Alexander Lange Kielland

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Alexander Kielland)
Hopp til navigering Hopp til søk
Alexander Kielland i 1903.
Foto: Erik J. Birkeland

Alexander Lange Kielland (født 18. februar 1849 i Stavanger, død 6. april 1906 i Bergen) er mest kjent som forfatter – en av «de fire store». Han var også embetsmann, og var de siste årene av sitt liv amtmann i Romsdals amt.

Slekt og familie

Han var sønn av rentier og konsul Jens Zetlitz Kielland (1816–1881) og Christiane Lange (1820–1862). Kunstmaleren Kitty Kielland (1843–1914) var hans søster. På farssida tilhørte han slekta Kielland, og på morssida slekta Lange - for en oversikt over en rekke kjente slektninger, se artiklene om disse to slektene.

Den 18. september 1871 ble han gift med Beate Ramsland (1850–1923), som var datter av kjøpmann Peder Endresen Ramsland og Pernille Seglem.

Liv

Kielland sammen med Bjørnstjerne Bjørnson i 1896.
Foto: Jacob Deichmann Frederik Hegel
Byste av Kielland i Molde, der han var amtmann. Den ble laget av P.S. Krøyer, og både gitt og avduka av Bjørnstjerne Bjørnson i 1907.
Foto: Olve Utne (2008).

Kielland kom fra en patrisierslekt fra Sokndal. Hans tippoldefar Jacob Jansen Kielland (1726–1788) etablerte seg som handelsborger i Stavanger, og gifta seg med en prestedatter. De bodde standsmessig i et hus med 18 rom, og handelshuset gjorde ham til byens rikeste mann. Hans litterære interesser såvel som forretningene gikk i arv til sønnen Gabriel Schanche Kielland (1760–1821). Han lot blant annet oppføre landeiendommen Ledaal, som mange kjenner i form av Sandsgaard i Alexander Kiellands romaner. Gabriel Kiellands eldste sønn Jacob Kielland (1788–1863) tok i sin tur over, og ble modellen til Gammelkonsulen i romanene. Hans sønn var Alexander Kiellands far, Jens Zetlitz Kielland, som levde som rentier og som var en betrodd mann i byen og som ble gift med prestedattera Christiane Lange.

Alexander Lange Kielland var det tredje av sju barn. Han var svært nært knytta til sin mor, og opplevde stor sorg da hun døde i barselseng kort tid før han fylte tretten. Faren ble gift på ny rundt et år senere. Alexander fikk ikke noe nært forhold til sin stemor. Forholdet til faren var aldri helt enkelt. Faren krevde mye av både seg selv og andre. Samtidig hadde han liten sans for forretninger, og valgte altså å leve av avkastningen framfor å drive forretningene aktivt. Han spilte piano og drev en del med maling og treskjæring; mye tyder på at han nok helst ville vært kunstner, men at han ikke følte at det var mulig for ham. Når sønnen viste seg å ha forfatterambisjoner var han derimot åpen for dette. Han kunne være belærende, noe Alexander Kielland ikke satte pris på, men han så allikevel opp til sin far.

Kielland skulle gjennom sitt forfatterskap ha et spesielt forhold til denne slektshistoria. Han hadde stor respekt for det forfedrene hadde oppnådd med handelshuset, samtidig som han ble en radikaler og en av de fremste tilhengerne av dansken Georg Brandes' ideer i Norge. Handelshuset Garman i romanene er basert på det kiellandske handelshuset.

Han fikk på latinskole, noe som også skulle sette spor i romanform. Gift er et krasst angrep på denne puggeskolen. I 1867 ble han, etter tolv år på latinskole, student i Christiania. Han hadde året før blitt forlova med Beate Ramsland. Hennes familie var haugianere, noe som også ble en inspirasjonskilde for Kielland; her fant han det han trengte for å skape skipper Worse. Med tanke på hvor sterke meninger Kielland viser i sine romaner, er det noe overraskende at han i svært liten grad engasjerte seg i de politiske stridene som raste i studentmiljøet på den tida. Han var i det hele tatt lite ute; Christiania hadde han liten sans for, og han satt mest innendørs og leste blant annet Heinrich Heine og Søren Kierkegaard. I 1871 ble Kielland cand.jur. Han fikk haud, altså en middelmådig karakter.

