Svartisen kraftverk
Svartisen kraftverk er et kraftverk i Fykanåga, Beiarelva og Ranelva, beliggende under den vestlige delen av Svartisen i Meløy kommune i Nordland. Kraftverket ble satt i drift i 1993 og var ferdig utbygget i 1997. Etter en utvidelse i 2010 har Svartisen kraftverk en samlet ytelse på 600 MW og en midlere årsproduksjon på ca. 2200 GWh. Kraftverket er tegnet av arkitekt Egil Sorteberg og er et kulturminne i norsk kraftproduksjon.
Bakgrunn
Utbyggingen av kraftverket kom etter en lang og omfattende planeggingsperiode. Denne kom på bakgrunn av behandlingen av første trinn av Verneplan for vassdrag. Stortinget forutsatte da at det skulle være en samlet konsesjonsbehandling for kraftpotensialet i Saltfjellet- og Svartisen-området, samtidig som at nasjonalpark for regionen (Saltfjellet–Svartisen nasjonalpark) ble opprettet. I 1987 samtykket Stortinget i en statsregulering av vassdragene i Stor-Glomfjord, Beiarn og Nord-Rana. Utbygging av vassdragene i Melfjord i Rødøy med overføring fra Glomåga i Rana ble vedtatt av Stortinget 1989, men Statkraft utsatte utbyggingen.
Svartisen kraftverk ble satt i drift i 1993 med ett aggregat, og ytterligere et nytt aggregat kom i drift i 2010.
Byggingen av kraftstasjonen ved Holandsfjorden medførte et behov for å knytte kraftverket nærmere lokalsamfunnet i Glomfjord. I 1986 åpnet Svartistunnelen som er en 7 615 meter lang veitunnel som da var landets lengste veitunnel og går gjennom fjellet fra Fykanvatnet til Kilvik. Tunnelen og veien erstattet Fergesambandet Ørnes–Vassdalsvik inngår i Kystriksveien i Nordland mellom Bodø og Sandnessjøen.
Anlegget
Svartisen kraftverk er en omfattende utbygging som består av hoveddelene overføringstunneler med omkring 50 bekkeinntak, magasin, dammer, inntak, tilløpstunnel, kraftstasjon med permanentutstyr og utløpstunnelen til Nordfjorden.
Magasiner og vannveier
Stasjonen og trafo-anlegget ligger innerst i Holandsfjorden, hvor denne også kalles Nordfjorden. Kraftverket har overtatt vannforsyningen fra mange av de samme nedbørsfeltene som Glomfjord kraftverk tidligere benyttet. Storglomvatnet (585-460 moh.) er kraftverkets hovedmagasin og inntak. Dette er Norges største reguleringsmagasin med demningen fra 1993-1997 er en 125 meter høy, og 825 lang steinfyllingsdam med vertikal asfaltkjerne og er blant landets høyeste. Demningen ved Holmvassdammen er også en steinfyllingsdam med en høyde på rundt 50 meter og en kronelengde på 380 meter.
Dette er to omfattende systemer, hvor østoverføringen overfører vann fra de øvre deler av Beiarvassdraget og Ranavassdraget til Storglomvatnet. Sør- og nordoverføringen tar inn et stort antall bekker som har avrenning til Holandsfjorden, Nordfjorden og Fykanåga. Disse overføringene fra sør og nord ender i et stort felles sandfang, eller sedimenteringskammer inne i fjellet på rundt 600 moh. for å fjerne sand og andre sedimenter i vannet som ville ha skadet turbinene og økt slitasjen vesentlig. Sandfanget tømmes ved maskinell utlastning. Fra sandfanget ledes vannet gjennom en energidreper til en vertikal sjakt ned til tilløpstunnelen. I tilløpstunnelen strømmer vannet enten direkte til turbinen eller til Storglomvatn for magasinering.
Kraftverket utnytter også smeltevann fra isbreen Svartisen gjennom et større inntak under isen.
Alle overføringene er såkalte takrenner, det vil si en samletunnel som tar inn vann fra bekker og elver til et egnet sted. Til sammen 100 km tunneler med omtrent 50 bekkeinntak inngår i tilløpssystemet. Fallhøyden på 585 meter går helt ned til havets nivå.
Magasinkapasiteten er på rundt 3,5 milliarder m³ som tilsvarer rundt 1,7 ganger det gjennomsnittlig årstilløpet til magasinet. Energiinnholdet er 3,5 TWh.
Fra inntaket i Storglomvatn føres vannet gjennom en tilløpstunnel som 6 400 meter lang og har en diameter på 8,5 meter til kraftstasjonen og derfra en 1 400 meter lang, og med et tverrsnitt på litt over 100 m² utløpstunnel til Nordfjorden.
