Den spanske borgerkrig

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra Den spanske borgerkrigen)
Hopp til navigering Hopp til søk
Monumentet over de Spaniafrivillige i Birkelunden i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013)

Den spanske borgerkrig var en krig som ble utkjempet i Spania fra 1936 til 1939, mellom nasjonalister og republikanere. Nasjonalistene var i utgangspunktet en koalisjon av tradisjonalister, rojalister og fascister som søkte å enten gjenopprette monarkiet eller etablere en fascistisk stat. Republikanerne, en koalisjon av sosialister, kommunister og anarkister, søkte å forsvare republikken som hadde blitt opprettet i Spania og de lovlig valgte myndighetene. Krigen endte med seier til nasjonalistene, og Francisco Franco, som hadde blitt den dominerende leder på høyresiden, ble Spanias diktator inntil sin død i 1976.

Flere nasjoner deltok med militær støtte. Det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland støttet nasjonalistene, mens Sovjetunionen og Mexico støttet republikanerne. I tillegg meldte mange seg frivillig til å slåss på republikanernes side. Først skjedde dette gjennom de forskjellige hærene som hadde blitt opprettet rundt om i landet, knyttet til forskjellige partier og fagforeninger. Etterhvert ble De internasjonale brigader opprettet med frivillige fra en rekke land.

Norges holdning

Den norske regjeringa, det vil si Johan Nygaardsvolds regjering (Arbeiderpartiet), var i utgangspunktet naturlig nok positiv til republikansk side - den lovlig valgte spanske regjeringa. Men da det ble klart at vestlige land stort sett slutta seg til en ikke-intervensjonsavtale gjorde også Norge dette. For mange i arbeiderbevegelsen ble dette tolka som at storpolitikk fikk gå foran demokratiske prinsipper og solidaritet med spansk arbeiderbevegelse, og mange med tilknytning til norsk arbeiderbevegelse meldte seg frivillig for å kjempe for republikken.

Norsk presse var delt i synet på borgerkrigen. Arbeiderpressa støtta republikken, rett nok ganske lavmælt fra redaksjonelt hold i Arbeiderbladet, men desto mer kraftfullt fra Arbeideren. Venstreaviser som Dagbladet var også jevnt over bekymra over angrepet på demokratiet, og støtte republikken. Den borgerlige pressa sto jevnt over på Francos side, og tolka gjerne krigen som et opprør mot et undertrykkende kommunistisk regime. Særlig Aftenposten gikk langt både i artikler og på lederplass, så langt at Høyre ba redaktøren om å dempe begeistringa for Franco.[1] Morgenbladet sto også klart på Francos side, og de to avisene overgikk hverandre i teorier om kommunistiske vervesentraler i Norge. Disse artiklene førte til razziaer og arrestasjoner, uten at man klarte å finne noe. Én person ble bøtelagt for verving, men nekta å vedta bota – og saken kom aldri for retten.[2]

For nordmenn var det fra tidlig i 1937 ikke tillatt å melde seg til krigstjeneste i Spania. Dette var et resultat av ikke-intervensjonpolitikken, men allikevel uventa. Norge hadde for eksempel vært nøytralt under første verdenskrig, uten at man nekta nordmenn å la seg verve. Norske pass ble stempla med at de ikke var gyldige for reiser til Spania, og dermed kunne man risikere å bli stoppa i transittland. Man risikerte også straff når man kom hjem, og noen ble arrestert i Norge. Forbudet ble i praksis bare håndheva overfor de som ville kjempe for republikken; de som verva seg til falangistenes side ble ikke rørt. Finland gikk lenger, der ble det innført en lov som sa at de som reiste for å kjempe ikke fikk komme tilbake til sitt hjemland. Allikevel meldte omkring 200 seg. Ei navneliste over kjente frivillige finnes i boka Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939, se litteraturliste.

Det ble også opprettet en hjelpeorganisasjon, Den norske hjelpekomité for Spania, med underkomitéer over hele landet. De samlet inn betydelige summer, og brukte det meste av midlene til å drive et sykehus sør for Valencia. Det norske humanitære arbeidet i Spania ble ledet av Nini Haslund Gleditsch gjennom Den norske Hjelpekomité for Spania.

I oktober 1989 ble det avduket et minnesmerke over de Spaniafrivillige i Birkelunden i Oslo.

Referanser

  1. Ustvedt 1975: 23.
  2. Ustvedt 1975: 144.

Litteratur