Klingenberg (strøk)
Klingenberg, opprinnelig Klinchenberg er et område mellom dagens bygninger Nationaltheatret og rådhuset i Oslo og ga navn til Klingenberggata som også gikk i området og ble navnsatt i 1852, samt til den senere Klingenberg kino fra 1938. Navnet kommer fra en høyde som lå mellom dagens Høyres Hus og Fridtjof Nansens plass, og som også ble kalt Piperviksberget.
Avgrensning
Området var i en trekant, fra toppen av Bakkegaten i sør nedover mot Studenterlunden avgrenset mot vest av Klingenberggaten og Grünings løkke mot øst. Det vestlige hjørnet ble dannet av hjørnet hvor Bakkegaten møtte Klingenberggaten, og dette lå lenger vest enn dagens Olav Vs gate.
Tollinnkrevning
Helt siden 1600-tallet hadde det vært en tollstasjon, med tilhørende vertshus og skjenkestue på stedet. på 1700-tallet kom det et aksisehus som var i drift fram til aksisen ble avskaffet i 1842, for fortolling av varer til byen fra vest. Aksisen ble opprinnelig innkrevd ved Store Voldport, men da festningsverkene rundt byen ble revet tidlig på 1700-tallet kom det aksisehus på flere steder i byen.
Forlystelsesområde
Klinkenberg
Klingenberg er nevnt som vertshus første gang i 1689. Stedet lå ved innfartsveien til byen fra vest, men samtidig så nærme byen at det var innenfor rekkevidde for folk derfra. Stedet hadde tidlig et dårlig rykte, det foreligger en klage allerede fra 1724 da en ung jente som skulle føre en ku hjem til Pipervika fra Bymarken hadde blitt overfalt og kraftig slått så blodet fløt av en ung mann fra et «meget vel bekiendte Hus Klinchenberg kaldet her i Pebbervigen». Selv om klagen ikke direkte nevner at dette var et vertshus, er dette sannsynlig og klagen tyder på at det har vært et ganske røft klientell som har vanket der.
Eiendommen var i denne tiden i magister Bernt Brevigs eie. I juli 1729 fikk det kjente handelshuset Collett & Leuch auksjonsskjøte på eiendommen. Det fulgte med en urtehave. Igjen etter bare ett år ble den solgt på auksjon, og gullsmed G. F. Stein gjorde et svært fordelaktig kjøp da han betalte bare 40 rdl. for alt. Han hadde eiendommen til 1755 da den ble solgt til hattemaker Christen Hansen Øen. På starten av 1800-tallet var den kommet i kjøpmann Andreas Andersen Ells eie. Han kjøpte opp 10 små løkker rundt og utvidet således dets areal mye. Han var eier til 1836. Neste eier måtte betale 3 600 spd. for eiendommen som da var økt mye i pris.
Caspary
Allerede i 1820-årene ble det gjort forsøk på å heve stedets rykte, men nærheten til prostitusjonen i området gjorde at dette var vanskelig. Men ikke helt fånyttes da det i 1829 ble arrangert konserter og teaterforestillinger i husets hage, og i 1830-årene sto den danske konditor og arrangør Nicolai Caspary (1794–1869) bak byggingen av den innendørs varietescenen Apollo-Salongen, og mellom 1830 og 1840 kom konsertlokalet Klingenberg Festsal. Casparys gode rykte og målrettede innsats gjorde at området ble mer respektabelt og familievennlig. Caspary la også grunnlag for at Klingenberg var et sted hvor også kvinner kunne gå, blant annet gjennom sitt konditori, da det etter den tids konvensjoner var konditorier et sted hvor kvinner kunne gå ut.
Sandelin
En fornøyelsespark vokste fram rundt Apollo-Salongen og Klingenberg Festsal og området utviklet seg til et midtpunkt for hovedstadens fornøyelsesliv, og anlegget ble i 1849 kjøpt av tyske Jacob Sandelin som utviklet hagen med turstier, blomster, trær og pavljonger, slik at anlegget ikke lenger bare var et serveringssted med forlystelser omkring. Sandelin satte også opp en karusell. I Casparys tid på 1840-tallet utgjorde området en tomt på rundt 16 dekar, men gjennom oppkjøp av naboeiendommer ble det etter hvert utvidet til rundt 20 dekar. Sandelin holdt på et anstendig og godt rykte, og alle som ikke oppførte seg bra ble vist bort. Under Sandelin ble også kvinnene en stor og viktig del av publikummet, et grunnlag som Carspary hadde lagt. Det ble gitt konserter med både lett folkelig underholdningsmusikk og klassisk reportoar. Kveldene ble avsluttet med fyrverkeri.
