Gulltransporten
Gulltransporten var en omfattende operasjon som fikk Norges Banks gullbeholdning i sikkerhet i utlandet i april og mai 1940, etter det tyske angrepet på Norge. Det var en omfattende operasjon som strakk seg over flere uker, med store verdier som sto på spill. På grunn av betydninga for den norske krigsinnsatsen og fordi det forhindra at tyskerne og deres norske medhjelpere fikk fatt i verdiene, har gulltransporten fått en helt spesiell status i krigshistoria. I tillegg var det en rekke personer som også er kjent for andre ting som var med. Her kan nevnes Fredrik Haslund som leda det meste av operasjonen, Ole Colbjørnsen, Nordahl Grieg, Einar Gerhardsen, Øivind Lorentzen, Wilhelm Keilhau, Kristian Gleditsch og Nini Haslund Gleditsch. I tillegg var det en rekke lokale sjåfører og fiskere involvert - noen kjenner man navnene på, mens andre forblir anonyme.
Bakgrunn
Mellom 1936 og 1939 hadde Norges Bank sendt det meste av sin gullbeholdning til Storbritannia og USA for å sikre den. Selv om Norge var nøytralt, og hadde kommet seg gjennom hele første verdenskrig uten å bli dratt inn som krigførende part, var Europa såpass utrygt at man anså dette som det mest fornuftige. Transportene fortsatte i 1940, og et siste parti var på vei fra Cape Town til USA i april 1940; det ble kjøpt inn i Sør-Afrika og sendt direkte til USA. Samtidig måtte man beholde noe gull i Norge, nemlig seddeldekningsreserven. Den var på 48,8 tonn gill. Nøyaktig hva verdien var på dette er det vanskelig å tallfeste, ettersom gullprisene varierte sterkt på grunn av krigen. Vi kjenner noen fastsatte verdier: Før krigsutbruddet var det vurdert til 120 millioner kroner, i juli 1940 til 240 millioner og senere på sommeren 1940 til 331 millioner. Uansett, med datidas kroneverdi dreide det seg om enorme summer.
Det var klart at i tilfelle krig måtte man evakuere også seddeldekningsreserven. Derfor ble det høsten 1938 satt i gang et arbeid med å lage evakueringsplaner. Finansdepartementet gjorde dette i samarbeid med sentralbanksjef Nicolai Rygg. Gullbeholdninga ble pakka slik at den var klar for transport. Den besto av 818 kasser på 40 kg, 685 kasser på 25 kg og 39 tønner på 80 kg. I februar 1940 ba Norges Bank om at det ble foretatt en nødvendig lovendring. Etter gjeldende lov kunne man nemlig ikke sende seddeldekningsreserven ut av landet. Et av medlemmene i den pengepolitiske komité på Stortinget krevde en utredning av saken, og dermed tok det tid å behandle saken. Den 9. april 1940 hadde man derfor ikke fått på plass lovhjemmel for å frakte gullet ut av Norge.
Krigens første dag
På ettermiddagen den 8. april 1940 følte sentralbanksjef Nicolai Rygg at krigen begynte å komme farlig nær. Han kontakta kommanderende general Kristian Laake, og ba om assistanse til å frakte gullet vekk fra Oslo. Etter å ha vært i kontakt med generalstabssjefen sa Laake seg enig, og de kom til at gullreserven i første omgang måtte fraktes til Norges Bank på Lillehammer, og at dette skulle gjøres neste dag.
9. april 1940 ble ikke som noen i Norge hadde forestilt seg. Da Oscarsborg festning kom i kamp med tyske krigsskip på natta, ga finansminister Oscar Torp ordre om å vekke banksjef Rygg. Han satte straks i gang med å få tak i så mange av sine ansatte som mulig. Tidlig på morgenen, før tyskerne marsjerte inn i byen, fikk de lasta gullet på 25 eller 26 lastebiler som satte kursen mot Lillehammer. Selv om man hadde jobba med planer helt siden 1938, var det ikke mulig å forutse alt som kunne skje. En del av planen var jo at dette skulle skje før et krigsutbrudd, men nå sto tyske tropper flere steder i landet. Det var ikke organisert noen eskorte, så bankfunksjonærene som ble med bilene måtte få utlevert håndvåpen. Lastebilene kjørte av sted så fort de var ferdig lasta – og brukte lang tid ut av byen på grunn av sivile som var på flukt. Flere av dem var i nærheten da Kjeller flyplass ble bomba. Da den siste bilen kjørte omkring kl 13 var tyske soldater på vei opp Karl Johans gate. Hadde ikke «Blücher» blitt senka ved Drøbaksundet tidligere på natta ville det trolig vært for sent, for da ville flere tusen tyske soldater ha vært framme i byen tidlig på morgenen, og alle veier ut av byen ville vært under deres kontroll.
