Utedo
Utedo eller utedass er en do som befinner seg i en egen bygning eller i et uthus, der avfallet samler seg i en binge, ei bøtte eller en annen beholder. Før nyere tid, da vannklosettene bredte om seg, var utedoen den vanligste doen. Det er verdt å merke seg at ordet utedass eller utedo er forholdsvis nye begrep: Da dette var den vanlige typen, ble de simpelthen kalt dass eller do. Ordet dass stammer fra det lettere eufemistiske tyske begrepet das Häuschen, altså «veslehuset», mens ordet do stammer fra det nedertyske ordet Donhaus, et «hus for å gjøre noe». Det latinske begrepet locum privatus har også gitt oss to ord for utedass, nemlig lokum og privet.[1] I dag er vannklosett og andre former for innedo utbredt i både bygd og by i hele Norge, og utedass brukes bare sporadisk, med unntak av i hytter.
Allment
En av de eldste typene utedo var den såkalte «stang i vegg». Dette var rett og slett ei stang som stod mellom to vegger eller to trær. I Sverige hadde man regler for hvor høg denne stanga skulle være:
| Gjestgiveren har ansvaret for, til reisendes bekvemmelighet, å sørge for stang i vegg i en viss høyde over bakken. Hvis stangen ikke har riktig høyde, er gjestgiveren erstatningspliktig hvis grisen biter av pungen. Men hvis stangen har riktig høyde og grisen biter av pungen, er det den reisendes egen sak.[2] | ||
Landsbygda
På landsbygda var det lenge uvanlig med utedo: Man gikk simpelthen på et passende sted utendørs. Noen steder langsmed kysten hadde man et bestemt svaberg man gikk til, som gjerne ble kalt et «drittskjær». Ikke desto mindre har vi noen tidlige eksempler på utedoer, blant annet i Rolstadloftet fra Rolstad i Sør-Fron, som nå står på Norsk Folkemuseum. Dette ble bygd rundt 1300 og ble brukt som soveloft for pilgrimer, og på baksida har det tre høl beregnet til bruk som do.
På 1800-tallet begynte utedoen å bli mer utbredt i landet. To eksempler fra friluftsmuseene er doen fra Ålborg i Tynset i Østerdalstunet på Norsk Folkemuseum, bygd på 1800-tallet, og doen fra Skjellungberg i Furnes på Hedmarksmuseet, bygd rundt 1900.
I noen bygder hadde man et system for å ta vare på avfallet og bruke det som gjødsel. Eilert Sundt noterte seg forskjeller innad i landet, og var særdeles imponert over Søgne og nabobygdene i Mandals og Nedenes fogderier: Der gikk folk allerede på midten av 1700-tallet til et «gangtun», en bestemt plass på tunet, og ved sida av lå det en haug med myrjord og lyngkvist, som de strødde over for å dekke til avfallet. Iblant kunne det være satt et skur over, og i Sundts egen tid hadde noen innrettet dette skuret med to etasjer, slik at folk kunne gå i andre etasje og husbonden kunne stå oppreist nedenunder når han skulle skuffe på jord. Ifølge Sundt var denne skikken i ferd med å trenge fra kysten og innover i landet.[3]
Ved Osterfjorden i Hordaland brukte man mange steder dunker, bøtter og stamper som sto i en sval eller et skur. Dit gikk man, og når de var fulle, tok man dem ut på markene og tømte dem på tilrettelagte jordhauger.[4] Andre steder i landet hadde man slett ikke noen tanke om å ta vare på noe avfall, langt mindre å gå til noe avlukke: I Lom og Skjåk fant Sundt færre enn ti avlukker i 1852, alle sammen på embetsgarder og skysstasjoner.[5]
Fra Nedre Romerike har vi en husundersøkelse utgitt 1902 som blant mye annet forteller om hva slags «priveter» folk hadde på den tida: Kommunelege i Blaker Jens Henrichs undersøkte Blaker og tilgrensende områder av nabobygdene, og fant at så godt som alle de 360 bostedene han undersøkte hadde utedoer, i gjennomsnitt rundt 25 meter unna huset. Ett av bostedene hadde et klosett i sjølve huset, «betryggende forsynet med torvstrøapparat», i tillegg til den vanlige utedoen. Dessuten fantes det enkelte steder der man slett ikke hadde noe avlukke, men nøyde seg med å gå i bingen eller i en krok bak et uthus.[6] Med andre ord var avlukket blitt det overlegent vanligste i disse sentrale østlandske bygdelaga rundt år 1900, og det er ikke grunn til å tro at dette er utypisk for de østlandske flatbygdene som helhet.
Galleri
Utedoen fra Smålensgata 1 i Oslo, nå på Norsk Folkemuseum. Foto: Chris Nyborg (2015).
Utedo eller kamar. Foto: Anne Brit Borgen (2008).
Utedo eller kamar. Foto: Anne Brit Borgen (2008).
Kirkestallene på Sølsnes ved Veøy kirke, utedo helt til venstre. Foto: Halvard Hatlen (2006).
Utedo med dobbelsete i uthus i tidligere småbruk i Veggli i Rollag kommune.Foto: Stig Rune Pedersen (2023)
Referanser
Litteratur
- Berg, Arngeir og Rune Ottosen. Med hjerte i døra: et bidrag til doens historie. Oslo: Tiden, 1988. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Henrichs, Jens. En undersøgelse af boligforholdene i norske landdistrikter fra sanitært standpukt 1900-1901. Christiania, 1902. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Sundt, Eilert. Om Renligheds-Stellet i Norge: til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet. Christiania: Abelsted, 1869. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Utedass på Wikipedia på bokmål og riksmål
Videre lesing
- Gotaas, Thor og Roar Vingelsgaard: Norske utedoer, 2019.