Den spanske borgerkrig
Den spanske borgerkrig var en krig som ble utkjempet i Spania fra 1936 til 1939, mellom nasjonalister og republikanere. Nasjonalistene var i utgangspunktet en koalisjon av tradisjonalister, rojalister og fascister som søkte å enten gjenopprette monarkiet eller etablere en fascistisk stat. Republikanerne, en koalisjon av sosialister, kommunister og anarkister, søkte å forsvare republikken som hadde blitt opprettet i Spania og de lovlig valgte myndighetene. Krigen endte med seier til nasjonalistene, og Francisco Franco, som hadde blitt den dominerende leder på høyresiden, ble Spanias diktator inntil sin død i 1976.
Flere nasjoner deltok med militær støtte. Det fascistiske Italia og det nazistiske Tyskland støttet nasjonalistene, og en håndfull nordmenn kjempet på nasjonalistenes side gjenn Den spanske legion som er en spansk fremmedlegion.
Sovjetunionen og Mexico støttet republikanerne. I tillegg meldte mange seg frivillig til å slåss på republikanernes side. Først skjedde dette gjennom de forskjellige hærene som hadde blitt opprettet rundt om i landet, knyttet til forskjellige partier og fagforeninger. Etterhvert ble De internasjonale brigader opprettet med frivillige fra en rekke land, herunder også fra Norge.
Norges holdning
Den norske regjeringa, det vil si Johan Nygaardsvolds regjering (Arbeiderpartiet), var i utgangspunktet naturlig nok positiv til republikansk side - den lovlig valgte spanske regjeringa. Men da det ble klart at vestlige land stort sett slutta seg til en ikke-intervensjonsavtale gjorde også Norge dette. For mange i arbeiderbevegelsen ble dette tolka som at storpolitikk fikk gå foran demokratiske prinsipper og solidaritet med spansk arbeiderbevegelse, og mange med tilknytning til norsk arbeiderbevegelse meldte seg frivillig for å kjempe for republikken.
Norsk presse var delt i synet på borgerkrigen. Arbeiderpressa støtta republikken, rett nok ganske lavmælt fra redaksjonelt hold i Arbeiderbladet, men desto mer kraftfullt fra Arbeideren. Venstreaviser som Dagbladet var også jevnt over bekymra over angrepet på demokratiet, og støtte republikken. Den borgerlige pressa sto jevnt over på Francos side, og tolka gjerne krigen som et opprør mot et undertrykkende kommunistisk regime. Særlig Aftenposten gikk langt både i artikler og på lederplass, så langt at Høyre ba redaktøren om å dempe begeistringa for Franco.[1] Morgenbladet sto også klart på Francos side, og de to avisene overgikk hverandre i teorier om kommunistiske vervesentraler i Norge. Disse artiklene førte til razziaer og arrestasjoner, uten at man klarte å finne noe. Én person ble bøtelagt for verving, men nekta å vedta bota – og saken kom aldri for retten.[2]
For nordmenn var det fra tidlig i 1937 ikke tillatt å melde seg til krigstjeneste i Spania. Dette var et resultat av ikke-intervensjonpolitikken, men allikevel uventa. Norge hadde for eksempel vært nøytralt under første verdenskrig, uten at man nekta nordmenn å la seg verve. Norske pass ble stempla med at de ikke var gyldige for reiser til Spania, og dermed kunne man risikere å bli stoppa i transittland. Man risikerte også straff når man kom hjem, og noen ble arrestert i Norge. Forbudet ble i praksis bare håndheva overfor de som ville kjempe for republikken; de som verva seg til falangistenes side ble ikke rørt. Finland gikk lenger, der ble det innført en lov som sa at de som reiste for å kjempe ikke fikk komme tilbake til sitt hjemland. Allikevel meldte omkring 200 seg. Ei navneliste over kjente frivillige finnes i boka Tusen dager: Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939, se litteraturliste.
Det ble også opprettet en hjelpeorganisasjon, Den norske hjelpekomité for Spania, med underkomitéer over hele landet. De samlet inn betydelige summer, og brukte det meste av midlene til å drive et sykehus sør for Valencia. Det norske humanitære arbeidet i Spania ble ledet av Nini Haslund Gleditsch gjennom Den norske Hjelpekomité for Spania.
Mens norsk venstreside mobiliserte til støtte for republikken, drev Franco-regimet aktiv etterretning rettet mot Norge. Hemmelig korrespondanse mellom avsendere i Oslo og nasjonalistiske myndigheter i Burgos viser at regimet kartla spaniafarernes reiseruter, overvåket norsk ammunisjonsindustri og foretok politiske vurderinger av det norske samfunnet. Nasjonalistene anså ikke de norske frivillige som et isolert fenomen, men som del av en internasjonal, Komintern-organisert struktur. Nasjonalistiske telegram fra vinteren 1937–1938 beskrev arrestasjoner av norske frivillige på vei til Spania, med detaljer om forfalskede pass og reiseruter via et sjømannskontor i København. Noe av denne informasjonen forelå hos nasjonalistene før den fremkom i norsk presse. Den mest sannsynlige informasjonskanalen var tysk etterretning, som samarbeidet med danske myndigheter om overvåking av kommunistiske miljøer i Skandinavia. Nasjonalistisk militæretterretning retta også mistanke mot norsk ammunisjonseksport til republikken. Rapporter hevda at skip – deriblant angivelig norske fartøy under falskt flagg – hadde losset geværammunisjon i republikanske havner. Det er ikke funnet spor av slik eksport i Raufoss Ammunisjonsfabrikks arkiver.[3]
I oktober 1989 ble det avduket et minnesmerke over de Spaniafrivillige i Birkelunden i Oslo.
Referanser
- ↑ Ustvedt 1975: 23.
- ↑ Ustvedt 1975: 144.
- ↑ Lyseng, Fabian Wiker: «Secretos del norte»: Franco-regimets etterretningsvirksomhet mot Norge 1936–1939. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo 2025.
Litteratur
- Moen, Jo Stein og Rolf Sæther: Tusen dager : Norge og den spanske borgerkrigen 1936-1939. Utg. Gyldendal. 2009. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Myklebust, Jon Olav og Ottar Årdal: Pasaremos! : to nordmenn i spansk borgarkrig. Utg. Samlaget. Oslo. 1982. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Ustvedt, Yngvar: Arbeidere under våpen: norske frivillige i den spanske borgerkrig. Utg. Gyldendal. Oslo. 1975. Digital versjon på Nettbiblioteket.
- Vislie, Elisabeth: Ved fronten: Gerda Grepp og den spanske borgerkrigen. Utg. Pax forlag 2016.