Christiania Tivoli

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Tivoliområdet med portbygningen rett til venstre for Nationaltheatret, Tivolihaven langs Filosofgangen, bygårdene i Vinkelgaten nede til venstre og Cirkusbygningen over denne i venstre bildekant.
Foto: Nasjonalbiblioteket (1927-1935).
Tivoli avmerket på et kart fra 1900, med det nybyggede Nationaltheatret som nærmeste nabo.
Foto: Oslo byarkiv

Christiania Tivoli var et forlystelsesområde i Pipervika i Oslo som ble offisielt åpnet 4. november 1877, på grunnlag av et offentlig forlystelsesområde som hadde blitt utviklet særlig fra 1820-årene. Tivoli hadde gjennom sine virkeår et svært bredt tilbud, fra seriøse kunstnerske teater- og konsertoppsetninger, til mer lødig underholdning og folkeopplysning.

Stedet skapte en trygg arena for et uteliv og sosial omgang på tvers ulike sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut og åpnet det offentlige byrommet for flere i en raskt voksende by. Både befolkningsveksten og den generelle økonomiske veksten i siste halvdel av 1800-tallet skapte også et nytt publikumsgrunnlag.

Anlegget lå på et rundt 20 dekar stor område mellom Studenterlunden/Bakkegaten/Vinkelgaten og Filosofgangen, og ble revet i forbindelse med saneringen av Pipervika og bygging av Oslo rådhus fra 1931. Tivolis siste ordinære sesong var i 1934, og den siste bygningen ble revet i 1937.

Opprinnelsen

Den eldste restauranten på toppen av den lille høyden på Klingenberg, brant i 1888 og erstattet av en restaurant og bodega.
Foto: Skoleetaten i Oslo (1870).

Utdypende artikkel: Klingenberg (strøk)

Tivoli var en videreutvikling av Klingenberg hvor det siden 1600-tallet hadde det vært en tollstasjon med vertshus og skjenkestue. Denne er blant annet omtalt i 1689, beliggende ved den daværende innfartsveien til byen fra vest. I omtalen tyder det på at det var et ganske røft klientell som kunne vanke der, og det hadde dårlig rykte. Borgerskapet lå unna stedet og assosierte det med bråk, fyll og kriminalitet, senere også prostitusjon.

Utover på 1820-tallet kom det nye eiere som ønsket å oppruste stedets rykte, da det på dette tidspunktet var mer en del av byen. Fra 1829 ble arrangert konserter og teaterforestillinger i huset hage, og i 1830-årene ble den innendørs varietèscenen Apollo-Salongen bygget, og mellom 1830 og 1840 kom konsertlokalet Klingenberg Festsal, den danske konditor og arrangør Nicolai Caspary (1794–1869) stod bak byggingen av disse. Casparys gode rykte og målrettede innsats gjorde at området ble mer respektabelt og familievennlig. I 1849 kjøpte tyske Jacob Sandelin anlegget og utviklet hagen med spaserveier, kulørte lykter og paviljonger med uteservering.

På 1840-tallet utgjorde området en tomt på rundt 16 dekar, men gjennom oppkjøp av naboeiendommer ble det etter hvert utvidet til rundt 20 dekar.

Ved siden av Klingenberg Festsal etablerte Sandelin Klingenberg teater på hjørnet av Klingenberggaten og Bakkegaten med opptredener av omreisende operette- og teatergrupper, utviklet området seg til et midtpunkt for hovedstadens fornøyelsesliv, og ble også stedet for ulike og halvoffentlige arrangementer, folkemøter, sangerstevner, basarer og studenttilstelninger.

I 1851 ble det gitt konserter med musikk i Strauss-sjangren, hvor hagen ble opplyst av 3000 lykter, og både «Myllarguten» og Ole Bull spilte. Da Uppsalastudentene besøkte Christiania i 1852, ble avskjedsfesten ble avholdt på Klingenberg med 3000 mennesker til stede.

