Nini Haslund Gleditsch

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk

Nini Haslund Gleditsch født Ingrid Margaret Haslund (født 28. juni 1908 i Moss, død 25. juli 1996 i Oslo) var fredsforkjemper og aktivist. Hun var aktiv i arbeiderbevegelsen og i internasjonalt solidaritetsarbeid fra unge år.

Slekt og familie

Hun var datter av lærer og senere skoleinspektør Johannes Emmanuel Haslund (1872–1956) og Aagot Mathilde Løken (1880–1949). I folketellinga 1910 finner vi henne sammen med foreldrene og tre eldre søsken Herfordtsgate 6 i Moss.[1]

I 1934 ble hun gift med sivilingeniør Kristian Gleditsch (1901–1973).

Liv

Familien flytta over Oslofjorden til Horten da hun var liten, og hun vokste opp i et småborgerlig miljø der. Broren Fredrik Haslund (1899–1962) introduserte henne tidlig for arbeiderbevegelsen, og hun ble medlem av Arbeiderungdomslaget.

I 1927 kom hun i kontakt med Clarté-kretsen i København, der hun levde som snekkerlærling. Dette første henne i en mer radikal retning. Hun vendte så hjem til Norge i 1930, og tok sosiale kurs hos Norske Kvinners Nasjonalråd. Hun ble også med i Arbeiderpartiets studentgruppe Berget, og begynte å holde foredrag om temaer som abort og retten til et fritt kjærlighetsliv. I sitt arbeid for kvinnesaken gikk hun aldri med på å løsrive kvinnesak fra det overordna målet om å skape et sosialistisk samfunn der kvinner hadde like rettigheter som menn.

I 1931 gikk Nini Haslund ut av Arbeiderpartiet, og i 1932 ble hun medlem av Mot Dag. Fram til 1936, da motdagistene gikk inn i Arbeiderpartiet igjen, jobba hun på heltid for Fram forlag, der hun blant annet var med på å gi ut Arbeidernes Leksikon. Hun gikk ved siden av på handelsskole, fordi man trengte en person med handelsbrev i forlaget. I 1964 brukte hun det samme handelsbrevet da Pax forlag ble grunnlagt. Hun satt i forlagets første styre sammen med Tor Bjerkmann og Arne Bjerring Hansen.

Det var i Mot Dag at hun traff Kristian Gleditsch, og de ble som nevnt gift i 1934. Da den spanske borgerkrigen brøt ut i 1936 ble begge engasjert i Den norske Hjelpekomité for Spania, som støtta republikken mot Francos falangister. I juni 1937 reiste hun til Spania. Hun ble der helt til februar 1939, etter at Tarragona og Barcelona hadde falt. Store deler av tiden var hun engasjert i internasjonal hjelp for barn i det sentrale Spania, blant annet ved levering av mat og medisiner til barnehjem, tørrmelk til helsestasjoner og bygging av barnesykehus. Da hun måtte forlate Spania reiste hun inn i Frankrike sammen med omkring en halv million flyktninger, og i de neste månedene var hun med på hjelpearbeidet i flyktningleirene.

I august 1939 kom hun hjem til Oslo. Ved invasjonen den 9. april 1940 dro Nini Haslund Gleditsch og hennes mann straks ut av Oslo og fulgte regjeringa Nygaardsvold. I Åndalsnes ble de med på gulltransporten videre til Tromsø. Fra Tromsø reiste hun så videre til London med regjeringa. Hun arbeida i krigsåra under Trygve Lie, først i Forsyningsdepartementet og så i Utenriksdepartementet. Hun hadde blant annet ansvar for arkiv og kurerpost.

I etterkrigstida opplevde hun først politisk isolasjon og et stillestående samfunn. Hun ble i 1946 med i Spania-komiteen, som blant annet jobba for boikott av Franco-regimet. Da komiteen ble reorganisert i 1950 ble hun pressa ut. Året før hadde hun meldt seg ut av Arbeiderpartiet som følge av at partiet stemte for norsk medlemskap i NATO. Først i 1961 fant hun seg et nytt parti da Sosialistisk Folkeparti ble grunnlagt. I mellomtida hadde hun vært aktiv i blant annet Kvinnenes Demokratiske Verdensforbund og i Internasjonal Kvinneliga for Fred og Frihet. Fra 1953 til 1955 satt hun i redaksjonen for Kvinnen og Tiden. Hun var ikke i full jobb i denne perioden, for ved siden av sitt frivillige arbeid var hun hjemmeværende med barn.

I 1960 begynte hun å jobbe i Statistisk sentralbyrå, og da hun gikk av med pensjon i 1978 var hun førstekonsulent der. Som pensjonist brukte hun mye av sin tid på fredsarbeid, blant annet i forbindelse med NATOs dobbeltvedtak i 1979 og i Bestemødre mot atomvåpen.

I 1991 mottok hun Humanistprisen for sitt livslange arbeid for fred, solidaritet, likestilling og toleranse. Hun ble i 1995 tilbudt spansk æresborgerskap, i likhet med veteranene fra de internasjonale brigader under borgerkrigen, men takka nei til dette.

Hun ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo.

I 2015 ble det foreslått å oppkalle ei gate på Filipstad etter henne, i forbindelse med omregulering av havneområdet.[2]

Referanser

Kilder og litteratur