Kvadraturen (Oslo)

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til: navigasjon, søk
Kvadraturen på flyfoto fra 1954, sett fra Stortorvet mot festningen.
Foto: Widerøes Flyveselskap

Kvadraturen i Oslo er kjernen i den nye byen som Christian IV grunnla etter bybrannen som ødela det meste av det gamle Oslo i 1624. Byen, som fikk navnet Christiania etter kongen, skulle ha rette gater anlagt i et rutenett, og det er dette som er opphavet til navnet Kvadraturen.

Området ligger opp mot Akershus festning og var omkranset av voller mot vest og nord, slik at byen kunne beskyttes. Det strekker seg mellom festningen i sør til vollen utenfor Karl Johans gate i nord. I vest var dagens Nedre Vollgate ytterste egentlige gate, mens Øvre Vollgate ble anlagt opp mot vollen. Dronningens gate var opprinnelig yttergrense mot Bjørvika, men etter 1657 ble deler av stranda fylt ut, og man fortsatte rutenettet av gater lenger østover. De tre gatene som ble lagt til heter nå Skippergata, Fred Olsens gate og Strandgata. Da Vollene ble fjerna på begynnelsen av 1700-tallet, ble Øvre Vollgate regna som yttergrense for byen den veien, og i nord strakte byen seg til vollene på innsida av Grensen. Dermed fløt planen for den opprinnelige kvadraturen noe ut allerede et århundre etter at byen var anlagt.

Byplanlegging

Kartet fra 1861 viser tydelig de regelmessige gateløpene i Kvadraturen.

Gatene er bredere enn det som var vanlig på 1600-tallet. De ble anlagt med en bredde på 24 alen, som tilsvarer 15 meter, for at brann ikke så lett skulle spre seg fra den ene siden til den andre. Det ble også påbudt å bygge i mur. De færreste hadde råd til dette, så det ble gitt tillatelse til at de mindre formuende kunne bruke utmurt bindingsverk. Dette var en fremmed byggeskikk i Norge, og den var mer kostbar enn tradisjonelle tømmerhus. En del brøt påbudet og oppførte lafta hus, men etter bybrannen i 1708 ble det bare oppført murhus eller bindingsverkshus i området. Murtvangen var i norsk sammenheng unik for Christiania i to århundrer, for først på 1800-tallet fulgte andre byer etter.

Gatene hadde opprinnelig navn som fortalte om de var orientert nord-syd (Gader) eller øst-vest (Stræder). Dette var kjent fra middelalderens Oslo hvor man hadde streter og allmenninger, og er også brukt i planlagte byer i andre land. Allerede på 1700-tallet ble denne distinksjonen utvannet og etterhvert oppgitt. Flere av gatenavnene har blitt endret i tidas løp ettersom nye gater kom til. Således het for eksempel Dronningens gate kanskje først Strandgade, men fikk nytt navn da tre nye rekker av kvartaler kom til etter utfylling, og gata som fulgte den nye stranda ble hetende Strandgaden, i dag Strandgata. Nedre Vollgate het først «Offuer gade», mens Øvre Vollgate var navnløs. Da den fikk bebyggelse på begge sider etter at vollene ble fjernet, ble de kalt Øvre og Nedre Vollgate.

Byens domkirke, Hellig Trefoldighets kirke, var den første offentlige bygning som ble oppført, med byggestart i 1632. Den ble lagt ved Christiania torv, som var byens markedsplass. Den neste offentlige bygningen, Rådhuset, ble også lagt ved torvet. Nær disse ble det oppført større bygårder i tråd med planen. Men ellers i byen, og spesielt langs vollene, ble det oppført enklere bygninger.

Tomtene i byen ble delt ut til borgerne uten vederlag. Det betyr ikke at det var likt for alle, for beliggenhet og størrelse ble bestemt ut fra hvor formuende man var. De tomtene som ble regna som de beste lå i et område som var omtrentlig avgrensa av dagens Kongens gate i vest, Tollbugata i nord, Dronningens gate i øst (den gang sto Bjørvika nesten så langt inn) og Rådhusgata i sør.

Gatene

Et av de eldste kart over Christiania, Isaac van Geelkercks kart fra 1648.

