Per Aabel

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Per Aabel fotografert i 1934.

Per (Peter) Pavels Aabel (født 25. april 1902 i Kristiania, død 22. desember 1999 i Oslo) var skuespiller, danser, koreograf, scenograf og teatersjef, blant landets mest betydningsfulle scenekunstnerne på 1900-tallet, kanskje særlig kjent for sine klassiske komedieroller og som eventyrformidler.

Familie

Per Aabel var sønn av skuespiller Hauk Aabel (1869-1961) og skuespiller Svanhild Johannessen (1882–1971), og forble ugift. Han var bror til skuespiller Andreas Aabel (1911-1948) og forstmann Egil Aabel (1905-1989), sønnesønn av legen Morten Andreas Leigh Aabel (1839-1901) og oldebarn av presten Peder Pavels Aabel (1795-1869). Faren var fetter av maleren Gerhard Munthe (1849–1929) og forfatteren Margrethe Munthe (1860–1935).

Liv og virke

Scenebilde fra Nationaltheatrets oppsetning av David Storeys stykke Hjem, som hadde premiere høsten 1971: Per Aabel (til venstre) sammen med Stein Grieg Halvorsen.
Foto: Frits Solvang/DEXTRA Photo.
Faksimile fra Dagbladet 9. februar 1937; annonse for forestillingen Familiens sorte faar med Per Aabel på Carl Johan Teatret i Karl Johans gate 39.

Med foreldre som begge var skuespillere kom Per Aabel tidlig i kontakt med teaterlivet. Allerede som 11-åring spilte han Aamund i en barneversjon av Til Sæters på Centralteatret.

Aabel gikk ett år på gymnaset på Hallings skole før han fortsatte utdannelsen på Statens håndverks- og kunstindustriskole. På Hallings skole hadde han kronprins Olav som klassekamerat, og han forble venn med ham livet ut. Ved siden av kunstfagstudiene gikk han på ballettskole hos Augusta Johannessén, og debuterte i 1921 som danser i balletten Carneval på Mayol.

Sammen med Lillebil Ibsen startet Per Aabel en ballettskole i Kristiania i 1922. Han hadde da hatt studieopphold hos ballettpedagog Enrico Cecchetti i London. Blant elevene på skolen var Sonja Henie.

I 1924 presenterte Aabel sin første danseforestilling med egen koreografi, på Casino Teater. Han forsatte deretter studiene 1924-1925 ved L'École des Beaux-Arts i Paris. I 1925 var han koreograf, kostymetegner og scenograf på Chat Noir-revyen Ikke mas – alle faar, og i 1926 regidebuterte han med Barbra Rings Prinsessen og spillemanden på Nationaltheatret.

I de neste årene spilte Aabel ved teatre i Wien, Praha og Budapest, fulgt av flere studiereiser i Europa. Han kom hjem til Norge i 1931, hvor han debuterte som skuespiller og sanger på Det Nye Teater, mot Kirsten Heiberg i operetten Det svake kjønn. Selv om han fra tid til annen fortsatt var aktiv som regissør, koreograf, kostymetegner og scenograf, var han fra da av først og fremst skuespiller.

I 1933 regisserte han, sammen med Harry Ivarson Jeppe paa Bjerget, som var en tidlig talefilm i Norge.

Mellom 1933 og 1938 drev Per Aabel og Thorleif Reiss Carl Johan Teatret i Oslo. Fra 1938 til 1940 var Aabel ansatt ved Centralteatret, der han blant annet spilte Jean de France, hans første Holberg-rolle. I 1940 ble Per Aabel ansatt ved Nationaltheatret, hvor han forble fram til han ble pensjonert i 1972. Han deltok også i en rekke oppsettinger som pensjonist.

Som tillitsvalgt på Nationaltheatret ble Aabel innkalt til avhør på Victoria terrasse etter sabotasjebrannen på Nationaltheatret i 1943 og satt en periode fengslet i Møllergata 19. Resten av krigen tilbrakte han utenbys.

Som filmskuespiller debuterte Per Aabel i 1938 i Sverige mot Tutta Rolf i Ombyte förnöjer. Han spilte «Anton Schack» mot Sonja Wigert i Kjærlighet og vennskap fra 1941 og hadde hovedrollen mot Wenche Foss i En herre med bart (1942), den første norske filmmusikalen, men hadde ellers få store filmroller.

