Tivolihaven
Tivolihaven var friområdet rundt etablissementene i Christiania Tivoli, og var en hage med store, gamle almetrær, blomsterarrangementer og prydbusker, om kveldene opplyst med kulørte lykter.
Hagen åpnet i midten av mai hvert år med utendørs servering og friluftscene, etter at alt program om vinteren var innendørs.
Den ble anlagt som et opparbeidet parkområdet fra midten av 1800-tallet, videreutviklet av svenske Knut Oscar Tivander (1842–1889) som etablerte Christiania Tivoli og ledet dette i årene 1877 til 1879 og eieren i årene 1887 til 1898, danske Bernhard Holger Jacobsen.
Allerede det første serveringsstedet på Klingenberg, første gang nevnt som vertshus i 1689, skal ha ligget på Bymarkens grunn og hatt en stor hage rundt seg. Da arbeidet med å oppruste området og dets renomme ble igangsatt særlig fra 1820-årene ble hagen tatt i bruk og fra 1829 arrangerte Det Borgerlige Sommerselskab konserter, ball og teaterforestillinger i husets hage.
Mellom 1830 og 1840 sørget daværende eier, konditor Nicolai Caspary at Klingenberg Festsal, Klingenberg Theater og Apollosalongen oppført, og i 1849 ble en ny sensasjon, en karuell, etablert i hagen, mens denne ble samtidig istandsatt med spaserveier, kulørte lykter og uteservering av Jacob Sandelin.
I 1851 ble det gitt konserter med musikk i Strauss-sjangren, hvor hagen ble opplyst av 3000 lykter, og både «Myllarguten» og Ole Bull spilte. Da Uppsalastudentene besøkte Christiania i 1852, ble avskjedsfesten ble avholdt på Klingenberg med 3000 mennesker til stede. Hagen ble opplyst av gasslamper og i en fonténe rant det punsj og limonade.
Etter at Tivander etablerte området som Christiania Tivoli ble også hageanlegget opprustet og fikk mr mer parkmessig anlegg, med nye spaserveier, belysning og serveringssteder.
Dette arbeidet ble videreført under Jacobsen som også ansatte en egen gartner for hagen for å sikre vedlikeholde. Jacobsen anla skytepaviljong (1888), rutsjebane (1890) og basarbygning (1891), arkitekt Alfred Christian Dahl, samt kjeglebane, skøytebane og tombola. Jacobsen fikk innlagt elektriske belysning av hele anlegget allerede i 1891, et år før tilsvarende kom i byen gatebelysning.
De nye bygningene som kom tidlig på 1900-tallet medførte en viss nedbygging av hagen og gjorde at Tivoli mistet litt av sitt grønne preg.
Likevel ble uteservingen i Tivolihaven sommeren 1918 omtalt som byens beste:
| Men den største og mest virkelig friluftsrestaurant er for øieblikket i Tivolihaven. Intet er fuldkomment, heller ikke denne restaurant; betjeningen er kanske lidt sen, og duger og service kunde vel været penere. Men haven er fyldt af blomster og duftende urter, der er smaa borde og bænker under brogede, orientalske kjæmpeparasoller, og et stort orkester spiller dagens nyeste melodier; med lidt fantasi kan man indbilde sig, at det er et lidet stykke Kina uden geishaer. Og solen skinner, og fuglene synger, og liver er ikke saa allerværst alligevel. | ||
| – Aftenposten, 7. juli 1918 | ||
Kilder
- Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon. Utg. Kunnskapsforlaget. 2010. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Klingenberg - område i Store norske leksikon
- Melvold, Erik Oluf: «Fra Klinkenberg til Tivoli», St. Hallvard, s. 5-22, nr. 4 2003, Oslo Byes Vel, ISBN 82-92392-08-4
- Temahefte nr. 30: Fra Klingenberg til Tivoli, Skoleetaten i Oslo