På Lillehammer ble gullet plassert i kjellerhvelvet. Det ble ikke satt militære vakter der, av frykt for at tyskerne da skulle skjønne at gullet befant seg der. I stedet ble noen betrodde medlemmer av Lillehammer skytterlag og noen bankfunksjonærer med pistol i lomma brukt som vaktposter i sivile klær. Banksjef Rygg reiste tilbake til Oslo for å ta seg av sine oppgaver der.
Med tog til Åndalsnes
Tyskerne begynte framrykking mot Lillehammer for å sikre seg kontroll over veiforbindelsen mellom Oslo og Trondheim over Gudbrandsdalen og Dovre. De møtte motstand en rekke steder, og brukte flere dager på å komme seg nordover, men til slutt måtte man sett i gang med å frakte gullet videre. Det foreligger flere dateringer av fullmakta; både 15., 16. og 17. april er nevnt. Det vi vet sikkert er at Oscar Torp ga oppdraget til Fredrik Haslund, som var sekretær i Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Jobben han fikk var å få gullet til Åndalsnes i Rauma kommune.
Uansett hvilken dato han fikk oppdraget, var et tog med tolv vogner klart den 18. april. Major Bjørn Sunde stilte med 30 soldater fra Jørstadmoen som vaktstyrke. Det var her en av de mest kjente deltakerne, Nordahl Grieg, kom inn i operasjonen. Han skulle etter hvert få en mer sentral rolle. Det ble litt dramatikk da hvelvet skulle åpnes, for kontorsjef Andreas Lund ved bankens Lillehammeravdeling klarte ikke å få den opp. Det tok en halvtimes tid, og situasjonen var så anspent at Oscar Torp ga ordre om å bruke dynamitt om nødvendig. Døra åpna seg til slutt, og i løpet av natta ble gullet lasta på toget. Kl. 04.29 natt til 19. april kjørte toget ut fra Lillehammer stasjon. Det var strengt hemmelighold rundt lastinga av toget, så bare de som måtte vite noe kjente til hva kassene inneholdt.
Et betydelig problem var at tyskerne den 14. april hadde tatt kontroll over Raumabanen mellom Dombås og Åndalsnes. Dermed kunne ikke toget komme seg helt fram. De stoppa på Otta stasjon på morgenen 19. april for å finne ut hvordan de skulle fortsette, og der fikk de beskjed om at styrker fra Møre infanteriregiment hadde pressa vekk tyskerne i området. Dermed kunne de kjøre videre omkring kl 22 på kvelden 19. april. Slik ble det faktisk ingen forsinkelse, for toget skulle uansett bare kjøre på natta og stå kamuflert på dagen, av frykt for tyske flyangrep. Klokke 04:30 den 20. april kom toget til Åndalsnes. Byen ble utsatt for kraftige bombeangrep, ikke på grunn av gulltoget, men som del av tyskerne jakt på regjering og kongehus. Derfor ble toget flytta til Romsdalshorn stasjon samme kveld. I Åndalsnes kom blant annet ekteparet Gleditsch, Gerhardsen og Colbjørnsen med i operasjonen. Martin Linge var også der, men han satte i gang med andre oppgaver.
Første pulje til England
Fire medlemmer av regjeringa befant seg i Åndalsnes da gulltoget kom dit: Anders Rasmus Frihagen, Trygve Lie, Birger Ljungberg og Oscar Torp. De hadde kommet dit den 18. april. Resten av regjeringa og kongen skulle kommet dit, men på grunn av krigshandlingene i Møre og Romsdal måtte de endre planene. Den 21. april kunne Torp forhandle med den britiske militærkommandoen om overføring av gullreservene ved hjelp av britiske krigsskip. Kristian Gleditsch fikk oppdraget med å koordinere med britene.
