Sandefjord bad

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Badehuset
Foto: Fra bildeboken Bad Sandefjord og Bad Modum i Norge/Norsk Folkemuseum
Sandefjord bad i 1868.

Sandefjord bad, også kalt Sandefjord kurbad eller bare Kurbadet, ble åpnet 1. august 1837 under navnet Sandefjords Svovl- og Sjøbad av legen Heinrich Arnold Thaulow. Badet åpnet i en staselig bygning i klassisistisk stil med gavl og søyleveranda midt på som Thaulow selv hadde tegnet.

Thaulow

Kulturhistorisk skilt
Foto: Pål Giørtz (2017)

Utdypende artikkel: Heinrich Arnold Thaulow

Thaulow hadde tatt medisinsk embetseksamen i 1833 og flyttet samme år til Sandefjord som byens første faste lege. Det bodde da rundt 780 mennesker i byen. Da han åpnet kurbadet i Sandefjord var dette landets første kurbadanstalt. Dette var i en del av byen mot den indre del av fjorden som var myrlendt og ubebodd. Kort tid etter at han hadde flyttet til Sandefjord oppdaget han en svovelholdig kilde som han tok i bruk i behandlingen. Likeledes innførte han bruk av maneter. Den såkalte thaulowske metode var en kombinasjonskur som bidrog til badets voksende ry.

Allerede i 1839 flyttet Thaulow til Modum fordi han ikke tålte det fuktige kystklimaet i Sandefjord, men drev fortsatt badet i der videre, etter hvert sammen med Modum bad som han opprettet i 1857. Han besøkte badet hver sommer. I 1849 hadde han vært med på å etablere Ringerike Nikkelverk. Inntekter fra nikkelverket brukte han i 1874-75 på å kjøpe ut de andre aksjonærene i Sandefjord Bad, slik at han ble eneeier. Han fornyet bygningene og utvidet virksomheten både ved Sandefjord Bad og ved Modum bad.

Virksomheten

Havnen i Sandefjord i 1868, med Sandefjord bad til høyre ved vannet.

Gytjen ble først importert fra Strömstad, senere fant man gytje lokalt rett nedenfor badet. Også arbeidskraften ble hentet fra Bohuslän. De første årene var disse sesongarbeidere som reiste hjem om høsten, men etter hvert bosatte flere seg i Sandefjord.

Badeanstalten utnyttet ellers de naturlige svovelforekomstene i de lokale vannkildene, som var årsaken til at Thaulow hadde sett muligheten av å etablere et kurbad. Pasientene både drakk det svovelholdige vannet og tok helsebringende bad i det. Også sjøbad inngikk i behandlingene. Området var fortsatt myrlendt, og for å kunne fra det flotte hovedhuset til de ulike bygningene med badekulpene måtte man gå på stier av trelemmer over myra. Det ble satt opp musikkpaviljonger rundt på anlegget for å underholde badegjestene på vei til sine ulike helsebringende påkjenninger.

Driften i Sandefjord ble ivaretatt av dr. Jørgen Tandberg Ebbesen fram til 1875. Det ble gravet ut en svovelbrønn, og i 1862 bygget man en paviljong over svovelbrønnen inne på kurbadområdet. I paviljong hadde gjestene sine glass med navn og kurgjestene drakk sine glass svovelvann ved svovelbrønnen hver morgen. Paviljongen ble senere revet, men en kopi ble reist på 1990-tallet.

Selv om det å ligge ved badet var en sosial begivenhet for de kondisjonerte, var badet først og fremst en medisinsk institusjon, med behandling av reumatiske lidelser som det viktigste. Kurmidlene omfattet blant annet svovelvann, gytje og bad i tang. Som badelege i Sandefjord var Thaulow kjent for å ha tatt i bruk manet-terapi. Bruk av brennmaneter ble ikke utbredt i Norge utenom nettopp i Sandefjord. Det ble tatt i bruk en rekke nye behandlingsmetoder, som i 1891 varmluftgytjemassasjebad og i 1893 behandling av hjertesykdommer ved hjelp av sjøvannskullsyrebad og passiv gymnastikk. Slambad var et av stedet spesialiteter, og i 1894 ble denne bruken utvidet.

I tillegg hadde badet et «strømbad», hvor formålet var å tilby bading direkte i sjøen, i motsetning til baderommene for «Søbad» hvor saltvannet ble pumpet opp i innendørs badekar. Det første var et enkelt, lite og nett hus anlagt på en flåte. Det første permanete oppbygde «Strømbadet» ble bygget i 1857, og hadde hele 10 baderom. Bygningen var oppført på trepeler og plassert vest for byens brygge og øst for Ruklabekkens utløp, rett ved dagens fergeterminal. En lang trebrygge, «Badehuusvei» førte ut til bygningen med valmtak.

