Nationaltheatret

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Nationaltheatrets fasade (Henrik Bull, 1899)
Foto: Danoz73
Bjørn Bjørnson, sønn av Bjørnstjerne Bjørnson var Nationaltheatrets første sjef (1899–1907, og senere 1923–1927).
Foto: Hansen & Weller/Oslo Museum (ca. 1890).

Nationaltheatret er et teaterhus i Oslo, regnet som landets nasjonalscene. Det åpnet 1. september 1899, i en bygning tegnet av Henrik Bull. Den første teatersjefen (1899–1907) var Bjørn Bjørnson (1859-1942), sønn av Bjørnstjerne Bjørnson.

Det var mot slutten av 1800-tallet et sterkt ønske om å etablere en norsk nasjonalscene. Christiania Theater hadde et ensemble som kunne fylle en slik scene, men de hadde først hatt en omflakkende tilværelse siden 1829, og deretter en teaterbygning som var godt egnet i mange år, men som mot slutten av 1800-tallet var for liten og umoderne.

Ved åpningen ble det holdt hele tre åpningsforestillinger over tre dager: Et sammensatt Holberg-program 1. september, Ibsens En folkefiende 2. september og Bjørnsons Sigurd Jorsalfar den 3. september. De tre forfatternes navn er hugget inn på teatrets fasade.

Det måtte en privat innsamling til for å få bygget Nationaltheatret, og selv om man fikk til selve byggingen betød mangelen på offentlig støtte at teatret var sårbart økonomisk. Allerede i 1906 ble det krise. Jubelen etter unionsoppløsningen hadde lagt seg, og interessen for å støtte teatret økonomisk var laber. Først i 1928 kom det statstilskudd, og disse økte sakte men sikkert. I 1975 utgjorde tilskuddene mer enn 90% av driftsmidlene. Tidligere støttet både Oslo kommune og staten teatret, mens støtten nå kun kommer over statsbudsjettet.

Under teatersjef Halfdan Christensen, som tiltrådte i 1911 startet det som gjerne kalles «gullalderen» for Nationalteatret. I denne perioden finner man noen av landets mest kjente skuespillere i teatrets ensemble: Gustav Thomassen, Ragna Wettergreen, Hauk Aabel, August Oddvar, Ingolf Schanche og ikke minst Johanne Dybwad. Plassen like nordvest for teaterbygningen er oppkalt etter Dybwad, og teatrets adresse er Johanne Dybwads plass 1.

Teatret hadde fra 1910 til 1922 eget ballettensemble, som så ble utgangspunktet for Operaballetten. I samme periode, i 1919, ble teatrets orkester omdannet til Kristiania Filharmoniske Orkester.

Under okkupasjonen holdt Nationalteatret åpent. På grunn av kulturboikotten ble hovedscenen satt i brann i 1943, uten at det ble store ødeleggelser. En brann i 1980 gjorde derimot store skader på scenerommet. Salongen klarte seg nokså uskadd, så under restaureringen ble dets spilt stykker foran jernteppet eller i et sirkustelt på plassen foran teatret.

Ved siden av Hovedscenen har teatret tre andre scener. Den eldste er Amfiscenen, som ble opprettet i 1963 ved at prøvescenen ble bygget om. Torshovteatret, i Soria Moria-bygningenTorshov, ble opprettet i 1977 som en del av Nationaltheatret. Den nyeste salen, som også er den minste, er Malersalen, hvor det til tider settes opp nyskrevet dramatikk, lyrikkprogram og lignende.

Jernbane- og T-banestasjonen Nationaltheatret stasjon ligger rett ved og har navn etter teatret.

Foran teatrets hovedinngang står Stephan Sindings bronsestatuer av Ibsen og Bjørnson, skjenket av forretningsmannen Axel Heiberg, medgrunnlegger av Ringnes bryggeri.

Om åpningen av Nationaltheatret 1. september 1899

Nationaltheatret ble åpnet med en festforestilling 1. september 1899, hvor en rekke av tidens kulturpersonligheter og politiske ledere var til stede. Blant de tilstedeværende var kong Oscar II, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Alexander Kielland, Edvard Grieg og Arne Garborg. Hovedbolken av forstillingen, utenom en rekke taler og det seremonielle, var et Holberg-program. Teatersjef Bjørn Bjørnson og arkitekt Henrik Bull mottok ovasjoner og publikums hyllest. Også Ibsen og Bjørnson senior ble vist den samme ære.

Aftenposten refererte fra åpningen i sin utgave dagen etter (utdrag):

Sitat For vel to måneder siden samledes man for sidste gang inden Kristiania Theaters gamle mure til en afskjedens, en takkens, en mindernes fest, hvis eiendommelige, fulblodige høitidspræg vil staa uforglemmelig for alle dem, der fik anledning til at overvære den. Atter har man mødtes til høitid. Atter har man oplevet nogle af disse timer, hvis minde ei vil udslettes - Timer, hvis værd og vegt ikke blot laa i det glimrende skue, som frembød sig for øiet, men tillige og vel saa meget – i den stemning, der maate gjennemstrømme alle, fra den første stund de traadte ind i det nye scenekunstens hjem for Norges hovedstad og derigjennem ogsaa for hele det norske samfund. … Der er stil og lys over theatret, og i trapper og foyerer har tilskueren nok at gjøre med at se sig om. Man føler sig ikke hjemme endnu i de fine haller; Kristiania Theaters spartanske udstyr var jo halvveis blevet en vane gjennem aarene. Men folk er henrykt over at have rum, lys og luft i salonen og udenfor den. Sitat

Galleri

Kilder

Eksterne lenker