Kraftstasjonen
Selve stasjonen ligger inne i fjellet og nås gjennom en 800 meter lang adkomsttunnel. Denne har et tverrsnitt på 54 m².
Kraftstasjonen er 85 meter lang og nesten 50 meter høy fra bunn til topp. Maskinhallen har en bredde på snaue 20 meter, mens transformatorhallen er rundt 40 meter lang og ligger parallelt med maskinhallen.
Maskinhallens utforming er karakteristisk for hvordan slike ble bygget på slutten av 1900-tallet: Stor og lys, hvor bare toppen av generatoren vises i hallen. Resten av disse og turbinene må søkes ned i etasjene. Den ene langveggen har hovedsakelig nakent fjell, mens den andre er forblendet med fargede Leca-blokker. Disse virker også støydempende.
Maskinhallen hadde opprinnelig fra 1993 en francisturbin med en ytelse 350 MW. Trykkhøyden er den største i Norge for denne turbintypen, og ytelsen er den største uansett turbintype. Kraftverket ble dimensjonert for ytterligere en generator som ble installert i 2010 med en francisturnbin med ytelse på 250 MW, slik at Svartisen kraftverk en samlet ytelse på 600 MW og en midlere årsproduksjon på ca. 2200 GWh.
Kulturminner
Kraftverket
Utdypende artikkel: Kulturminner i norsk kraftproduksjon
Både Glomfjord kraftverk fra 1920 og Svartisen kraftverk fra 1993 er begge både hver for seg og samlet en del av de 27 kraftverkene prosjektet Kulturminner i norsk kraftproduksjon. Svartisen kraftverk inngår i kulturminneprosjektet som det nyeste anlegget og som det eneste i det som blir kalt epoke 6: «Liberalisering og internasjonalisering», etter 1991.
Både hele totaliteten, men også de enkelte elementene som er viktige trekk fra en relativt sen epoke i norsk kraftutbygging. Dette er krevende topografi og værforhold, omfattende fjellsprengning, fullprofilboring, subglasialt inntak (under isbre) og et stort antall bekkeinntak. Det store sandfang/steinkammer med sedimenttransport, lange overføringstunneler, lengre vertikal sjakt i tilløpssystemet, komplisert svingesystem, store francisturbiner for høyt fall og store generatorer. Dessuten et stort magasin, store fyllingsdammer med tetning av asfaltbetong og pietetsfull landskapsbehandling.
Storglomvatnet
Utdypende artikkel: Dammer som kulturminner
Dammen Storglomvatnet var den opprinnelige dammen til Glomfjord kraftverk, men denne er neddemmet. slik at det er dagens dam fra 1993-1997 som omfattes av kulturminneprosjektet. Denne dammen representerer steinfyllingsdammer av enorme dimensjoner i et nordnorsk føyfjellslandskap. Også lokaliseringen i nærheten av en av landets største isbreer gir et ekstra bidrag, og har en tilknytning til en lang industrihistorisk sammenheng.
Dammen representerer et viktig norsk kraftverkshistorisk miljø og illustrerer moderne damanleggsutforming.
Kraftoverføringen
Utdypende artikkel: Kraftoverføringens kulturminner
Kraftoverføringen Salten–Svartisen er 123,6 km lang og består av 307 master. Dette er selvbærende, innvendig bardunerte portalmaster i stål og er en standard mastetype hos Statnett, og er slik representativ for mastedesign på dette spenningsnivået. Ved fjordspenn og ekstremt lange spenn har ledningen enfasemaster i stål. Spennet over Glomfjorden har det høyeste linestrekket av alle Statnetts fjordspenn, og over denne og Mugskaret var det nødvendig med forsterkninger og flere spesialtiltak for å unngå svingninger og vibrasjoner på linene. Både oppføringen og driftingen av denne kraftoverføringsledningen er spesielt utfordrene med tanke på terrengforholdene og krevende klimatiske forhold.
Kilder
- Svartisen vannkraftverk, Statskraft
- «Svartisen kraftverk» i Store norske leksikon
- Svartisen som kulturminne, NVE
- Kulturminner i norsk kraftproduksjon, ss. 198-201. Utg. Norges vassdrags- og energidirektorat. 2013. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Dammer som kulturminner, objekt 14, ss. 80–81, NVE rapport nr 64 - 2013
- Kraftoverføringen Salten – Svartisen kraftverk, NVE
- Svartisen kraftverk på Riksantikvarens nettsted kulturminnesok.no