Per Aabel var mye benyttet som underholder i fjernsynet fra starten i 1960. Han ble også særlig kjent som eventyrformidler, gjerne med H. C. Andersen-eventyr, mest etter at han ble pensjonist.

Fra 1972 mottok Per Aabel Statens kunstnerlønn.

Det var en dårlig bevart hemmelighet at Per Aabel var skeiv; Jan Olav Gatland omtaler ham som «landets best kjende skaphomse». Omkring 1970 ble han venn med Finn Sørensen, som var nesten 30 år yngre enn ham. De fikk et stadig nærere forhold, og selv om de bodde hver for seg tilbrakte de mye tid i hverandres selskap. Da Per Aabel brakk lårhalsen i 1993 ble Sørensen oppført som hans nærmeste pårørende. En del utenforstående oppfatta Sørensen som en gratispassasjer som hang seg på Aabel for å leve av hans suksess, men slik var det ikke. Ferdinand Finne har fortalt at Aabel en gang i 1970-åra ble oppfordra til å stå fram, fordi det ville tjene saken. Per Aabel reagerte med å spørre om hva kongen ville tenke; han var nemlig en god venn av kongen. Det nærmeste han kom å stå fram offentlig var da han deltok på arrangementet «Timer mot Aids» i 1986, på en tid da hiv/aids fortsatt var nesten utelukkende forbundet med homofile. Gatland mener dette lille skrittet i retning av åpenhet kan ha hengt sammen med at hans kollega Arne Bang-Hansen hadde gitt ut sin selvbiografi Fra mitt skjeve hjørne, uten at det fikk store konsekvenser for ham.

Bosteder

Etter å ha bodd noen år i Arbins gate 4 i sentrum av Kristiania, på samme tid som Henrik Ibsen bodde i gata, flyttet familien Aabel i 1910 til en villa som ble kalt Hauklia (etter faren) i Frognerseterveien 18c på Slemdal i Aker. Etter farens død bodde han i villaen sammen med moren, og etter hennes død bodde han der alene. Villaen ble revet i 2002.

Ettermæle

Per Aabel er gravlagt i familiegrav på Vestre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

I sin artikkel om Per Aabel i Norsk biografisk leksikon gir Trine Næss denne beskrivelsen av ham (utdrag):

Til tross for sin forfinede, lett affektert gammeldagse overklassestil ble Aabel sitt århundres kanskje mest folkekjære scenekunstner i et land med jåleriangst. Som sådan er han et paradoks. Forklaringen er nok at alle forstod at han var et hyggelig og varmt menneske, og først og fremst at han på sin underfundige, lett ironiske måte var genuint morsom.

Daværende teatersjef ved Nationaltheatret, Ellen Horn, uttalte følgende til Aftenposten etter hans død (trykket 23. desember 1999):

Per Aabel er dette århundrets største mannlige scenekunstner. For oss på Nationaltheatret en unik inspirator, som også lærte oss ydmykhet for faget, scenen og publikum. Han holdt arven levende for oss. Som skuespiller hadde han absolutt gehør og evne til uten fakter å forme uendelige dybder i enhver rolle med musikalitet, timing og hardt arbeid. Per trekker hele århundret med seg.

Per Aabel er gravlagt i familiegrav i en urnelund på Vestre gravlund i Oslo, sammen med foreldrene, broren Andreas, og svigerinnen Ellen. Han ble bisatt på Statens bekostning i nærvær av kongefamilien.

Aabel mottok en rekke priser og utmerkelser. Han ble kommandør av St. Olavs Orden i 1969, kommandør med stjerne i 1978 og mottok storkorset i 1988.

I 1999 ble en statue av Aabel i rollen som Jean de France, utført av Nina Sundbye, avduket utenfor Nationaltheatrets sceneinngang. Inne på Nationaltheatret står en bronsebyste av ham, utført av Joseph Grimeland (1962), og her henger også et maleri av ham (som Henrik i Mascarade), utført av Per Krohg (1959).

Fra 1979 deles Per Aabels ærespris årlig ut til en særlig fortjent scenekunstner.

Kilder og referanser


Eksterne lenker

Hentet fra «https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Per_Aabel&oldid=2103409»