Bokmål

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk

Bokmål er en av to offisielle rettskrivningsnormer i norsk. Normen er basert på dansk skriftspråk, som hadde blitt de facto offisiell norm i Norge i dansketiden. Det er gjort tilpasninger til norsk talespråk, opprinnelige spesielt til dialekter / sosiolekter i de høyere klasser i området rundt Oslo. Det er siden gjort en betydelig tilnærming mot nynorsk, den andre offisielle rettskrivningsnormen, gjennom å gi andre dialektformer innpass. Det moderne bokmålet ble en av to offisielle målformer i 1929.

Den opprinnelig formen av bokmål er tildels bevart i den uoffisielle normen riksmål. Omkring 85 % til 90 % av befolkningen bruker bokmål som sin primære målform når de skriver.

Navnet bokmål

Ordet 'bokmål' har en lang historie: Skalden Þorarin Loftunga brukte allerede før 1050 det norrøne ordet bókamál om latin. Senere ble det også brukt om knot i både dansk og norsk, i betydningen at folk prøvde å snakke slik man skrev.

Aasmund Olavsson Vinje brukte i 1850-åra 'bokspråk' og 'bokmål' om gjengs skriftspråk, i motsetning til hans egen landsmål. Noen år senere brukte Ivar Aasen det som betegnelse på gjengs skriftspråk, i motsetning til det dialektbaserte landsmålet. Han beskrev det i sin Ordbog fra 1873 som en «Sprogform som bruges i Bøger».

I 1885 ble bokmål brukt som betegnelse på det som var gjengs skriftspråk da 41 stortingsrepresentanter ba Stortinget om å se på om landsmålet kunne bli sidestilt med dette. I kirkekomiteens innstilling ble det ikke kalt bokmål, men i stedet «vort almindelige Skrift- og Bogsprog». Første lov som bruker ordet bokmål er lov om folkeskolen av 1892, som nevner «landsmaal» og «det almindelige bogmaal».

Da bokmål og nynorsk ble de to offiselle normene i 1929 ble det presidert overfor departementene at de var disse navnene som skulle brukes, og ikke de eldre navnene landsmål og riksmål.

Litteratur og kilder