Etter at han var ferdig med studiene reiste han hjem til Stavanger der han høsten 1871 gifta seg. Han kjøpte Malde TeglverkMadla, og drev dette i ni år. Som teglverksdirektør ble Kielland kjent som en arbeidervennlig mann, og han la alle krefter inn i å drive firmaet godt. Ekteskapet skulle vise seg å ikke bli fullt så godt. Det ble raskt gnisninger, trolig mye på grunn av mangelen på et åndelig fellesskap mellom de to. Barn ble det allikevel; fra 1873 til 1876 fødte Beate Ramsland tre barn, og i 1882 kom det fjerde og siste. Vi finner i folketellinga 1875 familien i Øvre Strandgate 476.[1]

Ved siden av forretningene var Kielland opptatt av å følge med på nye tankeretninger og ny skjønnlitteratur. Naturhistorikeren Charles Darwin, filosofen John Stuar Mill og kulturradikaleren Georg Brandes ble spesielt viktige inspirasjonskilder for ham. Han hadde lenge drømt om å bli forfatter, men tvilte på sine talenter. Det ble etter hvert et problem for ham at han følte seg isolert i Stavanger. I 1878 gikk han til det drastiske skritt at han pakka snippesken og reiste fra kone og tre barn for å bli dikter i Paris. Teglverket overlot han til andre. For en som aldri hadde fått én linje på trykk var dette en temmelig spesiell handling. Men Kielland må ha kjent seg selv godt. I juli 1878 ble enakteren Paa Hjemveien trykt i Nyt norsk Tidsskrift, og siden gikk det slag i slag. I løpet av de neste knapt åtte årene ga han ut seks romaner, seksten novelletter og fire scenestykker. Det ble også et betydelig antall artikler og småstykker som ble trykt i aviser og tidsskrift.

Debutstykket Paa Hjemveien er skrevet i Kierkegaards ånd. Kielland angriper løgnaktighet og dobbeltmoral, i tråd med Kierkegaards krav om å «være i sannhet». Han introduserte en sterk kvinneskikkelse, og han kom med en krass utlevering av presteskapet. Dette førte selvsagt til diskusjoner rundt stykket, og Kielland ble mye omtalt. I den første tida etter dette ble det noen noveller og noen reisebrev i Dagbladet, men så kom Novelletter i 1879, og det ble hans virkelig gjennombrudd. Kielland hadde truffet Bjørnstjerne Bjørnson på et ball i Versailles, og Bjørnson var tydelig begeistra over hans framtoning. Men da Kielland leste opp fra noen av sine tekster under et middagsselskap mente han at Bjørnson var noe tilbakeholden i sin ros. På vei hjem fra Paris oppsøkte han forleggeren Frederik Hegel i Gyldendal i København, og la fram novellene for ham. Det viste seg da at om Bjørnson hadde holdt igjen i Paris, hadde han vært tydelig overfor Hegel om at Kielland var en mann med et stort talent. Hegel ville anta boka, og den 1. mai 1879 ble den utgitt. Novellettene var en nyvinning i norsk litteratur. Disse korte novellene tar gjerne utgangspunkt i én hendelse, og bruker det til å belyse et sosialt problem, politiske motsetninger eller andre temater.

