Lillebil Ibsen
Lillebil Ibsen – opprinnelig Sofie Parelius Monrad Krohn – født 6. august 1899 i Kristiania, død 22. august 1989 – var skolert danser med en profesjonell ballettkarriere, men ble senere skuespiller. Som skuespiller behersket hun et bredt register av roller, fra farser til seriøse stykker.
Familie
Sofie Parelius Monrad Krohn - kalt Lillebil - var datter av ingeniør Georg Monrad Krohn (1865–1934), som var sønn av skuespilleren Georg Herman Krohn (1831–1870), og danser og skuespiller Gyda Christensen, født Andersen (1872–1969). Moren var i sitt andre ekteskap gift med teatersjef Halfdan Christensen (1873–1950) og i sitt tredje med stortingspresident Carl Joachim Hambro (1885–1964). Navnet Sofie Parelius hadde hun etter skuespilleren Sofie Marie Parelius (1823-1902), som var svigerinne av hennes farfar.
I 1919 ble hun gift med filmregissør Tancred Ibsen (1893–1978), som var barnebarn av både Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson. Sønnen Tancred Ibsen jr. (1921-2015) var diplomat.
Liv og virke
Lillebil Monrad Krohn begynte tidlig med ballett, inspirert av moren, som i tillegg til skuespiller også var danser, ballettpedagog og koreograf. Hun debuterte i 1907 i ballettpantomimen Prinsessen på erten på Nationaltheatret. Så danset hun av og til i matineér med sin mor. Hun fikk en tid undervisning hos den russiske ballettmester Tarasoff og reiste i to år med den russiske koreografen Mikhail Fokine. Deretter dro hun til København for å gå i lære hos Hans Beck, ballettmester på Det kongelige teater.
Som 16-åring fikk Lillebil Monrad Krohn engasjement i Berlin hos den kjente iscenesetteren Max Reinhardt. Her fikk hun en ledende plass i flere ballett- og pantomimeproduksjoner. På denne tiden brukte hun for øvrig morens daværende etternavn, Christensen, som artistnavn framfor sitt eget. Hun hadde en rekke utenlandsopphold som danser, blant annet i London, Paris og New York, i tillegg til jevnlige opptredener i Norge.
Etter at hun giftet seg slo Lillebil Ibsen rot i Norge. I 1923 spilte hun på Centralteatret i melodramaet Scaramouche med musikk av Jean Sibelius. På dette teateret hadde hun også sin første talerolle som voksen, tittelrollen i Alexandre Dumas' Kameliadamen. I 1924 debuterte hun som revyartist på Chat Noir.
Lillebil Ibsen var knyttet til Det Nye Teater mellom 1929 og 1956, hvor hun både spilte en rekke Ibsen-roller, samtidig som hun også profilerte seg som som komedieskuespiller. Fra 1956 til 1969 var hun fast knyttet til Nationaltheatret. For rollen som Mrs. Patrick Campbell i Jerome Kiltys Kjære løgnhals, i samspill med Per Aabel som George Bernard Shaw, fikk hun Kritikerprisen i 1961. Med den samme rollen feiret hun sitt 70-årsjubileum som scenekunstner i 1981.
Lillebil Ibsen hadde også flere filmroller, etter sin debut på lerretet i 1918. Hun medvirket også i forestillinger for Fjernsynsteatret.
Lillebil Ibsen ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden i 1969.
Ettermæle
I et minneord over Lillebil Ibsen i Nationen 24. august 1989, signert "J.Ø", ble hun beskrevet slik (utdrag):
| Det er 78 år siden Lillebil Ibsen debuterte på scenen, og nå har hun lenge vært en institusjon i norsk. Hennes begavelse var så omfattende. ... Få i dag husker at hun var en danser av internasjonalt format - blant annet som prima ballerina hos den store Max Reinhardt i Berlin. Så brøt hun over tvert og ble skuespiller ... Mest gjorde hun seg gjeldende som feiende lystspill-primadonna. I slike roller forente hun er suveren sans for den store stil med vittig humør, presis slagferdighet og stor følsomhet. Men hun tolket også med innlevelse og myndig styrke noen av verdensdramatikkens store tragiske kvinneroller. Vi har hatt få av hennes format, og hun vil bli husket lenge. | ||
Lillebil Ibsen er gravlagt i Ibsen-familiens grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo.
Kilder
- Næss, Trine: Lillebil Ibsen i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 22. oktober 2022 fra https://nbl.snl.no/Lillebil_Ibsen
- Ibsen, Lillebil: Det begynte med dansen. Utg. Gyldendal. 1961. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- «Lillebil Ibsen er død». Nationen 1989.08.24. Digital versjon på Nettbiblioteket.