Den 23. april ankom krysseren HMS «Galatea» Åndalsnes, og satte i land britiske styrker. Den ble så natt til 24. april lasta med omkring åtte tonn gull. For å minske risikoen skulle gullet fordeles på flere skip. Øivind Lorentzen og Arne Sunde ble med skipet sammen med to norske offiserer. Lorentzen hadde autorisasjon fra regjeringa ti å deponere gullet, og skulle så tre inn som leder for Nortraship. Sunde var transportens leder på denne etappen.
Som nevnt hadde ikke Stortinget rukket å vedta en lovendring som gjorde det mulig å flytte gullet ut av Norge. Som med så mye annet i disse kaotiske aprildagene ble avgjørelsen tatt av regjeringa, med hjemmel i Elverumsfullmakten.
Videre til Molde
Tyskerne fortsatte sin hærferd gjennom Gudbrandsdalen, og dermed ble det nødvendig å komme seg videre. Man kunne ikke vente på flere engelske skip i Åndalsnes, og det ble beslutta å fortsette til Molde, der regjeringa, kongen og kronprinsen befant seg. Avgjørelsen om dette ble fatta den 24. april. Ekteparet Gledtisch ble sendt i forveien for å forberede mottaket, og fikk med seg kontantbeholdningen på omkring 12 millioner i sedler. De reiste i en fiskebil med fem soldater som vakter. Her ser vi at gulltransporten virkelig begynner å bli et oppvisning i improvisasjonskunst.
Den 25. april ga Torp ordre om å sende resten av gullet til Molde. Det ble fordelt på 25 lastebiler. Det var et hell at de reiste da de gjorde, for samme dag ble Åndalsnes utsatt for et voldsomt bombeangrep. Store deler av sentrum ble ødelagt, de britiske ammunisjons- og drivstofflagrene ble satt i brann og det britiske luftvernet ble stort sett slått ut. Flere bomber landa tett på gullbilene, og de var tett på da torpedobåten KNM «Trygg» ble truffet av ei bombe og måtte settes på land. Kolonna ble også angrepet av fly. Tyskerne visste ikke hva som var i bilene, men så mange biler i kolonne måtte bety transport av noe som kunne ha verdi for norsk krigføring, enten det var materiell eller styrker. Sjåfører og passasjerer måtte søke dekning under bilene, og ingen ble drept eller skadd i angrepet. Lastebilene fikk også bare mindre skader, og kunne kjøre videre.
Når man kjører på Vestlandet ender man gjerne opp med å måtte ta ferge. Ved fergeforbindelsen Åfarnes–Sølsnes hadde fylkesmann Trygve Utheim sørga for at det sto to ferger klare. De måtte kjøre flere turer med de tungt lasta bilene. Første ferge gikk omkring 23.30 den 25. april, og først seks timer senere var alle over. Derfra var det å kjøre på dårlige veier til Molde. Vårløsninga hadde gjort veiene gjørmete, og det ved mye militær trafikk. Flere av lastebilene brøt sammen, så de måtte fordele gullet på andre biler – som da ble enda tyngre og sank enda lenger ned i gjørma. På morgenen 26. april kom de seg allikevel helskinna fram til Molde.
De to kistene med kontanter som ekteparet Gleditsch hadde frakta til Molde sto i Molde Sparebanks hvelv. Men gullet var det ikke plass til der. I stedet ble det plassert i kjelleren til Confectionsfabriken Superb, som man mente var det sikreste stedet etter at byen hadde vært under kontinuerlig bombing siden 24. april.
Nordover
Regjering og kongehus måtte etter noen dager trekke lenger nordover. Den 29. april eller natt til 30. april reiste de fra Molde med kurs for Tromsø. Den britiske krysseren HMS «Glasgow» ble brukt i denne transporten, og den tok med seg det meste av gullet også. Lastinga skjedde under svært vanskelige forhold. Kjelleren der gullet lå lagra lå i den andre enden av byen fra Storkaia, og byen sto i brann. Bygatene var blokkert av sammenraste bygninger og bombekratere. Men Confectionsfabrien Superb lå nær fergekaia, og dermed kunne man bruke lokalrutebåtene «Legona» og «Rovdehorn». De gikk i skytteltrafikk, og fikk altså størsteparten av gullet fram til den britiske krysseren. Til slutt måtte de gi seg, for bombeangrepet var for intenst. «Glasgow» frakta kongen og regjeringa til Malangen, og tok så med gullet til Skottland. Det ble lasta av i Greenock av personale fra Bank of Scotland den 4. mai, med Ole Colbjørnsen som transportleder og Halvdan Koht som representant for regjeringa.
