Norges Kommunistiske Parti

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Lenin har spilt en stor og fremherskende rolle i Norges Kommunistiske Parti. På partihuset i Søndre Tollbodgate 21 i Tromsø sto han alltid framme, samtidig som han voktet over forsamlingen fra sin fremtredende plass på veggen.

Norges Kommunistiske Parti (NKP) ble stiftet 4. november 1923, som en følge av at Det norske Arbeiderparti (DNA) sprakk på sitt ekstraordinære landsmøte.

Arbeiderpartiet brøt med Komintern, Den kommunistiske internasjonale, også kalt 3. Internasjonale. NKP startet sitt første møte i Østkanten Samfunnshus i Kristiania. Der valgte man Sverre Støstad til formann. Som nestformann ble valgt Halvard Olsen. Peder Furubotn ble partiets første sekretær, og Elias Volan kom også med i partiets første sentralstyre sammen med Olav Schefloe som ble valgt til redaktør av partiets hovedorgan, Norges Kommunistblad.

Trønderne

Da Edvard Bull skrev sin hovedoppgave til filologisk embetseksamen var det om Trønderne i norsk arbeiderbevegelse før 1914. Det er fristende å holde oppe dette banebrytende arbeidet av Edvard Bull d.y. når historien om NKPs første sentralstyre skrives: Støstad og Schefloe var begge fra Steinkjer og Volan fra Inderøy (Nord-Trøndelag). Halvard Olsen kan vi med en liten tilsnikelse si at kom fra Trondheim (men han var født i Harstad - i ei grend som tidligere hørte inn under Kvæfjord kommune). Da blir det altså bare Furubotn som var «annerledes» ved å være vestlending.

Andre verdenskrig

Etter det tyske angrepet på Norge 9. april 1940 begynte både tyske okkupasjonsmyndigheter og deler av det norske politikorpset raskt å interessere seg for NKP. Utrykningspolitiet, som i 1937 hadde tatt over etter Statspolitiet og som var under ledelse av Jonas Lie hadde overvåking som en del av sine oppgaver, og Lie hadde vært spesielt interessert i å overvåke kommunistene. Justisminister Trygve Lie (AP) hadde krevd at også nazister og fascister måtte overvåkes, ettersom de også utgjorde en trussel mot demokratiet, men han hadde heller ingen problemer med overvåking av norske kommunister. I en debatt i Stortinget i februar 1940 hadde Olav Meisdalshagen (AP) gjort det klart at han mente at nazister og kommunister måtte sidestilles som trussel mot samfunnsordenen, og han gikk inn for pressesensur, yrkesforbud for kommunister på visse arbeidsplasser og andre tiltak.[1] Det ble til og med diskutert internering av kommunister, der betegnelsen «konsentrasjonsleir» ble brukt; den litt mildere betegnelsen «interneringsleir for upålitelige personer» var rett nok mer i bruk.[2]

Da tyskerne begynte å aksjonere mot NKP fikk de dermed umiddelbart assistanse fra norsk politi, som lenge hadde drevet med liknende tiltak mot NKP. Partiet var på begynnelsen av krigen bundet av ikkeangrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. I Arbeideren ble det manet til ro, og det ble presisert at sabotasjeaksjoner var til skade for arbeiderklassen og folket.[3] Fra tysk side tolka man ikkeangrepspakten noe annerledes: Den var ikke en fredsavtale mellom nazistene og de Moskva-tro kommunistene. Kartlegging av NKPs medlemmer begynte derfor raskt, og norsk politi hadde allerede oversikt over mange. Willy Laqua fra det tyske Abwehr, kontraspionasjen, fant Jonas Lies arkiv fra hans tid i Finnmark før krigen, og fikk skrevet av deler av det før Lie krevde det tilbake. Laqua begynte så å bygge opp et nettverk av angivere. Flere av de rundt 40 han knytta til seg var i utgangspunktet ikke nazi-sympatisører, men først og fremst anti-kommunister.

For å få mer oversikt begynte tyskerne å overvåke alle slags foreninger og forsamlingssteder. Den 16. august 1940 gikk de også til aksjon mot NKP i en omfattende razzia. Tyngdepunktet var i Oslo og Akershus, slik at man kunne lamme partiets sentrale organer, men også andre steder i landet var det aksjoner denne dagen. I Oslo var omkring 70 tyske politimenn involvert, med en forsterkning på 31 mann fra norsk ordenspoliti og 34 fra kriminalpolitiet. En rekke kjente kommunister fikk hjemmebesøk tidlig på morgenen, og partisekretariatets kontor ble endevendt. I den tyske rapporten ble han som skrev den ned nostalgisk, og mintes Gestapos storming av «Karl Liebknecht-Haus» i Berlin 1933.[4] Det største kuppet under denne aksjonen var abonnementslistene til Arbeidere i Oslo. Der fant de navn og adresser til mellom 2000 og 3000 abonnenter. NKP hadde på dette tidspunkt ikke gjort noe forsøk på å skjule dette viktige kartoteket. Dette er typisk for krigens tidlige fase, da nazistenes motstandere ofte var svært uforsiktige. Det ble også funnet et medlemsarkiv for Oslo og Akershus med rundt 450 navn, antagelig med betydelig overlapping av arkivet fra Arbeideren. Tyskerne fikk også fatt i medlemsarkiv i Telemark, Vestfold og Hedmark. Spesielt Hedmarkskartoteket var viktig; i Vestfold og Telemark hadde man noe bedre oversikt fra før på grunn av overvåking etter Menstadkonflikten og andre arbeidskonflikter.

