Espen Skjønberg

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Espen Skjønberg sammen med Rut Tellefsen i forbindelse med en oppsetning av KirsebærhagenNationaltheatret.
Foto: DEXTRA/Norsk Teknisk Museum (1988).

Espen Henrik Skjønberg (født 7. april 1924 i Kristiania, død 26. august 2022 i Oslo var skuespiller. Han spilte gjennom en lang karriere en sentral rolle på norske scener, i radio, fjernsyn og på film siden 1950-årene og ble omtalt som norsk teaters «Grand Old Man». Hans kunst er omtalt som å være preget av total innlevelse, sterkt scenisk uttrykk og stor publikumsappell.

Bakgrunn

Han var sønn av skuespillerparet Eugen Skjønberg (1889–1971) og skuespiller Henny Skjønberg (1886–1973), født Bucher Eide. Han var bror til skuespiller Pål Skjønberg (1919–2014).

Espen Skjønberg ble i 1947 gift med balettdanserinnen Margrete Ree (1921-1976), datter av Nils Ørnulf Ree og Ebba Kjær. Margrete ble også kalt Lillete. Dette ekteskapet ble oppløst. Margrete og Espen fikk sønnen Jo.[1]

Espen Skjønberg ble 10. mai 1959 gift med skuespiller og sanger Mona Hofland (1929–2010). Ekteparet er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

Virke

Espen Skjønberg og kona Mona er gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2023)

Teater

Skjønberg var ansatt ved følgende teatre:

Skjønberg spilte i flere oppsetninger av stykker av Henrik Ibsen og William Shakespeare. Dette brakte ham som en av få norske skuespillere til også britiske og amerikanske scener.

Han spilte blant annet «Arnold Rubek» i Når vi døde vågner på Almeida Theatre i London i 1990. På Manchesters Royal Exchange Theatre spilte han «Ulrik Brendel» i Rosmersholm (1981), «Gamle Ekdal» i Vildanden (1983), «Dovregubben» og «Knappestøperen» i Peer Gynt (1999).

Filmer

Faksimile fra Drammens Tidende 27. september 1952: annonse for filmen «Vi vil skilles» (regi: Nils R. Müller), der Espen Skjønberg hadde rollen som «Ola».

Som skuespillerbarn kom han tidlig til barneroller også i filmer. Sin første filmrolle var som åtteåring da han spilte en av elevene i filmen En glad gutt (1932), fem år senere hadde han som 13-åring en litt større rolle i filmen som et fantebarn i Tancred Ibsens Fant (1937) og spilte en skolegutt i De vergeløse (1939).

Han spilte tilsammen i rundt 40 filmer og ble tildelt Aamot-statuetten i 1980 for sin fremragende innsats i norsk film. Han huskes særlig som «Ola» i Vi vil skilles (1952), «Jon» i Arven (1979), gamle «Martin» i En håndfull tid (1990) og tittelrollen i Secondløytnanten (1993), som han fikk Amandaprisen for. I Fjernsynsteatret gjorde han særlig inntrykk som «Didrik» i serien etter Olav Duuns Medmenneske (1980).

Utmerkelser og priser

Referanser

  1. Moss avis 10/6/1976

Kilder