Selv om mesteparten var brakt over på krysseren, var det igjen ti tonn i kjelleren i Molde. Kystruteskipet D/S «Driva» fra Møre Fylkes Ruteselskap ble rekvirert, og gullet ble frakta ombord. Mens dette skjedde sto kaia i brann. Her var Einar Gerhardsen med som en av lederne for etappen.
Turen med «Driva» ble ikke uten dramatikk. Ved Ramsvika i Eide måtte skipet settes på land etter et tysk flyangrep. Lastebiler ble skaffa, og frakta gullet til Gjemnes der det ble lasta over på fem fiskeskøyter fra Bud og Hustad. Skøytene var «Heimdal», «Bard», «Svanen», «Leif» og «Gudrun» og skippernes navn var Hans M. Inderhaug, Harald Tungehaug, Engvald Sunde, Emil Skottheim og Alfred Skottheim. Den 3. mai kom skøytene til Titran på Frøya, der gullet ble lasta over i de to større skøytene «Stølvåg» og «Alfhild», med Esten Larsen og Karl Reppe som skippere. Den 5. mai seilte de nordover, og 9. mai ankom de Tromsø.
Resten av gullet til England
Den 24. mai ble gullet sendt videre fra Tromsø med HMS «Enterprise». Det kom til 29. mai, og ble så sendt til Bank of England i London med spesialtog. I løpet av juni og juli 1940 ble det sendt videre med konvoier til USA og Canada. En mindre del, 5715 unser, ble beholdt i England, mens størsteparten ble fordelt mellom Federal Reserve Bank of New York og Bank of Canada i Montréal. Gullet i Montréal ble senere flytta til Ottawa. En unse er drøyt 31 gram, og totalt besto gulltransporten at 1 577 587,624 unser.
At gullet ble sendt videre fra England viste seg å være rett avgjørelse. Høsten 1940 la britene press på de norske eksilmyndigheten for å få overta gullet. Det at gullet var ute av landet gjorde det langt enklere å stå imot presset, og dermed hadde eksilregjeringa større handlingsrom.
I desember 1940 sendte den norske kringkasteren i Boston fire kåserier av Fredrik Haslund om gulltransporten, og dette bidro utvilsomt til å styrke moralen i en situasjon der alt så ut til å være tapt. To av Nordahl Griegs mest kjente krigsdikt, «Kongen» og «17 mai 1940», ble skrevet mens han var ombord på «Alfhild» på vei fra Frøya til Tromsø.
Gullets videre skjebne
Norges Bank har ikke lenger noen gullreserve liggende i hvelvet i Oslo, men noe av gullet fra transporten er tatt vare på. I 1987 flytta banken, i anledning innflytting i nytt bygg i Kvadraturen, ti tonn gullmynter fra Ottawa og New York til Oslo. Året etter ble store deler av det gullet som var igjen i amerikanske og kanadiske banker kjøpt av Jan Olav Aamlid gjennom Oslo Mynthandel. Kjøpet var på omkring 100 millioner kroner, og var da det største myntkjøpet i historia. Myntene han kjøpte utgjør en stor del av de norske gullmyntene fra perioden 1874–1910 som er i privat eie, men det var også et betydelig antall som var i privat eie før dette.
I 2004 solgte Norges Bank gullbarrene. Bare sju stykker ble beholdt for å brukes i utstillinger. De beholdt også 3,5 tonn gullmynter. Begrunnelse for dette var at de hadde vært med på gulltransporten. Dette er ikke helt riktig, for de beholdt omkring 600 000 mynter. Legger man på Aamlids mynter er det altså omkring 700 000 gullmynter som kan gjøres rede for – og bare 200 000 av disse var faktisk med på gulltransporten. I og med at mynt i motsetning til sedler ikke har serienumre er det umulig å avgjøre om en enkelt mynt var med eller ikke.
Litteratur
- Gulltransporten på Wikipedia på bokmål og riksmål.
- Wammer, Turid: Gulltransporten 1940, pdf på Norges Banks hjemmesider.