Ei norsk-tysk kvinne som deltok i jakta på kommunister, som tolk under forhør der det ble brukt tortur og etter hvert som kartlegger av kommunister, bygde opp et eget kartotek som ble plassert hos Gestapo. Der mente hun å ha oversikt over alle medlemmer av både NKP og Arbeiderpartiet. Hun hevda at grunnlaget var opplysninger fra kvinner som var gift med NKP-medlemmer. Det stemmer utvilsomt at noen som var i den situasjonen ga opplysninger for å redde sin egen familie, men det er overhodet ingen grunn til å tro at de kan ha hatt noen fullstendig oversikt over hele medlemsmassen, og særlig ikke over alle AP-medlemmer.[5] Hvorfor hun ga en slik forklaring er uklart; kanskje var det for å dekke over et kontaktnett.

En betydelig antall kommunister ble internert etter aksjonen i august 1940, og de andre ble overvåka. Fra NKPs side var parolen fremdeles at man skulle forholde seg rolig. Med angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941 endra alt seg. Da begynte den kommunistiske motstandsbevegelsen sin aktivitet. Flere hadde erfaring både fra den spanske borgerkrigen og fra skipssabotasje før krigsutbruddet, og i motsetning til Milorg begynte de umiddelbart å bruke voldelige virkemidler. De kommunistiske motstandsgruppene som Osvald-gruppa og Pelle-gruppa drev selvstendig motstandsarbeid, men samarbeida også med Milorg om en del aksjoner, blant annet likvideringer før Milorg fikk et eget apparat for slikt. Forholdet mellom NKP og gruppene var til dels uklart. De lå til dels under NKPs kontroll – i den grad forholdene tillot en faktisk kontroll – og var til dels frittstående.

Etter krigens slutt skulle kommunistene oppleve å bli skjøvet til side når medaljene ble delt ut. Flere fikk sine deltagermedaljer først ut på 2000-tallet. De opplevde også at den kalde krigen førte til at de igjen var samfunnsfiende nummer en. Samtidig opplevde de sin største parlamentariske framgang noen sinne, med elleve mandater på Stortinget og to medlemmer i samlingsregjeringa.

Aviser

Minnesmerke over falne fra NKP under andre verdenskrig, på Nordre gravlund i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen

NKP har gjennom partiets historie gitt ut en rekke aviser. I mellomkrigstida var det et betydelig antall fordelt rundt i landet, mens det etter krigen primært har vært det sentrale organet Friheten, som starta som illegal avis i 1941. Mange av de andre avisene hadde kort levetid, og de fleste klarte seg ikke over i 1930-åra. Flere av avisene i lista ble utgitt før og/eller etter de datoene som er angitt. Dette skyldes at de på grunn av splittelser og maktkamp skiftet eier mellom forskjellige partier. Datoene i tabellen angir derfor perioden avisa ble ble grunnlagt og nedlagt som NKP-avis, og ikke nødvendigvis hvilken periode den faktisk ble utgitt.

Nedgangen i antall aviser skyldes i mange tilfeller dårlig økonomi, men det kom også en reaksjon fra sentralt hold på det man anså for å være en utglidning. Flere aviser fikk korreks for å skrive «småborgerlige» nyheter, og partisekretær Christian Hilt krevde i oktober 1925 en kraftig reduksjon i antall aviser[6]. Han ville heller ha større aviser med ansvar for hele landsdeler, hvilket ville gi bedre kontroll over innholdet med tanke på både ideologisk profil og emnevalg.

