Kristianiakrakket

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Kristianiakrakket var en brått og kraftig fall i aksje- og eiendomsmarkedet i Kristiania i 1899. Etter en lengre periode med sterk økonomisk vekst utløste en konkurs den 11. juni 1899 et voldsomt kurstap i flere banker, noe som førte til ytterligere konkurser og en kraftig nedgang i byggevirksomhet i hovedstaden.

Kristiania hadde i løpet av 1800-tallet opplevd kraftig ekspansjon. Som følge av de mange arbeidsplassene i byen steg folketallet, og for å skaffe bolig til alle ble det oppført svært mange nye leiegårder og andre bolighus. Selv i dag er mange områder i byen prega av leiegårdsbebyggelsen som ble oppført på 1800-tallet, spesielt i perioden fra 1870 og fram til krakket. Det ble etablert flere nye banker i Kristiania. Blant de viktigste var Den norske Diskontobank, Den norske Aktiebank, Den norske Industri- og Vexelbank, Christiania Privatbank, Norsk Vexel- og Landmandsbank og Kristiania Delkrederbank. Det kom også mange aksjeselskaper, og spekulasjon bredte om seg. I 1897 begynte man å omme med ukentlige kursnoteringer på aksjene, hvilket forsterka idéen om at det var mulig å bli rik på kort tid.

I slike oppgangstider har bankene ofte en liberal utlånspolitikk. Ikke bare ga de store lån, de tok også sikkerhet i aksjer. I en slik økonomisk situasjon skal det lite til for at balansen forrykkes, med brå nedgang som resultat. Det hele ble verre av at flere av banksjefene i byen selv deltok i spekulasjon, hvilket førte til at ved kursfall kunne også bankenes kapital gå tapt.

I juni 1899 gikk firmaet Chr. Christophersen & Co. konkurs. Eierne hadde mista oversikten over sine spekulasjoner, og drev det som ble kalt «vexelrytteri» for å redde inn situasjonen. Dette vil si at de innløste veksler som det egentlig ikke var dekning for, slik at de kunne få kortsiktig kapital. Men fordi tilstanden ikke bedra seg raskt måtte de dekke inn dette med nye veksler uten dekning. Konkursen ble etter sigende utløst da kjøp og salg av dårlige veksler ble avslørt av et pratsomt bankbud. Det viste seg at firmaet hadde en gjeld på 14 millioner kroner. I 1899 tilsvarte denne summen omkring tjue prosent av statens årlige utgifter. Konkursen førte raskt til et kurstap på til sammen 17 millioner i de nystifta bankene, og i løpet av få år hadde gått konkurs eller måttet legge ned. Banksjef Arntzen i Diskontobanken endte også opp med en dom på 28 dager på vann og brød for sine ulovlige spekulasjoner. Antallet konkurser i byen steg fra 62 i 1898 til 218 i 1899, mens arbeidsløsheten steg fra noen få tusen i 1898 til over 11 000 i 1899.

På grunn av finansproblemene var det kraftig nedgang i boligbygginga. I 1898 var det 1756 byggemeldinger, og i 1900 bare 764. Dette fikk ringvirkninger; leveranser av byggematerialer ble mer enn halvert, og mange byggearbeidere ble arbeidsløse. Folketallet sank for første gang på lenge i byen mellom 1900 og 1905. Dermed ble mange leiegårder stående mer eller mindre tomme, og husverter måtte i noen tilfeller sette husleia til null for å beholde leieboerne inntil krisa var over og man igjen kunne begynne å ta betalt. Arkitektene opplevde også dårlige tider; mange av de kjente arkitektene fra oppgangstidene hadde svært få oppdrag etter 1900.

Først et sted mellom 1905 og 1910 hadde økonomien stabilisert seg skikkelig. Noen ny byggeboom skulle ikke komme før etter andre verdenskrig.

Kilder