Bestrebelsene for å ytterligere løfte stedets navn og rykte ble vanskeligere da publikumet fra den sosiale overklassen etter hvert begynte å gå andre steder. Svenske Carl J. G. Beyer (1816–1879) kjøpte stedet av Sandelin i desember 1856, og pusset opp bygningsmassen i 1861 og statset på et bredt og respektabelt program. Men dette var bare delvis vellykket, da kostyme- og maskeradeball og tilsvarende fester fortsatt ga stedet et noe frynsete rykte, og nærheten til prostitusjonen i området utenfor resulterte i bekymrede leserinnlegg i avisene. Etter ytterligere konkurs og to salg ble stedets rykte og renommé bare dårligere i årene fram til 1877.

Tivander

Tivander fikk bygget om den tidligere Klingenberg Festsal til Tivoli Teater.
Foto: Ruth Raabe/Oslo Museum (1932).

Klingenberg teater fikk i 1877 besøk av teatergruppen til den svenske skuespilleren og teaterdirektøren Knut Oscar Tivander (1842–1889) som først hadde en praktforestilling av Jacques Offenbachs Røverne og deretter en dramatisering av Jules Vernes Jorden rundt i åtti dage, i denne hadde han en levende elefant på scenen da hovedpersonen Phileas Fogg var i India. Disse framføringene var så stor suksess at Tivander fikk midler til og kunne bestemme seg for å overta hele området.

Klingenberg hadde imidlertid fortsatt et noe frynsede renommé, noe særlig nærheten til bordellstrøket medvirket til. Tivander ønsket å tiltrekke seg mer folk fra byens borgerskap rustet derfor opp området for å kunne trekke til seg et bredere publikum. Han utlyste derfor en navnekonkurranse samme år, og blant forslag som «Alhambra», «Elysium», «Fagertun», «Valhall», og de mer folkelige og humoristiske «Blyhatten» og «Påfyll», fikk hele etablissementet navnet Christiania Tivoli etter sin danske modell i København.

Den offisielle åpningen var 4. november 1877, på 63-årsdagen for inngåelse av unionen mellom Norge og Sverige. Tivander investerte store midler i både ombygginger/ominnredninger, nybygg, store arrangementer og anerkjente artister. Dansestedene ble til danserestauranter og hageanleggene ble opprustet med spaserveier og serveringssteder. Publikum kunne her beskue både ville dyr, besøke uteserveringsteder, nyte utendørskonserter og andre opptrener. Han fikk også bygget et nytt inngangsparti med en portal på hjørnet av Stortingsgaten og Filosofgangen.

Blant hans viktigste tiltak var nok å få bygget om den gamle Klingenberg Festsal fra 1830-årene til Tivoli Theater. Denne skiftet navn ettersom hvilket ensemble som brukte det, som Tivoli Opera, Carl Johan Teatret, Secondteatret, Theatre Moderne og Chat Noir.

Tivander brakte internasjonal populærkultur til Kristiania, og den runde og joviale Tivander skal ha vært den mest populære svensken i Norge i unionstiden. Hans gode navn og rykte ble heller ikke ødelagt av at han allerede etter to år gikk konkurs da inntjeningen ikke var tilstrekkelig for å dekke de store investeringene.

Jacobsen

Cirkusbygningen ble også brukt som kino under navnet Cirkus Verdensteater, samt til konserter og landets første kinoforestilling, 6. april 1896. Bakkegaten til høyre. Bygningen ble revet i 1935 og i 1938 åpnet Klingenberg kino de bakre deler av samme tomt.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

Denne opprustningen og utviklingen av området ble videreført av eieren i årene 1887 til 1898, danske Bernhard Holger Jacobsen som gjennomførte en omfattende oppgradering og ga anlegget et mer internasjonalt preg.

I 1888 brant anleggets eldste bygning, det gamle serveringsstedet på «Klinkenberg» på toppen av den lille høyden, og Jacobsen anla da her en romantisk restaurant på stedet, samt en bodega.

Blant de tidligere tilbudene som Jacobsen fikk i gang var skytepaviljong (1888), rutsjebane (1890) og basarbygning (1891), arkitekt for disse var Alfred Christian Dahl.

