selve kvernhuset var i god stand, og det ble bare skifta ut et par stokker. Innvendig er det utført mindre arbeid, og det er laga til slik at en kan se hvordan kornet ble malt. I 1999 ble kvernkallen restaurert. Denne restaureringen var det Thor Olav Holte som stod for. Han fikk hjelp av kurs- og arbeidssentralen med den 300 kilo tunge steinen.

Kjelder og litteratur

  • Niri Flåta intervjuet Niri Halvorsen Løkja (eier og driver av kverna fra tidlig 1900-tallet–1950). Intervjuet ble gjort i forbindelse med en særoppgave på slutten av 1960-tallet.
  • Lyngnes, Rasmus: «Det gamle kvernhuset». I: Syn og Segn 1956-57, s. 167-170.
  • Norsk allkunnebok, band VII. Oslo.
  • Visted, Kristofer og Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur, bind 1. Oslo 1951.
  • «Gammel kvern i Heddal restaurert». I: Telen 3.6.1964.
  • «Kvernkall på plass». I: Telen 21.5.1999.
  • Intervju med Einar Bakka og Ingrid Nirisdatter Flåtå.