Bjørnson og brødrene Brandes la press på Kielland for å få ham til å skrive mer, og til å skrive noe med med substans enn novelletter. Sommeren 1879 var Kielland gjenforent med sin familie på Madla, og han begynte da med Garman & Worse. Det tok fem måneder, og da Hegel fikk manuskriptet ble han svært imponert. Allerede i april 1880 ble den utgitt, og Kielland var straks etablert som en av våre fremste forfattere. Det er en samtidsroman, der handelshuset Garman – som nevnt basert på det kiellandske handelshus – er i nedgangstider. Kielland beskriver konflikten mellom de som vil holde på det gamle og de som vil skape noe nytt. Han stiller seg på parti med kvinnebevegelsen, som var i sin spede barndom. To av hans kvinnefigurer markerer seg spesielt her, ei som blir offer for gamle fordommer, og ei som setter seg opp mot patriarkatet og selv fri til mannen hun vil ha. Samtidig har ikke Kielland en trang til å fornye alt. Hans omtale av de som bygde opp handelshuset kjennetegnes av respekt; han foretrekker de gamle som tok ansvar for sine ansatte framfor den nye tids kyniske kapitalister. Embetsstanden får sitt pass påskrevet, og spesielt prestestanden går det igjen hardt ut over.

For Scenen, en samling med tre skuespill, kom ut bare et par måneder etter Garman & Worse. Deretter begynte han på arbeidet med romanen Arbeidsfolk, som ble utgitt i april 1881. Her er angrepene på byråkratiet svært krasse, og selv Georg Brandes og Bjørnstjerne Bjørnson mente at han gikk for langt i sin agitasjon, og at dette gikk ut over forfatterkunsten.

Da Kiellands far døde i 1881 solgte Kielland teglverket. I mars det året reiste han til København, og vurderte å bosette seg der. Slik ble det; familien fikk seg en villa i København, Hjortevang. Kielland kasta seg ut i selskapslivet, men hadde også en sterk selvdisiplin og jobba hardt med sitt forfatterskap. Fra juni til august, på bare rundt halvannen måned, skrev han romanen Else om den fattige piken som ble forført av en konsul. Som skildring av fattigdom og som oppgjør med Kielland egen klasse var det et svært sterkt verk.

Skipper Worse ble skrevet på tre måneder, og kom ut i juni 1882. Den ble hans mest populære verk. Selv høyrefolk tok den godt imot, selv om Kiellands rykte som radikaler gjorde dem spektiske til forfatteren. Her er handlingen lagt en generasjon tilbake fra Garman & Worse, til andre halvdel av 1840-åra. Angrepene på statskirken fortsatte i denne romanen, mens lekmannskristendommen som han kjente gjennom sin kones familie blir presentert som noe langt mer sympatisk. Et kritisk blikk beholdt han også overfor dem, for han kvier seg ikke for å kritisere lederskapet til en del pengeorienterte medlemmer. Særlig i skikkelsen Madam Torvestad, med hennes pengebegjør og religiøse hykleri, blir dette tydelig.

Kielland fulte opp med To Novelletter fra Danmark, og i 1883 kom romanen Gift. Det ble hans siste bok under oppholdet i København, også den skrevet på kort tid. Oppgjøret med latinskolen er hardt og nådeløst. Igjen tar han opp Kierkegaards tema, å «være i sannhet», når hovedpersonene ender med å sette til side sin idealisme og opprørstrang og i stedet la den ytre tvangen styre dem. I Stavanger nekta bokhandlerne å føre en så ugudelig bok som Gift. Boka ble fulgt opp med Fortuna i 1884 og Sankt Hans Fest fra 1887, der Abraham følges videre gjennom livet. Kielland beskrev Abraham som et negativt selvportrett, som den han kunne blitt om han ikke ved en blanding av anstrengelser og flaks hadde gått klar.

