Ringerike Nikkelverk
Ringerike Nikkelverk (drift 1849-1920) var et gruveselskap som ble dannet i 1848 av tyskeren Adolf Friedrich Roscher etter at det ble påvist store mengder nikkel i malmen som ble utvunnet fra gruvene på Holleia ved Nakkerud, et stykke vest for Tyristrand på Ringerike[1].
Historien
I 1675 ble funnet kobberforekomster ved Åsterudtjern på Holleia, noe som førte til regulær gruvedrift i området fra 1688 og framover. I 1789 ble gruvedriften utvidet med blant annet produksjon av kobolt.
Det var en annen tysker, Theodor Scheerer (1813-1875), som nærmest ved en tilfeldighet oppdaget at malmen fra gruvene også inneholdt større mengder nikkel (Ni). Han var ansatt som hyttemester ved Blaafarveværket på Modum og ble senere lektor i metallurgi ved universitetet. Ved et opphold på Tyristrand i 1837 oppdaget han nikkel i malmen, noe han publiserte i «Nyt magasin for naturvidenskaberne» bind 4, i 1845. Det førte til at bergmester Roscher i 1848 kjøpte rettighetene til gruvedriften. Roscher manglet imidlertid finansiering og henvente seg til dr. Heinrich Arnold Thaulow på Modum, som i tur kontaktet tobakksfabrikant Johann Ludwig Tiedemann. Sammen skaffet de tilveie nødvendig kapital og ble deleiere (såkalte participanter) med Roscher, mot at han fortsatte som bestyrer av verket. Tiedemann trakk seg imidlertid et par år senere og ble erstattet av to nye deleiere.
På midten av 1800-tallet var Ringerike Nikkelverk Ringerikes største arbeidsplass, som på det meste hadde over 260 mann i arbeid. I årene rundt 1870 sto selskapet for omkring 40% av den totale nikkelproduksjonen i verden og var Ringerikes største arbeidsgiver og Norges mest lønnsomme bergverk.[2]
Den største gruva lå i Ertelia. Erteliagruva hadde en produksjonen på ca. 400 000 tonn brutto, hvorav 1,04% nikkel (Ni), 0,69% kobber (Cu) og 0,17% kobolt (Co). I 1866 sto Erteliagruva alene omkring 1/7 av verdesprouksjonen av nikkel.
Lenger inn på Holleia lå også gruva i Langdalen som hadde en produksjon på ca. 250 000 tonn, hvorav 2,5 - 3,5% nikkel. I tillegg fantes en rekke mindre gruver, nikkelskjerp og smeltehytter i distriktet.
I årene omkring 1870 var nikkelverket verdens største produsent av nikkel og hadde en markedsandel på omkring 40%. Roscher døde i 1872 og opplevde ikke nedgangstiden. Thaulow døde i 1894, men da hadde det alt gått nedover med selskapet i mange år. Gruva i Ertelien ble stengt alt i 1884, men den ble gjenåpnet med sterkt redusert bemanning (60-70 mann) fra 1889. Driften ble mindre og mindre fram til 1903, da gruva ble stengt for godt, og i perioden 1905 - 1912 var arbeidsstokken kun mellom 7 og 12 mann.
I januar 1913 gjennopptok imidlertid nikkelverket produksjonen, gjennom at Kristiansand Nikkelraffineringsverk leide det for å skaffe til veie råmateriale for sitt raffineringsverk i Kristiansand. Arbeidsstyrken var på 140 mann og det ble utvunnet 19 000 tonn malm første driftsåret, noe som ga 160 tonn nikkel. Verket ble ytterligere utvidet og skulle påfølgende år ha en produksjon på omkring 300 tonn nikkel. Første verdenskrig førte imidlertid til stor nedgang i etterspørsel av nikkel, noe som ledet til konkursen i 1920.
Referanser
Eksterne lenker
|
Denne artikkelen er helt eller delvis basert på artikkelen «Ringerike Nikkelverk» fra Wikipedia på bokmål og riksmål og kan kopieres, distribueres og/eller endres slik det er angitt i lisenstekst for cc-by-sa 3.0. For en liste over bidragsytere til den opprinnelige artikkelen, se endringshistorikk knyttet til den opprinnelige artikkelen. For en liste over bidragsytere til denne versjonen, se endringshistorikk knyttet til denne siden. Artikkelen bør gjennomgås med tanke på tilpasninger til lokalhistoriewiki.no. Se Hjelp:Forskjeller fra Wikipedia for mer informasjon. |