I 1866 kjøpte Sandefjord bad Hjertnes gård og ble eier av en lang strandlinje som nok var fristende å utnytte. Samtidig ble det bygget en ny brygge og Strømbadet måtte fjernes. Hele bygningen ble da flyttet og satt opp på nye trepeler utenfor Hjertnesstranda i 1869, rett utenfor dagens Park hotell, med bryggeforbindelse inn til fastlandet og gjorde her tjeneste i 10 år. Etter at Thaulow hadde blitt eneeier, ble blant annet Strømbadet erstattet med en ny bygning i 1879-80. Denne innholdt 14 omkledningsrom og to atskilte svømmebasseng, ett for damer og ett for herrer.

Badet var Sandefjords største bedrift i 1870-årene, og hadde sin storhetstid med hensyn til besøkende i perioden rett etter århundreskiftet, og hadde det største besøket i 1917 med 1300 badegjester. Badesesongen var fra 1. juni til 30. august. Badet har hatt stor betydning for byens befolkning, da det sysselsatte mange mennesker, bare badebetjeningen alene utgjorde mer enn 60 personer (1912). Flere hadde sikre inntekter ved å leie ut rom til badegjester.

I 1904 ble badet, sammen med Modum bad, kjøpt av ekteparet Caroline og Christian Boman Hansen, som på det tidspunktet eide og drev Glatvedt hotellHønefoss. Allerede i 1909 overtok de også Hotel Continental med Theatercaféen i Kristiania.

Nye bygninger

N. S. Krums kart over Sandefjord fra 1902 viser de ulike badebygningene i byen etter ombyggingen i 1899.
Foto: N. S. Krum

Da Thaulow døde i 1894 besluttet arvingene å fornye alle badebygningene. I 1898 ble Henrik Nissen engasjert til å tegne ny hovedbygning til badet. Dette sto klart allerede året etter og er i monumental dragestil og er det anlegget som står idag. Som seg hør og bør hadde anlegget atskilte avdelinger for damer og herrer. Damene badet på vestsiden, herrene på sydsiden. Anlegget består av en stor og rikt dekorert hovedbygning, og en mindre fløy i øst vinkelrett på hovedbygningen.

Da det ble bygget, var det også en kontorfløy motsatt for den andre sidefløyen i vest, men denne ble revet på 1950-tallet. Planen var å rive hele anlegget, men det var på dette tidspunktet ikke midler til det. I stedet ble det resterende anlegget restaurert på 1980-tallet, og brukes i dag til ulike kulturformål.

Kommmunalt eie

De gjenstående bygningene sto ferdig i 1899, arkitekt Henrik Nissen
Foto: Pål Giørtz (2017)

Sandefjord kommune kjøpte badet med eiendommer og bygninger 26. august 1936 for kr 300 000 (rundt kr 11 millioner i 2017). Eiendommenes areal var på 210 dekar, hvorav 50 dekar var i Sandar kommune, samtidig fikk man 800 meter strandlinje. Skattetaksten var på kr 350 000. Bygningene med inventar var forsikret for kr. 900 000. Kommunen ønsket som eier å fortsette driften, og formannskapet var av den enstemmige oppfatningen om dette var viktig, og man ønsket å unngå at badet ble solgt til private spekulanter. Kommunen drev badet fram til andre verdenskrig, da okkupasjonsmakten tok bygningsmassen i bruk til andre formål, blant annet stall.

Etter krigen var anlegget så nedslitt at det ikke var regningssvarende å sette det i stand igjen. Kontorfløyen og de deler av anlegget som gikk inn i dagens Badepark ble revet og fjernet, og Badeparken, småbåthavnen ble opparbeidet fram til 1953. Badets «societetsbygninger» på Hjertneshøyden, vest for Badeparken, ble revet i 1958 for å gi plass til bygging av Hvalfangstens Hus med Park hotell, etter tegninger av Arnstein Arneberg.

Eksterne lenker

Litteratur

  • Omfattende litteraturliste fra Sandefjord bibliotek
  • Egil Christensen et al.: Kurbadet 1837-1987 : Sandefjord Bad, Kuranstalt, Svovl- og Søbad Sandefjord i Norge.


Koordinater: 59.12815° N 10.22854° Ø