Han sto også bak den nye portbygningen i nyrenessanse fra 1890, ark. Ove Ekman på tomta hvor Høyres Hus senere ble oppført i 1935. På denne tomta hadde det stått noen gamle staller og en rekke småhus, samt Tivanders inngangsportal. I første etasje ut mot Stortingsgata var det uteservering på en stor terrasse, rundt en meter over gatenivået og en wienerrestaurant inne. I andre etasje var det en stor spisesal med biljardsalong og det var hele åtte meter under taket.

Jacobsen sto også bak oppføringen av Cirkusbygningen, som også var tegnet av Ekman på tomta hvor det tidligere Klingenberg teater hadde stått, og ble innviet med åpningsforestilling med det danske Cirkus Schumann 15. mars 1890, og dette ble en stor folkefest. Denne ble dekket allerede to dager i forveien med sirkusets ankomst til Østbanen med toget.

Stedets beste år var i 1890-årene under Jacobsen. Det fikk innlagt elektriske belysning allerede i 1891, et år før tilsvarende kom i byen gatebelysning. Det var opptil fem scener i drift samtidig, de aller fleste med servering, og foruten disse fantes det egne skjenkesteder, restauranter og dansesaler. Det fantes også diverse underholdende aktiviteter som kjeglebane, skøytebane og tombola. Utstillinger av kunst, mennesker, dyr, oppfinnelser og andre rariteter var også et vanlig innslag.

For eksempel fikk Jacobsen i 1896 inn en hel somalisk landsby til Tivoli, med tilhørende struts, utstyr og våpen hjemmefra. Beboerne ga hver dag en liten forestilling med krigsdans og bueskyting. Dette var svært uvanlig og nytt for en bybefolkning som knapt hadde sett en mørkhudet person før, og her kunne de også til en viss grad sosialisere med dem og oppleve dem i en sammenheng som forsøkte å gjenskape deres naturlige miljø.

Krakket i 1899

Utdypende artikkel: Kristianiakrakket

Jacobsen solgte seg ut med stor fortjeneste i 1898, men allerede den følgende sommeren kom det store krakket i Kristiania og dette rammet også Tivoli. Virksomheten, nå eid av selskapet A/S Tivoli, måtte streve seg videre i de følgende årene, blant annet med å gi leverandører, særlig bryggeriene, aksjer som oppgjør for tilgodehavender og tidligere investeringer.

Det var ikke penger til å fullføre portbygningen med dens vestre fløy, og tilbudene ble skalert ned til restaurantdrift og kinoforestillinger, og egen teater- og sirkusvirksomhet ble lagt ned. Det var da opptil private teaterselskapet å leie lokaler i Tivoli, og kjøre forestillinger for egen regning og risiko. Blant de private virksomhetene var:

Secondteatret åpnet allerede samme år som krakket i lokalene til Tivoli Teater. Dette var et nyskapende og viktig virksomhet for utviklingen av norsk teater, men ble rammet av de vanskelige økonnomiske tidene og måtte stenge allerede i 1901.

Chat Noir åpnet i den tidligere biljardsalongen i andre etasje i portbygningen 1. mars 1912, ledet av Bokken Lasson (1871-1970) og Vilhelm Dybwad (1863-1950), og holdt til her fram til 1919.

Singer

Den engelske kultur- og underholdningsadmistratoren Benno Singer (eg. Bernhard Henry Singer (1875−1934)) var leder for Fornøyelsesavdelingen under jubileumsutstillingen på Frogner i 1914, og ble deretter direktør for Tivoli. Han tilførte anlegget en rekke nye bygninger, som gjorde at Tivoli mistet litt av sitt tidligere grønne preg, men fikk også igang teatervirksomheten igjen og et bredere tilbud til publikum.

Dette skjedde samtidig med at kommunen bestemt i 1916 at området skulle saneres og omreguleres med bygging av byens nye rådhus. Dette gjorde at det ble vanskelig å finne nye investorer som kunne sørge for opprustning av anlegget.

Men Singer sto i denne situasjonen blant annet bak og ledet varietéscenen Theatre Moderne i årene 1914–1925 og operascenen Opera Comique i 1918–1921.