Sommeren 1883 kom Kielland tilbake til Stavanger. Byen var da i økonomisk krise, og Kiellands egne finanser sto det heller ikke så bra til med. Bokinntektene ble mindre, og han måtte ta opp lån for å opprettholde en livsstil han egentlig ikke hadde råd til. Ekteskapet var også blitt enda vanskeligere, og i lange perioder bodde de to fra hverandre. Kielland fikk alkoholproblemer, og la kraftig på seg. Han fikk noe han omtaler som «snorkesyke». Dette er det vi nå kjenner som søvnapné, det vil si at man får pustestand på grunn av snorking. Overvekt er ofte en faktor i dette, og høyt alkoholforbruk forverrer situasjonen. I januar 1885 hadde han fått nok, og meldte seg inn i en avholdslosje. Bjørnson og Jonas Lie søkte samme år om diktergasje for Kielland, men Stortinget forfasta forslaget med 60 mot 49 stemmer. Stavangerpresten og venstremannen Lars Oftedal var en av de som talte sterkest mot Kielland under debatten. De to neste årene ble forslaget tatt opp igjen, men begge ganger ble det forkasta. Debatten om Kiellands diktergasje var en av faktorene som bidro til at Venstre ble splitta mellom «bondevenstre» og «byvenstre».

I 1886 ga Kielland ut romanen Sne, der det igjen var statskirken som var målet for kritikk. Han tok for seg motsetningen mellom liv og lære, og sammenblandingene av religion og politikk. Kort tid etter at denne boka kom ut reiste familien til Frankrike, der de bosatte seg i Cernay-la-Ville utafor Paris, der Kitty Kielland bodde. Det var her han skrev Sankt Hans Fest, den siste bok i trilogien som starta med Gift. I 1888 kom Professoren, og i denne tida kom det også noen lystspill. Kielland var solid etablert som en radikal forfatter, men han var skuffa over at han ikke kunne se noen resultater. De nye radikalerne som kom inn i kunstnermiljøet hadde han stort sett ingen sans for. Hans Jæger og Christianiabohemen viste han en viss forståelse for, men han satte liten pris på deres fokus på seksualitet. Da den nyromantiske diktninga slo gjennom i 1890-åra følte Kielland seg helt fremmed overfor den.

Da han sommeren 1888 vendte hjem til Stavanger satte han i gang med å legge planer om en ny avis, der han skulle være redaktør. Han begynte vinteren 1889 å gi ut Stavanger Avis, og ville gjøre den til organ for det rene Venstre. Pengemangelen var en viktig årsak til at han gjorde dette, men han ønska også å få et organ for sine politiske tanker. Han skrev ofte selv i avisa, og i 1891 ga han ut samlinga Mennesker og Dyr. Samme år ga han ut sin siste skjønnlitterære bok, Jakob, et satirisk portrett av oppkomlingene han så så mange av i denne tida.

Da Kielland fylte 40 den 18. februar 1889 fikk han ikke et eneste telegram, og han må ha følt seg glemt og isolert. Overvekta ble verre, søvnapneen kom tilbake for fullt og han fikk diabetes. Dette førte til trøtthet, konsentrasjonsvansker og dårlig hukommelse. I de siste årene av sitt liv var Kielland flere ganger innlagt på Bergens kommunale Sygehus.

På tross av helseproblemene og på tross av sin omfattende kritikk av embetsstanden, ble han i 1891 borgermester i Stavanger. I 1902 ble han så utnevnt til amtmann i Romsdals amt. Dette løste hans økonomiske problemer, og på tross av dårlig helse skjøtta han begge embeter godt. Han studerte også historie på si, og ga i 1905 ut Omkring Napoleon.

Minnesmerker, veier og plasser

Motiv fra Alexander Kiellands plass i Oslo.
Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket

I Molde ble det i 1907, året etter Kiellands død, reist et monument over ham. Det ble utforma av P.S. Krøyer, og betalt og avduka av Bjørnstjerne Bjørnson.

Flere steder i landet finner man veier og plasser oppkalt etter Kielland:

Galleri

Referanser

  1. Alexander Lange Kielland i folketelling 1875 for Stavanger kjøpstad fra Digitalarkivet.

Litteratur og kilder