Sandelin etablerte Klingenberg teater ved siden av festsalen og den nye teaterscene lå på hjørnet av Klingenberggaten og Bakkegaten, og hvor omreisende operette- og teatergrupper opptrådte. Klingenberg ble også stedet for ulike og halvoffentlige arrangementer, folkemøter, sangerstevner, basarer og studentarrangementer. På 1850-tallet var de skandinavistiske studentmøters tid, og da besøkte Uppsalastudentene Christiania i 1852, ble avskjedsfesten ble avholdt på Klingenberg med 3000 mennesker til stede. På 1850-tallet var både Henrik Ibsen og Ivar Aasen blant de faste publikummerne på Klingenberg.
I 1851 ble det gitt konserter med musikk i Strauss-sjangren, hvor hagen ble opplyst av 3000 lykter, og både «Myllarguten» og Ole Bull spilte.
Beyer
I desember 1856 ble Klingenberg kjøpt av svenske Carl J. G. Beyer (1816–1879), etter at Beyer i mange år hadde arbeidet under og driftet stedet sammen med Sandelin. På denne tiden begynte det mer høykulturelle publikumet å gå andre steder enn på Klingenberg, og Beyer arbeidet hardt for å holde på det sosialt sammensatte publikummet. Sesongen 1861 åpnet med nyoppussete lokaler og det ble avertert med anstendige tilbud som sirkus, konserter, teater og folkefester. Men dette var bare delvis vellykket, da kostyme- og maskeradeball og tilsvarende fester fortsatt ga stedet et noe frynsete rykte, og nærheten til prostitusjonen i området utenfor resulterte i bekymrede leserinnlegg i avisene.
I 1868 var Beyer konkurs, og stedet ble lagt ut for salg, og annonsen forteller at Klingenberg på dette tidspunktet besto av parkareal, en hovedbygning (restauranten), konsertlokale (Apollo-Salongen), festsal, teaterbygning, gartnerbolig, drivhus, to kjeglebaner og mye mer. Stedet ble i april samme år kjøp av et interesseselskap av seks eiere, hvor Christiania Bryggeri (stiftet 1855) var den største eieren. Beyer fortsatte som leietaker av stedet, og driftet dette fram til 1874. Maskeradeballene fortsatte, disse ga tydeligvis fortjeneste, men slet også på stedet navn og rykte. Stedet ble samme år solgt videre til et annet interesseselskap med fire eiere, til en lavere pris enn hva som var betalt seks år tidligere. Stedets rykte og renommé ble bare dårligere i årene fram til salget i 1877 og omdannelsen til Christiania Tivoli.
Christiania Tivoli
Utdypende artikkel: Christiania Tivoli
Fra 1877 fikk området navnet Christiania Tivoli etter at den nye eieren Knut Oscar Tivander (1842–1889) sørget for en opprustning av området.
Denne opprustningen og utviklingen av området ble videreført av eieren i årene 1887 til 1898, danske Bernhard Holger Jacobsen som gjennomførte en omfattende oppgradering og ga anlegget et mer internasjonalt preg.
Sanering
Allerede i 1916 vedtok bystyret at det nye rådhuset skulle reises i Pipervika, og at hele området skulle saneres. Men som så mye annet på denne tiden, lot dette ikke seg gjennomføre umiddelbart på grunn av vareknappheten og dyrtiden som følge av første verdenskrig, og de etterfølgende årene med den økonomiske depresjonen og finanskrise.
Som følge av den økonomiske oppgangen utover på 1930-tallet, ble Pipervika sanert fra 1935 og høyden som ga området navnet ble utplanert som følge av den nye reguleringen til det nye rådhuset.
Kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Klingenberg - område i Store norske leksikon
- Melvold, Erik Oluf: «Fra Klinkenberg til Tivoli», St. Hallvard, s. 5-22, nr. 4 2003, Oslo Byes Vel, ISBN 82-92392-08-4
- Temahefte nr. 30: Fra Klingenberg til Tivoli, Skoleetaten i Oslo
- Forlystelsesstedet Christiania Tivoli «i fuldt Strud!» 1877-1898., masteroppgave i historie våren 2017, Ida Pernille Dahl, Institutt for arkelologi, konservering og historie, Universitetet i Oslo
- Lise Lyche: Norges teaterhistorie, side 148–150, Tell forl, Asker 1991. Digital versjon på Nettbiblioteket
- Dagsposten, 6. september 1878 (no. 207)