Da Theatre Moderne stengte i 1925 forlot Singer Norge for godt, og vendte tilbake til sitt gamle yrke og ble en av direktørene for Exhibitons Attractions Limited, som drev underholdningsavdelingen ved North East Coast-utstillingen i Newcastle.

De siste årene

Interiøret på Røde Mølle, dansegulvet i midten.

I 1927 flyttet Chat Noir tilbake til Tivoli, etter å ha vært åtte år i Brødrene Hals' konsertlokale like ved der Hotel Continental ligger i dag. Men denne gangen åpnet Chat Noir i Tivoli Teater, og trakk mye folk til området.

Men også Røde Mølle trakk mye folk til Tivoli og åpnet samme år som Chat Noir kom tilbake. Røde Mølle holdt til i den tidligere sommerteater-paviljongen som Singer hadde tatt med fra utstilingen på Frogner, og hvor Theatre Moderne tidligere hadde spilt om sommeren.

Røde Mølle var inspirert av Moulin Rouge i Paris og var en danserestaurant som spilte jazz, og introduserte på mange måter denne musikksjangren til hovedstadens publikum. Stedet var svært populært, særlig blant det yngre puplikumet.

Chat Noir, Røde Mølle og kinodriften var de viktigste aktivitetene i Tivoli i tiden fram til området skulle saneres, og holdt liv i dette i denne tiden, også etter at området rundt var under riving og byen nye rådhus var under oppføring.

Tilbud

Cirkusbygningen med avskjedsforestillingen fra danske Cirkus Schumann (som også hadde åpningsforetillingen 15. mars 1890) før den rives i 1935/1936. Bygningen lå på hjørnet av Klingenberggaten og Bakkegaten, men saneringen av Pipervika er allerede kommet langt, og ble liggende i det nye gateløpet til daværende Roald Amundsens gate, i dag Olav Vs gate som ble opparbeidet fem år tidligere. På tomta lå tidligere Klingenberg teater, og Klingenberg kino åpnet i 1938 på de bakre deler av tomta. Hotel Continentals påbygg fra 1932 til venstre, og Saga kino fra 1934 til høyre.

Det var en rekke forskjellige tilbud i området, som dansesalonger, serveringssteder, kinoer og teatre. Om vinteren foregikk alle aktivitetene i Tivoli innendørs, men Tivolihaven åpnet i midten av mai hvert år med utendørs servering og friluftscene.

Blant de tilbudene som fantes kan nevnes:

Tivolihaven

Utdypende artikkel: Tivolihaven

Hagen ble anlagt og stadig utviklet fra midten av 1800-tallet, videreutviklet av Tivander og Jacobsen, og var friområdet rundt etablissementene, som en hage med store, gamle almetrær, blomsterarrangementer og prydbusker, om kveldene opplyst med kulørte lykter. Friluftscene.

Tivoli Teater

Utdypende artikkel: Tivoli Teater

Oppført i 1830-åra som Klingenberg Festsal, ombygget 1877, revet i 1938:

Portbygningen

Oppført 1890, ark. Ove Ekman, med wienerrestaurant og uteservering mot Stortingsgata. Biljardsalong og stor spisesal i andre etasje.

Cirkusbygningen

Utdypende artikkel: Cirkusbygningen

Oppført 1890, ark. Ove Ekman, på tomta til Klingenberg Theater, dagens Klingenberg kino bygget på bakre deler av tomta.

  • Sirkusdrift til 1908
  • Kinodrift som Cirkus Verdensteater til 1935.

Sommerpaviljongen

Flyttet 1914 fra Jubileumsutstillingen på Frogner, omtalt av onde tunger som en «jernbanehall».

Annet

Nedleggelse

Oslo rådhus under oppføring, mens Tivoli Teater venter på å bli revet.
Foto: Fritz Holland/Oslo Museum (1936).

Allerede i 1916 vedtok bystyret at det nye rådhuset skulle reises i Pipervika, og at hele området skulle saneres. Men som så mye annet på denne tiden, lot dette ikke seg gjennomføre umiddelbart på grunn av vareknappheten og dyrtiden som følge av første verdenskrig, og de etterfølgende årene med den økonomiske depresjonen og finanskrise.

