Difteri

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Utsnitt fra klokkerbok for Kolbu sokn i daværende Vestre Toten prestegjeld. Fem småjenter (nr. 53, 57, 58, 59, 60) døde av difteri i ukene før jul i 1892.

Difteri, også kalt ekte krupp, er en infeksjonssjukdom som skyldes bakterien Corynebacterium diphteriae. Den forårsaker oftest luftveisinfeksjon med feber og svelgevansker. Et toksin som produseres av bakteriene kan forårsake alvorlige og dødelige komplikasjoner i hjerte, nyrer og nervesystemet. Difteri var vanlig i Norge fram til man begynte med massevaksinering i 1943. Andre steder i verden forårsaker den fortsatt store lidelser og mange dødsfall.

Sjukdommen har vært kjent siden antikken, men begynte å spre seg med epidemisk karakter i Europa først på 1700-tallet. I kombinasjon med underernæring, svekka allmennhelse og/eller underliggende sjukdom er den særlig dødelig, og i det industrialiserte Europa der mange bodde svært trangt og var fattige, kunne den utslette store deler av en familie i løpet av noen uker. I Norge ble den første gang omtalt i 1822. Etter dette opptrådte den epidemisk omkring hvert tjuende år. Etter en stor epidemi i Trondheim 1845–1848 ble den ofte omtalt som den trondhjemske halsesyke.

Den ble etter hvert oppfatta som en barnesykdom, fordi den særlig ramma barn under ti år. Dette henger til dels sammen med epidemibølgene – selv om barn trolig har en noe høyere risiko for alvorlig sjukdomsforløp, var det også slik at de som var eldre hadde hatt sjukdommen og var blitt immune. Dødeligheten var i Norge på mellom 20 og 30 prosent fram til 1895, da et antitoksinserum ble tilgjengelig. Dette reduserte dødeligheten til mellom fem og ti prosent.

Siste større utbrudd i Norge starta i 1940, og var del av en europeisk epidemi. Da epidemien nådde toppen i 1943 var det registrert 22 700 tilfeller, med en dødelighet på omkring tre prosent. Sett i forhold til folketallet var Norge blant de landa som ble hardest ramma. I 1943 ble vaksine mot difteri gjort obligatorisk. Den hadde eksistert siden 1920-åra, men var lite brukt før denne epidemien. Massevaksinering førte til at epidemien raskt ble bremsa opp og slått ned, og til at det senere bare har vært sjeldne enkelttilfeller. Det var tre tilfeller av luftveisdifteri i 1956, og ett tilfelle i 1962. Det neste tilfellet var da et enkelttilfelle i 1992, og deretter fire tilfeller i 2008. Det ser ut til at Sovjetunionen og senere Russland og de baltiske landene var viktigste smittekilde etter 1943. I u-land forekommer difteri fortsatt nokså hyppig, og kan ha høy dødelighet. I tropiske områder opptrer den også som en hudsykdom; den fører også til utvikling av det potensielt dødelige toksinet. Siden 2014 har det blitt oppdaga sju tilfeller av huddifteri i Norge. Det er ikke kjent noen innenlands smittetilfeller verken for hud- eller luftveisdifteri etter 1943.

Per 2018 estimerte Verdens helseorganisasjon (WHO) at 86 prosent av verdens barn er vaksinert med tre doser i løpet av første leveår, og at 129 land har en dekning på minst 90 prosent, hvilket gir svært god flokkimmunitet. Det er jevnlig epidemiske utbrudd, og sykdommen er endemisk i store deler av verden. I 2016 var Latvia det eneste landet i vår del av verden som meldte om kontinuerlig innenlands smitte; de fire tilfellene i Norge i 2008 kom derfra. Potensielt kan sykdommen komme til Norge med reisende og migranter, men dette har hatt svært lite omfang. Nordmenn er stort sett vaksinert som barn, med dekningsgrad på 96 prosent for toåringer og 92 prosent for 16-åringer i 2016. Reisende til områder med kjente utbrudd anbefales å ta påfyllingsvaksine dersom det er mer enn ti år siden de fikk siste vaksine. Det benyttes da gjerne duovaksine, som også beskytter mot stivkrampe. Dermed beskytter også flokkimmunitet mot et større utbrudd. Når det gjelder migranter fra områder med endemisk difteri vil den vanlige helsekontrollen normalt fange opp dette, og fraværet av innenlands smittetilfeller viser at dette systemet fungerer.

Litteratur og kilder


Dietrichson annonse.jpg Difteri omhandler/omtaler en alvorlig sykdom/tilstand eller annen medisinsk informasjon. Søk alltid hjelp fra fastlege eller annet kvalifisert helsepersonell dersom du mistenker at du selv eller andre har denne tilstanden. Du bør aldri bruke informasjon fra oppslagsverk som eneste kilde når du skal ta viktige avgjørelser som berører din egen eller andres helse. Selv om denne artikkelen kan inneholde oppdatert informasjon om sjukdommen/tilstanden, er det også viktig å være klar over at fokuset på Lokalhistoriewiki er historisk informasjon og ikke medisinsk hjelp.