Ekorn
Ekorn (Sciurus vulgaris) er en gnagerart i ekornfamilien. Ekornet kan oppnå en kroppsvekt på nesten 400 gram og en lengde på inntil 24 cm. I tillegg kommer et av dyrets mest karakteristiske kjennetegn, nemlig en lang hale på 14-19 cm. Halen har rødlig eller svart hårvekst. Ørene har svarte hårdusker. Sommerpelsen er rødbrun med hvit undersiden, mens vinterdrakten er grå, gråbrun eller gråblå – ofte med et rødlig skjær langs ryggen. Ekornet lever i skog over hele landet og har et kosthold som både inneholder vegetabilsk og animalsk føde.
Ordet ekorn er avledet av norrønt ikorni (maskulinum), som også går igjen i nynorsk og en rekke dialekter (ikorn). Første del av ordet er uklar, men kan enten ha sammenheng med treet eik, eller det kan være avledet av indoeuropeisk aig- som betyr «å bevege seg eller svinge seg kraftig». Ordets andre ledd går tilbake på et indoeuropeisk ord som betyr å «bøye» og har forbindelse med dyrets bueformede hale.
Økonomisk betydning
Ekornet er et tillitsfullt og nysgjerrig dyr, som har stor utbredelse i Norge og er det eneste dagaktive pattedyr i vår fauna. Til sammen har disse faktorene gjort at dyret nærmest byr seg fram som et potensielt byttedyr. Ekornkjøtt skal i tillegg være meget velsmakende og ble tidligere regnet som en delikatesse. Enda viktigere for den økonomiske utnyttelsen var imidlertid pelsen, særlig vinterpelsen – «gråverk» – som siden Middelalderen har gjort ekornet til et verdifullt vilt. Virkelig stor økonomisk betydning fikk imidlertid ekornjakten først under og etter første verdenskrig, da prisen på gråverk steg kraftig og stimulerte til økende kommersiell jakt og fangst. Særlig i mellomkrigstida var ekornskinn en eksportvare med en viss betydning.
Ekornbestanden varierer mye fra år til år, noe som primært skyldes næringstilgangen, men også har sammenheng med beskatningstrykket fra dyrets mange fiender, særlig måren, men også andre rovdyr og rovfugler. Bestandsvariasjonene speiler seg i statistikken over eksporterte ekornskinn. Tidlig i 1920-åra var eksporten godt under 100 000 skinn, mens den noen år seinere – i 1925 og 1927 – lå på over 400 000. Fra 1928 sank eksporttallene igjen kraftig og nådde bunn-nivå i 1932, men så tok eksporten seg igjen opp fra 1933 og nådde et alle tiders toppår i 1935 da mer enn 500 000 skinn ble eksportert. Fram mot krigen falt eksporttallene på nytt år for år, og etter annen verdenskrig har verdien sunket fra mer enn 1,1 millioner kroner i 1946 til bare 4000 i 1967.
Ekornet i folketroen
I folketroen er ekornet assosiert med negative og onde krefter og betraktet med atskillig mistro. Noe av negativiteten har kanskje opprinnelse i norrøn mytologi, der ekornet Ratatosk holdt til i verdenstreet Yggdrasil, der det sprang opp og ned langs stammen og for med sladder og sådde splid mellom ormen Nidhogg som gnagde på røttene til treet og ørnen Vidofnir som satt i toppen av trekronen. Etter Kristendommens innføring, ble ekornet forbundet med djevelen, ifølge Johan Christian Frøstrup, og et møte med ekorn kunne være et forvarsel om kommende ulykke. Hvis et ekorn sprang over veien eller krysset stien en gikk på, skulle en så raskt som mulig spytte tre ganger for å forebygge en eventuell ulykke. Og kom ekornet for nær en gård eller plass, ble det tolket som et sikkert tegn på at et vondt og vanskelig år ventet de som bodde der. For ikke å snakke om det tilfelle at ekornet skulle finne på å klatre på veggen eller kikke inn gjennom vinduet – et sikkert forvarsel om at noen i husholdet kom til å dø. De store variasjonene i størrelsen på ekornbestanden ble også tillagt mening, i alle fall var store forekomster av ekorn et forvarsel om krig eller annen elendighet.
Ekornet i folkemedisinen
Ekornet har også hatt en viss plass i folkemedisinen. Tørket ekorn-kjøtt gikk for å ha en sykdomsforebyggende virkning. Og røyket ekorn-kjøtt var et godt middel mot difteri, forutsatt at kjøttet ble spist på fastende mage. Ved siden av kjøttet ble også ekornets hjerne tillagt ulike positive egenskaper. For eksempel var varm ekornhjerne anbefalt å smøre på tannkjøttet til spebarn, fordi tennene dermed ville bryte lettere fram. Ekornhjerne var også å anbefale hvis en var plaget av svimmelhet, og en gravid kvinne kunne til og med sikre at barnet ikke ble plaget av svimmelhet – hvis hun spiste ekornkjøtt.
Litteratur og kilder
- Frøstrup, Johan Christian. Jakt & vilt i folketroen. Utg. Friluftsforl.. Arendal. 2005. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Det norske akademis ordbok, artikkelen «ekorn».
- Frafjord, Karl, Ekorn i Store Norske Leksikon (SNL).
- Norges dyr. Utg. Cappelen. Oslo. 1980. Digital versjon på Nettbiblioteket.