Som følge av den økonomiske oppgangen utover på 1930-tallet, ble Pipervika sanert fra 1935 og høyden sør for portbygningen som ga Klingenberg sitt navn ble utplanert som følge av den nye reguleringen til det nye rådhuset.

Den siste driftssesongen var i 1934 og de enkelte bygningene som var tilknyttet Tivoli ble revet etter hvert som saneringen og utviklingen av området gikk videre, blant de siste som forsvant var Røde Mølle i 1937 og Tivoli Teater i 1938.

Betydning

Ved rivingen var anlegget ganske nedslitt, forfallent og gammeldags, etter å ha hatt rivningsvarslet over seg i 20 år. De mange hendelser, framvisninger og svært brede tilbudet som eksisterte gjennom Tivolis levetid formet synet på offentlig underholdning og ledet an i framveksten av denne i Kristiania. Tivoli ble en arena for forskjellige former for sosial omgang på tvers av sosiale klasser som var trygg og skapte en trygg arena for et uteliv for alle sosiale klasser og ble viktig ved å skape en kultur og aksept for det å dra ut, hva som ble ansett som gode fritidssysler og åpnet det offentlige byrommet for flere.

Tivoli var av en slik karakter at mange ulike grupper følte at de hørte hjemme der, og la sine møter og aktiviteter dit. Dette var både sosialdemokrater, målfolk, konservative, bønder, avholdsfolk og religiøse foreninger leide salongene på Tivoli til private eller åpne samlinger.

Særlig ble Tivoli godt besøkt på tvers av sosiale tilknytninger når det var folkekonserter og folkefester som skapte kulturtreff på tvers av barrierer som ellers kunne eksistere, hvor overklassen og arbeiderklassen gikk på forskjellige steder for å ha kulturopplevelser. Mens arbeiderklassen tradisjonelt benyttet seg av byens dansesaler og skjenkestuer, møttes sosieteten mer i private salonger eller på lystgårder utenfor byen. Selv om sentrale skikkelser i begge leire hadde noe ulike begrunnelser, anså de dette for uheldig og oppmuntret til arrangementer i Tivoli som appelerte til alle. Overklassen ønsket gjennom dette en kultivering av de «simplere klasser», mens arbeidsklassens talsmenn øsket å vise fram at de var skikkelige folk som måtte behandles på sine egne, og ikke overklassens premisser. Et kjennetegn ved slike arrangementer var at det kostet lite eller var gratis å komme inn, uten at det gikk ut over produksjonenes kavlitet, med bruk av anerkjente artister og skuespillere.

Et eksempel på slike arrangementer var Den store sangerfesten som ble avholdt i Tivoli i juni 1896 og som samlet sangere fra studentenes, handelsstandens, håndverkernes og arbeidersamfunnets sangforeninger.

Denne kultiveringen gjennom opplevelser og underholdning på tvers av sosiale klasser og ulike tilhørigheter bidro til å skape en bykultur og bedret folks evne til å leve trangt sammen i en by som særlig fram til krakket i 1899 hadde vært i meget sterk vekst.

Både musikkframføringene, men særlig også teatervirksomheten, i form at de ulike typer oppsetninger og produksjoner, som for eksempel ulike teateruttrykk som Secondteatret, Tivoli Opera, Opera Comique og Chat Noir, var også viktige bidrag til utviklingen av norsk teater og scenekunst. Særlig varietéteatrene var populære på slutten av 1800-tallet og disse passet også godt inn i en profil som skulle applere til både høykulturen og den folkelige kulturen, gjennom de mange ulike former for innslag, som skuespill, sang, dans, tryllekunstnere, akrobater, dyrenummer og framvisning av nye, teknologiske oppfinnelser. Dette kunne være glødelamper, titteskap eller røntgenbilder. Senere fylte kinodriften mye av denne samme funksjonen.

Galleri

Litteratur


Koordinater: 59.91368° N 10.73491° Ø