Avis Utgivelsessted Etablert Nedlagt Merknader Avishode
Akershus Folkeblad Akershus 1924, 19. januar 1924, 23. juli
Alt for Norge Hordaland, Bergen 1942 1945 Illegal avis under okkupasjonen. Opphold fra 1942 til 1944, fra 1944 trykt i Drammen.
Arbeideren Hedmark 1923 1924, 14. februar Slått sammen med Gudbrandsdalen Arbeiderblad.
Arbeideren Oslo 1929, 2. november 1940, 4. oktober Hovedorgan for NKP 1930–1940. Fortsatt av Friheten.
Arbeideren & Gudbrandsdalens Arbeiderblad Hedmark 1924, 15. februar 1929, 4. oktober
Arbeidet Hordaland, Bergen 1923 1940, 9. august Opphold i utgivelser fra 13. desember 1938 til 31. mars 1939.
Bratsberg Demokraten Telemark 1923 1923, 29. desember
Buskerud-Arbeideren Buskerud 1923, 5. desember 1925, 13. februar
Dagens Nyheter Troms, Harstad 1924, 20. mars 1931, 7. mars
Finnmark Fremtid Finnmark 1924, januar 1940, 5. august
Follo Arbeiderblad Akershus 1923 1924, 15. januar
Fosna Arbeiderblad Møre og Romsdal 1926, 21. desember 1929, 25. mai
Friheten Nordland, Svolvær 1923, 6. desember 1928, 6. desember
Friheten Oslo 1941 Grunnlagt som illegal avis, hovedorgan fra 1945.
Fritt Folk Sogn og Fjordane 1923 1928, 4. april
Glomdalens Arbeiderblad Hedmark 1923 1927, 1. april
Gudbrandsdalen Arbeiderblad Oppland 1923 1924, 14. februar Slått sammen med Arbeideren i Hedmark, ny avis utgitt derfra.
Hardanger Arbeiderblad Hordaland 1923 1940, 14. august Utgitt også 1946–1949 som fellesavis for Arbeiderpartiet og NKP.
Mossingen Østfold, Moss 1926 ?
Møre Arbeiderblad Møre og Romsdal 1923 ? Opphold i utgivelser 28. mars 1931 til 1932.
Nordlys Troms, Tromsø 1923 1924, 19. januar NKP-avis en kort periode, ellers Arbeiderparti-avis.
Norges Kommunistblad Oslo 1923, 5. november 1929, 31. oktober
Ny Dag Oppland 1923 1924, 29. desember
Ny Tid Sør-Trøndelag, Trondheim 1923 1939, 18. mars Utgitt 1899–1947, NKP-avis i angitt periode og ellers Arbeiderparti-avis. Avishode1914 Ny Tid 1914.jpg
Rogalands Arbeiderblad Rogaland 1926, 20. november 1927, 3. oktober
Rogalands Fremtid Rogaland 1930 1931, 18. juli
Sunnhordaland Kommunistblad Hordaland 1927, 6. januar 1928, 5. juli
Telemark kommunistblad Telemark 1924, 2. januar 1929, 28. juni
Troms Fylkes Kommunistblad Tromsø 1923, 17. november 1924, 23. februar
Vestfold Arbeiderblad 1923 ? Gikk inn 1924, reetablert 1927.

Valgresultater

NKP stilte første gang til valg ved stortingsvalget 1924, og har siden stilt i alle stortings- og kommune- og fylkestingsvalg. I 1973 stilte NKP som del av Sosialistisk Valgforbund, og i 1989 som del av Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet; ellers har partiet stilt egne lister. I 1936 trakk partiet alle sine lister med unntak av i Bergen, og det ble derfor svært liten oppslutning i det valget.

Sitt beste valgresultat hadde NKP i stortingsvalget 1945, med 11,9 % av stemmene og 11 av 150 mandater. I stortingsvalget 1949 gjorde partiet det også godt, med 5,8 % av stemmene, men ettersom man da ikke hadde begynt med utjevningsmandater fikk de ingen uttelling i form av mandater. En halvering av stemmeandelen førte altså til en utradering av stortingsrepresentasjonen. Siste gang NKP fikk et mandag på egen liste var ved stortingsvalget 1957, da de fikk 3,4 % av stemmene. Ved stortingsvalget 1973 fikk Sosialistisk Valgforbund 16 mandater, fordel på de tre partiene som var med i forbundet.

Valgloven har en bestemmelse om at partier som ved siste valg fikk mer enn 5000 stemmer automatisk kan stille til valg. Dersom man ikke får dette, må man samle 500 underskrifter i hvert fylke man vil stille liste i; ved kommunestyrevalg kreves 300 underskrifter. Siste gang NKP fikk mer enn 5000 stemmer var ved stortingsvalget 1981 (i 1989 ble det flere stemmer, men da som listeforbund). Derfor har partiet i senere valg måtte gjennom prosessen med å innhente underskrifter for å kunne stille lister, noe som har vært en betydelig belastning for et lite parti.

Tabellen under viser resultatene i stortingsvalg. Tallene ved kommunestyrevalg følger omtrent samme kurve.

Valg Stemmer Andel (%) Mandater Merknader
1924 59 401 6,1 6
1927 40 075 4,0 3
1930 20 351 1,7 0
1933 22 773 1,8 0
1936 4 376 0,3 0 Stilte kun i Bergen.
1945 176 535 11,9 11
1949 102 722 5,8 0
1953 90 422 5,1 3
1957 60 060 3,4 1
1961 53 678 2,9 0
1965 27 517 1,4 0
1969 21 517 1,0 0
1973 241 851 11,6 16 Del av Sosialistisk Valgforbund.
1977 8 448 0,4 0
1981 6 673 0,3 0
1985 4 245 0,2 0
1989 22 126 0,8 0 Del av Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet
1993 361 0,0 0
1997 1 979 0,1 0
2001 1 726 0,1 0
2005 1 070 0,0 0
2009 697 0,0 0
2013 611 0,0 0
2017

Referanser

  1. Johansen 1989: 166.
  2. Johansen 1989: 172.
  3. Johansen 1989: 194.
  4. Johansen 1989: 197.
  5. Johansen 1989: 198.
  6. Lorenz 1983, s. 167

Litteratur og kilder

Eksterne lenker