Karen-Christine Friele (1935–2021)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Byste av Kim Friele, utført av Nina Sundbye. Står på Deichmanske bibliotek, hovedbiblioteket i Oslo.
Foto: Siri Iversen (2019)

Karen-Christine «Kim» Friele (født 27. mai 1935 i Bergen, død 22. november 2021 i Oslo) var en av pionerene i den norske homobevegelsen. Hun regnes som den første i Norge som sto fram som homofil under fullt navn, og gjennom Det Norske Forbundet av 1948 gjorde hun en stor innsats for å endre lovgivning og holdninger på dette feltet.

Slekt og familie

Hun var datter av skipsreder Rasmus Johan Wilhelmsen (1903–1984) og Ruth Adelheid Johannesen (1904–1990).

Den 8. august 1959 ble hun gift med advokat Ole Friele jr. (f. 1934), som er sønn av høyesterettsadvokat Ole Friele og Ellinor Stabell Grieg. Dette ekteskapet ble oppløst allerede i 1960.

Den 6. august 1993 inngikk hun registrert partnerskap med tidligere rektor og stortingsrepresentant Wenche Bryn Lowzow (1926-2016), datter av direktør og major Trygve Lowzow og Gunvor Bryn.

Liv

På 50-årsdagen sin, 27. mai 1985, ble Kim Friele feiret med en motakelse på utestedet Metropol i Oslo, som den gang ble drevet av DNF-48.
Foto: Faksimile fra Dagbladet 25. mai 1985

Hun vokste opp på Fana i Bergen. I 1954 avla hun examen artium, og deretter fulgte språkstudier blant annet ved Cambridge University. I 1958 flytta hun til Oslo, og ble sekretær ved Opplysningskontoret for forsikring, en jobb hun sto i til 1971. I august 1959 ble hun gift med sin barndomsvenn Ole Friele jr., men ekteskapet falt som nevnt over raskt fra hverandre.

Friele kom i Oslo i kontakt med Det Norske Forbundet av 1948 (DNF-48), som den gang var en lukka organisasjon. Hun ble raskt en sentral person der, og fra 1966 til 1971 var hun DNF-48s valgte leder. Fra 1971 til 1989 var hun generalsekretær i organisasjonen. Da hun kom inn i organisasjonen deltok medlemmene i debatten under pseudonym, men Kim Friele valgte å stå fram under eget navn. På dette tidspunktet var mannlig homofili fremdeles forbudt; det var først i 1972 at forbudet ble oppheva. Rett nok hadde man hatt få straffesaker etter straffeloven av 1902, men loven sto der som en trussel mot aktivister. For selv om risikoen for straffeforfølgelse var liten, betød loven at man kunne nekte mannlige homofile slikt som jobb og bolig, ettersom de per definisjon var lovbrytere. For kvinner var det ingen slik regel; straffelovens §213 nevnte kun menn. Allikevel var faren for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet høyst reell også for Friele, og det sosiale stigmaet hadde forhindra andre lesbiske fra å stå fram.

Kim Frieles arbeid i DNF-48 regnes som helt sentralt for at straffelovens forbund mot homoseksuelle handlinger ble fjerna i 1972. Hun jobba også for at homofili skulle strykes som en sykdomsdiagnose. I 1978 ble homofili som følge av denne kampen strøket fra de mentale forstyrrelser i diagnoseskjemaene. Samme år ble Friele tildelt Fritt Ords pris. I 1981 kom nok en seier da straffelovens forbud mot rasistisk diskriminering ble utvida til også å gjelde seksuell legning.

I 1989 trakk hun seg tilbake, og flytta til hytta si på Haugestøl på Hardangervidda. Hun ble statsstipendiat samme år, og fortsatte sitt arbeid som skribent og foredragsholder. Hun har gitt ut flere fagbøker om homofili. I 1995 ga hun ut Fangene med rosa trekant - aldri mer? om drapene på homofile i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig. I forbindelse med feiringa av femtiårs-jubileet for krigens slutt ble det arrangert fredsmarsjer flere steder i Norge, og i Oslo ble homofile som ville markere dagen nekta å gå i marsjen. Noen tydeligere markering av at Frieles bok var nødvendig og at hennes kamp ikke var over kunne man knapt fått.

Da partnerskapsloven kom i 1993 ble Kim Friele og hennes kjæreste gjennom mange år, Wenche Lowzow, ett av de første parene som inngikk partnerskap.

I 1993 ble hun styremedlem i Forum for homofile og lesbiske i Arbeiderpartiet. Hun fikk homobevegelsens ærespris i 1994 og Humanistprisen fra Human-Etisk Forbund i 1999. I 2000 ble hun ridder av St. Olavs Orden, og i 2008 ble hun æresmedlem i Arbeiderpartiet.

En byste av Kim Friele ble laget av Nina Sundbye i forbindelse med festivalen Europride i 2005. Den sto midlertidig på Rådhusplassen, og ble så permanent plassert på Deichmanske bibliotek. I NRKs avstemning om «Århundrets nordmann» kom hun på fjerde plass etter Olav V, Einar Gerhardsen og Erik Bye, og ble den kvinna som kom høyest på lista. På hennes 86-årsdag ble en Kim Friele-skulptur, utformet som benker, innviet i Bergen. Benke-skulpturen er laget av kunstner Lina Viste Grønli, og var den første som kom på plass i Bergen kommunes 10-årige prosjekt ''Kvinner på sokkel''.

Ettermæle

Kim Friele ble gravlagt på Statens bekostning.

Regjeringa Støre kunngjorde opprettingen av Kim Frieles minnepris under Oslo Pride i 2023. Prisen skal gå til en person eller organisasjon som aktivt har arbeidet for å bedre situasjonen for skeive, og ble utdelt for første gang i 2024.

Litteratur

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Karen-Christine_Friele_(1935–2021)&oldid=2467083»