Blant de første gatene i Christiania, med deres moderne navn angitt, finner vi:

Opprinnelig navn Dagens navn
Aggers gade Akersgata
Konings gade Kongens gate
Offuer gade Nedre Vollgate
Raethuus gade Øvre Slottsgate
Slosgade Nedre Slottsgate
Printzen Gade Kirkegata
Raethuus stræde Rådhusgata
Waterstrede Tollbugata
offuer strede Prinsens gate

Forsvar av byen

Kanonkule innmurt i veggen på Oslo hovedpostkontor i Dronningens gate. Hvis en fiende kom seg inn i byen, som i 1716 da denne ble avfyrt mot svenske okkupasjonsstyrker, kunne festningens batterier bestryke hus og gater for å jage dem ut. Kula er flytta fra samme sted i veggen til den revne «Departementsgården».
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Vollene rundt byen ble anlagt i 1630-åra for å kunne beskytte byen under angrep. Dette hadde vært en stor svakhet i det gamle Oslo, fordi man under beleiringer av Akershus festning kunne finne husly og forsyninger i den forsvarsløse byen. Det var antagelig en form for palisade rundt byen, men gjennom århundrer hadde fiender stort sett kommet seg uhindra inn i gatene. Christiania var planlagt som en befestet by innenfor voller, med Akershus som citadell. Vollene skulle stanse en invaderende fiende, men dersom en fiende kom seg inn, skulle festningen være en uinntagelig siste skanse - i hvert fall for de militære. En lite sannsynlig teori går ut på at byens gater var anlagt slik at man skulle kunne bestryke dem. Det skjedde i 1716, da Karl XIIs soldater uten kamp inntok byen etter at vollene var delvis fjernet. Festningens artilleri traff få svensker, men gjorde stor skade på hus i byen, særlig på takene.

Det var tre bastioner og tre byporter i vollene, Store ved enden av Kongens gate, Lille Voldport ved enden av Dronningens gate og Piperviksporten ved enden av vollen i vest. Disse ble lukket om kvelden. Nøklene ble oppbevart hos den eldste borgermesteren, og mens portene var låst var det straffbart å gå inn eller ut av byen. I begynnelsen var det heller ikke enkelt, men allerede i 1643 var palisadene så råtne at man kunne spasere rett over, og vollmesteren ble trua med trekk i lønna dersom han ikke ordna opp. Problemet må ha vedvart, for folk fortsatte å krysse vollene om natta. I 1684 kjenner vi til at to unge jenter ble satt på vann og brød for å ha sneket seg ut etter at portene var stengt.

Vollene ble oppgitt i 1686 etter en brann la vestre tredjedel av byen i aske. De militære fikk da utvirket at festningen i stedet skulle styrkes, og at gårdene på fire kvartaler sør for Rådhusgata ikke skulle gjenoppbygges. På området ble det anlagt ytre forsvarsverker mot nord - vollgrav, «contrescarpe», dekket vei, brystvern og glacis. Navnet Kontraskjæret skal være en forvanskning av «contrescarpe». Hellig Trefoldigheds kirke var ikke verre skadet enn at den kunne ha vært satt i stand, men de militære fikk også revet den for å gi få friere bane for kanonild. Den nye Vår Frelsers kirke ble bygget utenfor vollene på en av de tidligere bastionene, og rivning av vollen ble først iverksatt på strekningen fra Store Vollport til Bjørvika, slik at byfolk skulle ha uhindret adgang til kirken. Jordmassene i vollene ble da brukt til å fylle ut vollgravene og planere terrenget rundt kirken. De siste restene av vollen forsvant omkring 1720, og portbygningen til Store Vollport ble revet i 1718.

Byen begynte da å spre seg utover uten noen reguleringsplan. De nye gatene utenfor Kvadraturen ble anlagt ettersom det passet. Bebyggelsen utenfor gaten «Grændsen» (Store og Lille Grensen) ble regnet som forsteder uten rett til handel og håndverk. Det var først i 1784 at en større utvidelse av handelsterritoriet fant sted, da gårdene langs Vaterlands Storgade (Storgata og Brugata) ble innlemmet. I 1794 fulgte en mindre utvidelse nord for Grensen og ved Kirkeristen. Den første betydelige utvidelsen ble gjennomført i 1839, da forstedene Vaterland, Fjerdingen og områdene sør Hausmanns gate og Hammersborg ble innlemmet.

Kilder

Df-logo.jpg
Les historie om samme emne på Kulturrådets nettsted Digitalt fortalt.

Koordinater: 59.91096° N 10.7435° Ø